June 9, 2007
Confessions of an eliteblogger
Er jeg en god blogger? Noen ganger har jeg kanskje vært det, men sjeldnere og sjeldnere. Når jeg nå kaller meg selv en eliteblogger er det ikke egen oppfatning jeg går etter, men det at jeg opprinnelig ble nevnt som det i radiohodes etter hvert infamøse innlegg om elitebloggere. Mye er blitt sagt om temaet etter det, og jeg har begynt å mistenke at jeg blir oppfattet som en del av en utilgjengelig, selvtilfreds klikk av gjensidige bloggrunkere. Ja, det var godt for meg å få sagt det.
Det er blitt nokså deprimerende å lese blogger den siste tida. Altfor mange innlegg handler om de såkalte elitebloggerne, hvor slemme de er, hvor dårlige de er og hvor spyttslikkende de er. Og jeg synes baksnakkingen, som man alltid vil ha litt av, har nådd nye og hittil ukjente dimensjoner.
For ett eller annet har skjedd siden jeg entret scenen som fersk blogger for rundt 18 måneder siden. Det er alltid en liten utfordring å komme inn som nybegynner på en etablert arena. Å være fersk blogger kan kanskje sammenlignes med å være ny i klassen. En kjekk pekefingerregel for å bli akseptert og finne seg venner i en ny klasse er å oppføre seg som folk og ta tida til hjelp.
I begynnelsen var det stille på min egen blogg, men jeg leste andres innlegg, kommenterte det jeg syntes var interessant, og der hvor jeg følte jeg hadde noe å bidra med, enten det var for å uttrykke enighet eller uenighet. Etter hvert dukket det opp folk som kommenterte det jeg hadde skrevet også, uten at jeg benyttet de månedene det tok til å føle meg ekskludert og forurettet over å bli oversett.
Jeg hadde ingen strategi for å bli akseptert, jeg drev ikke noen bevisst innynding hos etablerte bloggere. Jeg fant selv frem til bloggere jeg syntes var interessante, gjennom Bloggrevyen, kommentarer hos andre eller linker i blogger jeg besøkte. Noen av dem, som Esquil, fr.martinsen, Mihoe, Fjordfitte og Røverdatter, var nye og uetablerte selv, og syntes heller ikke å gjøre noe stort nummer ut av at de ikke var Norges mest populære (ennå).
Etter en stund, kanskje et halvt år, oppdaget jeg at jeg var å oppfatte som en del av det etablerte. Big surprise – jeg følte meg fremdeles som en fersking. Men jeg skjønte jo at for de som var ferskere enn meg så det ikke slik ut.
Så hva er det som har skjedd de siste månedene? Hvorfor er det så mange klager over at det finnes en ekskluderende elite? Er det blitt vanskeligere å komme innenfor? Om det er det skyldes det kanskje at antallet blogger har økt, og at det er vanskeligere å forholde seg til absolutt alle som kommer til. Men først og fremst tror jeg at antallet innlegg som klager over eliteblogging og klikkdannelser skyldes at det på merkelig vis er blitt allment akseptert at det er greit å sutre og klage og syte, ikke at det er vanskeligere å bli kjent med folk.
Mine råd til nye bloggere som måtte føle seg utenfor kan enkelt sammenfattes til
Live and let live
Ikke synes synd på deg selv.
Ikke føl deg forurettet og oversett.
Ikke syt over at andre har mer besøk, flere kommentarer, flere ”bloggvenner” eller flere linker.
Ikke klag over andres valg av tema eller stil.
Kort sagt: Ikke vær misunnelig eller kjip.
Blogg bra selv, og les de bloggene du liker best.
Kommenter der du har lyst til å si noe, ikke fordi du prøver å bli ”med i gjengen”.
Og oppfør deg pent i andres kommentarfelt. Alltid.
Jeg blogger ikke så ofte selv lenger, men jeg er alltid åpen for å bli kjent med nye mennesker. Så om det mot formodning skulle være noen nye (eller gamle) som har lyst til å bli bloggvenn med meg etter dette innlegget ville det være veldig hyggelig. Runking er ikke nødvendig.
