I år lar jeg noen av englene våre stå frem. Det er året for å vise ansikt på nett.
Først slipper de fromme til:

De har fulgt oss i ti år nå.

Enkelte har levd et tøffere liv:

Noen ble i sin tid inspirert av Gry Jannicke Jarlum:

Eller fru Pigalopp:

Mens andre igjen aldri helt kom over at de fikk gå på audition for The Nightmare Before Christmas:

God jul til alle!

Filed under: Personlig
4 Comments

“Se etter boka med øyet” sier stemmen i TV-reklamen for Jan Mehlums bok “Det ingen vet”.

Å lese tittelen er kanskje for vanskelig for Publicoms kunder?

Filed under: Bokhylleplukk, Jajamensann
1 Comment

På BBC kan man lese at et foreldrepar fra Sør-Korea er idømt bøter fordi de har gitt sin voldtektsdømte 18 år gamle sønn en dårlig oppvekst. De har latt sønnen vokse opp med å se pornofilmer og har generelt gitt ham for lite oppmerksomhet. I dommen heter det at sønnen sannsynligvis etterlignet en scene fra en pornofilm da han voldtok en sju år gammel jente.

Boten foreldrene ble ilagt er på 40000 £, altså godt over 400 000 norske kroner. Det begynner å svi, særlig nå i disse tider.

Dette reiser selvfølgelig viktige prinsipielle spørsmål om i hvilken grad foreldre kan holdes ansvarlige for sine barns forbrytelser. I Norge er foreldre økonomisk ansvarlige for barn under 18 år, slik at regningen for f eks hærverk og tagging sendes til foreldrene. Da handler det om erstatning. Dette er straff. Skal man kunne straffes for å ha gjort en dårlig jobb?

Jeg tror ikke vi ønsker at foreldre skal kunne straffes direkte for overtramp begått av barna deres senere. Samtidig er det på noen måter veldig forlokkende at foreldre som har gjort en skikkelig dårlig jobb skal kunne stilles til ansvar.

I denne sammenhengen tenker jeg ikke på foreldre som har gjort seg skyldige i vanskjøtsel, mishandling eller omsorgssvikt – altså lovbrudd. Vi har lover som regulerer barns oppvekstvilkår, og vi har instanser som skal ivareta barns interesser. Men ingen regulerer all idiotien som enkelte barn vokser opp med. Kort sagt er det ingen fordel å lære hjemme at man ikke trenger ha respekt for lover og regler. Da ender man ofte opp med å bryte dem også. Nokså logisk. Det er heller ikke lurt å lære barna sine at man ikke trenger å ha respekt for andre mennesker.

Og hvordan lærer man bort slikt? Gjennom å vise liten respekt selv, gjennom å bryte regler, gjennom å snakke stygt om andre mennesker, gjennom å gi barn rikelig med «bevis» for at andre er mindre verdt og at det er lov å ta seg til rette. I en tid hvor individualismen står sterkt og skolen ikke lenger har som uttrykt mål å skape «gagns menneske» av elevene, så blir holdningene vi formidler som foreldre desto viktigere.

Tidligere har jeg lagt ut oppskrift på en voldtektsmann. Det ser ut til at de sør-koreanske foreldrene bare til en viss grad har fulgt oppskriften. Kanskje er det enda lettere enn jeg trodde?

Filed under: Sterke meninger
2 Comments

Gudene skal vite at det er nok å klandre Bjarne Håkon Hanssen for. Først og fremst kanskje alle de idiotiske uttalelsene hans, i tillegg til en del dumme grep som ikke har ført til bedring av kårene for f eks brukere av NAV og asylsøkere. Faktum er at jeg har endt opp med å mislike Hanssen i en slik grad at jeg stort sett unngår å lese nyhetssaker og artikler som involverer ham.

På tross av det begynte jeg likevel å lese intervju med ham i Magasinet i dag, sannsynligvis fordi heroinforslaget hans har gjort litt inntrykk på meg. Der finner jeg en mann som tilsynelatende er genuint opptatt av å bedre rusomsorgen i Norge. Det ser ut som drivkraften hans er omsorg og omtanke, ikke et ønske om å feie best mulig som ny kost.