Filed under: Personlig
selvutnevnt?
det er ihvertfall veldig godt å se deg blogge igjen.
Jeg er egentlig glad i metasamtaler, elitebloggdiskusjon også, hadde den ikke vanligvis inneholdt så dårlige analyser at det blir umulig å snakke om.
Det er gode råd du gir. Hvis folk bare roer seg ned og skriver så godt de kan om det de vil så får resten (besøkstall og lenker og kommentarer) gå sin skjeve gang, jeg tror det er det mest hensiktsmessige angrepsmetoden faktisk.
Og samhandlingsreglene på nettet er da forbausende like slik de er ellers i verden. Det lønner det seg å tenke på innimellom.
Så bra du skriver om dette, Saccarina!
For meg har det vært veldig nyttig å ha forbilder i bloggverdenen (du er forøvrig en av dem) men jeg har fremdeles ikke forstått den bloggelitediskusjonen. Uansett er jeg lei av den. Det minner meg litt om ting som kan skje f.eks. på en arbeidsplass der noen er misfornøyd med noe, og så begynner summinga og til slutt forsurer det hele miljøet.
Jeg signerer på Live and let live-oppfordringen din og tusler tilbake til min lille uelitære sfære:-)
Godt sagt, Saccarina!
Sier som Undre, godt sagt!
Live and let live - den tar jeg med meg.
live and let live er vel et motto fra skyttergravene på vestfronten under første verdenskrig? hvor tyskere og engelskmenn gikk fullstendig leie av å skyte på hverandre? passer bra …
Esquil: Godt poeng. Selvutnevnt er bare en frase uten innhold her, like greit å kvitte seg med den.
Ellers tror jeg det er tredje gang at du sier det er godt å se meg blogge igjen. Har jeg lurt deg denne gangen også?
fr.martinsen: Ja, det er ikke stor forskjell på sosialt samspill på nett og irl. Det som funker ett sted vil som regel funke et annet også - og omvendt.
Jeg har holdt meg unna metablogging på egen blogg til nå, men til slutt ble jeg så frustrert at noe måtte ut. Om du ruger på en analyse av hva alt dette handler om skulle jeg gjerne lese det.
Rockette: Takk for det! Ikke rart du er lei av bloggelitediskusjonen, det tror jeg de fleste er. Sammenligningen din med skumling på en arbeidsplass var ikke dum. Noen få misfornøyde kan forgifte atmosfæren for mange.
Undre og Jill: Takk!
Esquil igjen: Jeg vet ikke hvor uttrykket kommer fra. Men ja, det passer bra om det kommer fra skyttergravene.
Det kan vel også ha noe å gjøre med hva leserne finner interessant. Heldigvis har bloggsfæren et veldig stort emneområde. Jeg tror at mange finner seg blogger med sine interesser og holder seg der. Den som starter å blogge om litt “sære” emner kan muligens ha problemer med lesere i starten. Saccarina, du bør forresten blogge oftere.
Jeg er av den oppfattningen at uenighet driver argumentasjonen rundt et tema videre og kan skape en positiv “spenning” men det er selvfølgelig også lett å gå over streken, og bli ufin.
Selv har jeg vel gått i baret en gang eller tre ved å bli litt vel ivrig, men mener allikevel at det er uheldig om bloggmiljøet deles i to, der den ene sida blir litt FOR enige, og den andre sida bare blir kåte og provoserte av dette.
Jeg er av de som aldri helt skjønte problemstillingen, og som egentlig synes det er lite som er mindre givende enn slike opphetede meta-debatter. Det er tross alt så mye annet å skrive om.
Jeg tror alle finner sine lesere, som etter hvert bare dukker opp og blir, fordi de liker temaene og stilen og finner interessante ting. Verre er det faktisk ikke, synes jeg.
Og finner man ikke disse leserne, så er det ingen andres skyld.
Dette var et innlegg som oppsummerte det jeg selv tenker, på en fortreffelig måte.
Her var det mye bra å lese. Både i posten og kommentarene. (Jeg kunne nok sagt mye mer, men lar det være med det for nå.)
:)
Mathias2: Jeg tror vel at de som blogger om “sære” emner først og fremst er drevet av interesse for temaet, og ikke så mye av behovet for å få lesere. Men jeg tror også som du sier at man vil finne sitt publikum etterhvert.
Habben: Du tolker meg vel ikke dithen at jeg ikke synes om diskusjoner? Når jeg oppfordrer til å oppføre seg pent i andres kommentarfelt, så er det ting som anonyme kommentarer, hets, sjikane og usaklige beskyldninger jeg mener man skal unngå, ikke pent fremførte motforestillinger og en real diskusjon. Om alle var enige om alt hele tida ville det blitt usigelig kjedelig.
Iskwew: Ja, hele diskusjonen har vært storm i et vannglass, og premissene den er tuftet på har vært nokså uforståelige for meg også. Som du sier: En viss kvalitet og litt tid er som regel alt som trengs.
Røverdatter: Det var mange som var enige her. Jeg lurer på om folk som måtte være uenige kanskje dropper å kommentere fordi de ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen min. Det er jo ikke bare en sann bloggerfaring.
Neida Saccarina, jeg ble bare litt pratesjuk igjen…og det har visst ikke helt gått over enda, så da tilføyer jeg at det ved jevne mellomrom godt kan poengteres at uenighet ikke er farlig. Tendensen til overhøflighet er der, synes jeg vaffal.
Pratesjuk, Habben? Har du vurdert å lage deg en blogg?
Jeg tror du har rett. Da jeg begynte bloggen min hadde jeg (naturlig nok) ingen lesere, i hvert fall ikke som jeg visste om. Hvordan skulle de finne meg, annet enn tilfeldig? Jeg begynte å surfe rundt… først på de mest kjente bloggene, siden klikket jeg meg videre fra kommentarfelt og linkeliste.
Jeg er neppe noen eliteblogger i dag, ikke noe ønske om det heller, men jeg har i hvert fall en rekke lesere som stadig kommer tilbake. Det er vel en blanding av at man skriver noe som faller i smak og at man selv er aktivt med og leser/kommenterer.
Nettopp, nesten akkurat hva jeg prøver å si Saccarina…
Er vi inne i en bloggeelitedebatt igjen?
Lothiane: Eliteblogger er en oppdiktet størrelse etter min mening, det finnes ikke noe slikt. Men ordet har bitt seg fast.
Det høres ut som din erfaring er ganske lik min. Og sånn er det vel egentlig ganske greit å ha det.
Habben: Ja, jeg tror vi er på linje her.
Sexy Sadie: Nei, egentlig ikke. Men det kan sikkert oppfattes slik. Mitt anliggende er mer å peke på at det ikke er noen stor grunn til å dramatisere og se konspirasjoner bak hver link.
Og alle “elitebloggerne” var helt enige om at noe slikt som blogg-elite , nei det finnes ikke ;-)
Men det gjør det jo? Noen blogger er rett og slett bedre/mer velskrevet/skarpere/morsommere, noen har vært her lengere/har mer erfaring, noen har mange venner/kjenner mange osv, dvs at de av ulike grunner står i en noe annen stilling enn de tusen nye bloggene som kommer til hver uke? Noen er mer sentrale i det uformelle nettverket (som selvsagt ikke er hierarkisk, men der alle noder i nettet liekvel ikke er likestilte), noen er det lettere å finne hvis/når en begynner å lete, osv. Selvsagt er det slik? Alle dyr er like, men noen er jo likevel likere enn andre? ;-) Og hvis det ett eller annet sted, langt borte fra den kjente bloggverden, nettopp idag dukker opp en superintelligent, supervittig og grafisk nydelig blogg, uten bettverk og uten venner, hvor stor er sjansen for at jeg noen gang vil oppdage den? Det hjelper jo ikke hvor “bra” det er, hvis man snakker til seg sjøl og sin bror og en venn av sin bror?