Det vil jeg kalle litt av et omslag. Bloggen min fylte år forrige uke. Da var det 3 år siden jeg skrev mitt første innlegg, drevet av en grenseløs irritasjon over Hanssens utspill om at asylsøkere mishandlet barna sine gjennom å utsette dem for år på år i norske asylmottak. Det er ikke akkurat gjennom empati og forståelse han tidligere har utmerket seg i norsk politikk.

Jeg leser jevnlig Sorgenfri, gateavisa i Trondheim, og i løpet av de ca 18 månedene magasinet har kommet ut har jeg fått et noe annet syn på hva som er god rusomsorg og hva som sannsynligvis vil være et godt tilbud for rusmisbrukere. Og selv om jeg med mitt A4-liv ikke kan ha annet enn begrenset innsikt i problemene, så er det blitt noe som i større og større grad har opptatt meg. Det elendige tilbudet og de små ressursene har pekt mot Norge som et hjerterått og kaldt land som vender ryggen til de som har bommet på standard levesett.

Når det kommer til utspillet til Hanssen, så er jeg ikke overbevist om at utdeling av heroin er løsningen. Kanskje er det en del av løsningen. Jeg har ingen prinsipiell motstand mot det. Men jeg tror ikke på at utdeling av heroin til de tyngste misbrukerne vil løse alt. Det må eventuelt kombineres med andre tiltak, og det må være tiltak som i minst mulig grad preges av moralisme og formyndermentalitet. Bare slik kan man få en rusomsorg som nytter, og som ivaretar dem det er tenkt å hjelpe.

For det som imponerer meg mest med Hanssens intervju i dag, er at det er verdigheten som står i sentrum for ham. Han er opptatt av at rusmisbrukere skal slippe å være de pariaene de er i dag, hvor de ikke ses på med respekt av noen og ikke har muligheten til å definere rammene for eget liv. Slik jeg ser det er selvbestemmelse kanskje det aller viktigste kriteriet for å ha et verdig liv. Den som ikke får ta noen avgjørelser selv, som ikke har noen kontroll, opplever større ydmykelse og hjelpesløshet, og føler seg fattigere og mer overlatt til tilfeldighetene enn et menneske som får være med på å bestemme. Dette ser det ut til at Hanssen har innsikt i.

Kanskje var det en sympatisk innstilt journalist som gjør at jeg ikke misliker Hanssen på samme måte lenger. Eller kanskje er jeg i ferd med å bli lettlurt og tannløs. Men likevel får jeg lyst til å strekke ut en hånd.

Dersom du klarer dette, Hanssen, så er det fred mellom oss.

Jeg tilgir deg for dine stigmatiserende uttalelser om feminister.
Jeg tilgir deg for dine stigmatiserende uttalelser om sosialklienter som ikke står opp om morran.
Jeg tilgir deg for dine stigmatiserende uttalelser om asylsøkere som mishandler barna ved å være asylsøkere.
Jeg tilgir deg for dine stigmatiserende uttalelser om overvekt og forebyggende tiltak.
Jeg tilgir deg for innstrammingene i asylpolitikken, for utspill om teltleirer for asylsøkere, endringer i sykelønnsordningen og generelt alt du måtte ha kommet med av dumheter de siste årene.

Jeg tilgir deg til og med at du har brakt oss trøndere i ytterligere vanry.

Men først må du gjøre den jobben du sier du skal gjøre.

Filed under: Sterke meninger, Trønderting
2 Comments

Det siste døgnet har vi sett et trist tilfelle av nettvettløshet. En blogger har fått en ufin kommentar i bloggen sin, og reagerer med et nytt innlegg rettet mot kommentatoren. Så langt, så greit. Det kan man godt gjøre om man har ork til det.

Men så kommer det betenkelige:
Bloggeren gjengir kommentaren i den nye posten, og i den forbindelse tar hun også med kommentatorens mailadresse og IP-adresse.

Når hun får mail om det uheldige i dette fra en annen blogger (og her er det snakk om mail, altså en privat og diskret henvendelse som man kan håndtere på like privat og diskret vis) så reagerer hun med enda et blogginnlegg, denne gangen for å skjelle ut bloggeren som reagerte. Navnekalling og sarkasme har fått rikelig plass i dette siste blogginnlegget.

Nå er ikke dette egentlig min sak. Men jeg reagerer på mye her, og ettersom jeg regner med at IP-adressen min kan bli lagt ut dersom jeg skriver kommentar i bloggen det er snakk om, så tar jeg det altså for sikkerhets skyld her. Jeg syns ikke det er greit å få mailadresse og IP-adresse lagt ut av bloggeier.