Hvor åpen og inkluderende denne eliten er, det vil jeg ikke uttale meg om. Siden jeg ikke har blogg sjøl, vet jeg ikke hvor lett det er å bryte isen. Men som til tider ivrig kommentator, opplever jeg vel ikke at noen av eliten opptrer så veldig elitistisk, ikke en gang i forhold til en utenforstående og notorisk kommentar-spammeer som meg? Men det er forskjell på folk og personlighet, her som i verden utenfor nettet. I det hele tatt så gjelder vel stort sett de samme tingene på og utenfor nett, det er de samme folkene begge steder? Noen er inkluderende, noen er elitister?
Haha! Jo, du har et poeng. Klart noen blogger er bedre skrevet, mer interessante og smartere enn andre. Og du treffer godt på de andre klassifiseringene også. Men hvem som blir nevnt som eliteblogger kommer vel mye an på hvilken klassifisering man velger? Det jeg vil frem til er at det ikke finnes noen gruppe bloggere som alle vil være enige om er “elite”. Det kommer an på hvem man spør og hvilke kriterier de legger til grunn. Og da blir hele begrepet nokså intetsigende. Mange av de som har brukt betegnelsen har snakket om “de” og “oss”, som om elitebloggerne er en klart definert og allment kjent gruppe, uten tilsynelatende å være klar over at de sannsynligvis tenker på forskjellige bloggere. Derfor ser jeg på betegnelsen mest som et retorisk grep, en måte å skape kunstige skillelinjer på. Det tror jeg ikke vi er tjent med i lengden.
“Eliteblogger” er vel litt som “politisk korrekt”? En slags samlebetegnelse på dem man ikke liker. Altså alle blogger som NN ikke liker er i NNs øyne “eliteblogger”, og kanskje “politisk korrekte” i tillegg? (Fullstendig tømt for mening, som begrepet PK, med andre ord? en slags hersketeknikk, i mangel av argumenter? Hver gang noen bruker begrepet PK, vet jeg i grinnen at det ikke er mye å ta inn over seg der.. Slik med “eliteblogg” også? ;-))
Men på den måten blir det sjølsagt som du sier; gruppen “eliteblogger” vil aldri være konstant, men hele tiden avhengig av hvem det er som bruker begrepet. One man’s wet dream, is another man’s nightmare..
På tide med en fellesbegravelse, kanskje, “politisk korrekt” og “eliteblogger” i samme lune grav?
Det er vanskelig å være uenig med deg her. Kanskje ikke alle som har snakket om “elitebloggere” har tenkt slik, men parallellen tror jeg er ganske reell.
Ettersom jeg har “stått frem” som både PK og eliteblogger (og i tillegg definerer meg selv som feminist) har jeg nok ikke så høy stjerne. Men jeg skal prøve å beherske meg fremover, og ikke stå frem under flere begravelsesklare etiketter.
Når jeg ser meg omkring, synes jeg ikke det ser ut som om “feminist” akkurat er en begravelsesklar kategori?
Nei, og det er vel en velsignelse? :)
Velsignelse? Tja, jeg skulle vel egentlig ønske at verden hadde kommet dit at feminismen ikke hadde vært nødvendig, at feminist både som fenomen og kategori hadde vært klar for å gå i graven? Men når man ser seg omkring i verden, så er en jo at de jaggu er mer enn nok behov for feminisme og feminister fortsatt. Og heldigvis finnes dere ennå! :-)
Og at noen der uten bruker “feminist”, og for den saks skyld “politisk korrekt”, som skjellsord, er vel i bunn og grunn en hedersbevisning, og et bevis på at man er på rett vei?
Ja, jeg klarer ikke helt å bli fornærmet over å bli kalt feminist. Men som trønder blir man jo temmelig tykkhudet også.