Dette berører et grunnleggende tillitsforhold mellom blogger og kommentator, og jeg er litt redd for at dette kan bli en gjengs reaksjonmåte på uønskede kommentarer. Hva med å slette kommentarer man ikke liker? Eller enda bedre: Gi et svar som svir? Eller aller best: Overse den?

Når man driver en blogg får man tilgang til mye informasjon om kommentatorene sine, som her mailadresse og IP-adresse. Det er virkelig ufint å gi andre tilgang til disse opplysningene. Det kan kanskje være greit å vite for den som måtte oppleve å bli outet med uønsket informasjon at man kan ta kontakt med bloggleverandøren, i dette tilfellet Wordpress.com, for å få slettet informasjonen som er lagt ut.

Jeg legger ikke ut linker her, ingen grunn til å spre de sensitive oppysningene mer enn nødvendig. Bloggeieren det er snakk om har ennå ikke slettet det som er lagt ut. Det vil jeg på det sterkeste oppfordre henne å gjøre.

Oppdatering:

WordPress.com har suspendert den omtalte bloggen for brudd på brukeravtalen. Flere har klaget, det hjelper altså å si fra.

Filed under: Sterke meninger
36 Comments

Jeg får frysninger av TV-folk som bytter ut å med og.
Senest hørt på dagens sportssending: « …viktig og ha så mange sekunder som mulig».

Iiik.

Fra dagens VG:

Hvem spillkonsoll? Hallo?

Men det suverent mest irriterende for tida er når noen sier eller skriver “tenkt til å”.
“Jeg har tenkt til å bake pepperkaker”.

Man finner det også i avisene, her ved Fædrelandsvennen:

Vel, i det minste står det ikke “tenkt til og”.
For de som lurer, så heter det “tenkt å”. Som i:

Jeg har tenkt å smelle panna i tastaturet. For det gjør jeg snart.

Filed under: Språk
No Comments

Det er interessant språkbruk. Bill Clinton trekker seg noe tilbake fra fondet sitt for å gi rom for at partneren kan få en prominent stilling.

Var det noen som sa at Hillary Rodham Clinton (eller Hillary Rodham den gangen) la seg flat da hun sluttet som jusprofessor etter at Bill ble valgt til guvernør? Jeg gjetter at ingen i Dagbladet sa det i alle fall.

Filed under: Kvinner og menn, Tabloid
4 Comments

Det er nå
13 timer siden siste koffein
2 måneder siden siste sukker
18 måneder siden siste nikotin
2 år siden siste alkohol
3år, 10 måneder, 24 dager og 2 timer siden siste sex

Filed under: Jajamensann
10 Comments

En ting har plaget meg i lang tid. I svært mange situasjoner hvor kjønn og kjønnsroller eller feminisme blir diskutert ser vi et merkelig fenomen. Ellers intelligente, innsiktsfulle og reflekterte kvinner føler at de må understreke at de er annerledes enn andre kvinner. Hvorfor det? Blir de ikke tatt på alvor ellers? Tar de ikke seg selv på alvor?

Hovedårsaken til at dette skjer tror jeg er at det vi oppfatter som kvinnelige egenskaper, behov og erfaringer ses som underlegne menns, hvor ugjerne vi enn vil ta det innover oss. Hvorfor er det ellers så mange som føler at de må presisere at de aldri lekte med Barbie som barn, at de var guttejenter, at de klatret i trær, at de var den eneste jenta i klassen som ikke var helt Spice Girls, at de liker å ha guttevenner bedre enn jentevenner (for jenter er så klikkete og baksnakkete), at de ikke egentlig liker andre kvinner så godt, at de går best sammen med menn? Det er et statusspørsmål. Å være som en mann, å være annerledes enn andre kvinner, gir status. Å fremstå som en helt vanlig jente eller kvinne er ikke så veldig bra.

Det som er akseptabelt, ja faktisk obligatorisk, av det kvinnelige, er et feminint utseende. Der tas det forbehold i motsatt retning: Man må understreke at man bruker leppestift, barberer seg, har langt hår, høye hæler og pene venninner. Vi har hørt regla mange ganger før. Og det er smertefullt. For alle disse tingene har ingenting med feminisme i seg selv å gjøre, men de sier mye om hvordan vi ser på det feminine. Et feminint utseende er et pluss, andre feminine egenskaper er uønskede, mindreverdige, skambelagte, underlegne.

Så skal vi gå med på det? At det er mindre verdt å være kvinne? At det maskuline skal fortsette å være et ideal? Skal vi si unnskyld for at vi er kvinner? Unnskyld for at vi er til? Unnskyld for at vi har levd livet frem til nå uten å ta tilstrekkelig avstand fra det feminine? Jeg blir sint av sånt. Man kan si at disse valgene tas på individplan, og at ingen andre har noe med hvordan man fremstiller seg selv. Men sannheten er at når man aksepterer at det maskuline er overlegent det feminine, når man markerer avstand til eget kjønn, så tråkker man samtidig på andre kvinner. Det er ikke tull, det er ikke engang en overdrivelse. Hver gang vi godtar disse premissene, så hever vi samtidig lista for å bli tatt på alvor uten å markere maskulinitet. Samtidig sender vi signaler til de som ikke er like flinke til å markere om at de står under oss i status.

Det er en farlig felle å gå i, å begynne å rettferdiggjøre eller begrunne meningene sine med stereotypier som bakgrunnsteppe. Man trenger ikke ta avstand fra andres misforståelser. Man trenger faktisk ikke late som man er mann for å bli tatt på alvor som kvinne. Det skal litt guts til å tåle at man blir feiloppfattet, eller å tro at man blir det. Men andre gangen er mye lettere enn den første. Så neste gang noen er forutinntatte, neste gang noen trekker konklusjoner om deg på spinkelt grunnlag, så bare overse det.

Ikke forklar
Ikke si unnskyld
Ikke rettferdiggjør deg selv
Ikke bry deg

Det er ikke de som har definisjonsmakta, det er du.

Enkel illustrasjon av prinsippet:

Eksempel 1:
Noen kaller deg stygg i en internettdiskusjon. Hva gjør du?

a. Du poster straks et bilde for å bevise at du ikke er stygg.
b. Du kaller vedkommende en idiot.

Eksempel 2:
Noen sier at kvinner alltid lar følelsene styre seg i viktige avgjørelser. Hva gjør du?

a. Du forteller at du alltid er styrt av fornuft, og at du ikke er som alle andre kvinner.
b. Du kaller vedkommende en idiot.

Fasit kommer.
*********************************************************
På Dagens Onde Kvinner (hvor ellers?) finner du en strålende post som omhandler mye av det samme.

Filed under: Kvinner og menn
32 Comments

Nei, dette er ikke Jeopardy. Men om det hadde vært det ville svaret på dette spørsmålet for meg vært «et menneske som mener at alle har likeverd uansett kjønn og som kjemper for at alle skal ha like rettigheter.»

Jeg ble inspirert i dag av Minneapolise som skrev om feminisme i bloggerbyen. For å ta frem det grove skytset først: Jeg synes det er veldig trist med de mange som sier «Jeg er for likestilling, men ikke kall meg feminist». For meg er feminist et hedersord, å være feminist er en nødvendighet, noe man rett og slett ikke kan la være om man har noe å tenke med.

Jeg har ikke alltid sett slik på det. Da jeg begynte å blogge var jeg riktignok veldig for likestilling og alt det der, men jeg hadde ikke ferdes på så mange arenaer der det ikke var en selvfølge. Akkurat som jeg ikke kjenner et eneste menneske som sier at han/hun stemmer FrP, så kjenner jeg ingen som åpent sier at «nå har likestillingen gått for langt». Om noen hadde spurt meg om jeg var feminist ville jeg litt forundret svart «Ja?». Jeg ville sannsynligvis ikke helt forstått at det kunne være et spørsmål. Ja, jeg har levd et beskyttet liv på noen måter.

Men jeg fikk en solid realitetsorientering da jeg begynte å blogge. Ikke bare traff jeg på holdninger og meninger jeg nesten ikke kunne tro eksisterte på ordentlig, jeg fikk også gjennom det øynene opp for hvor viktig feminismen var for meg og hvilken grunnstein den er i mitt menneskesyn.

For min del syns jeg slett ikke at definisjonen på feminisme er snever. Det er mange måter å være feminist på, og minst like mange definisjoner på feminisme som det er feminister og antifeminister. Det bør det også være rom for. Min er ikke den riktige annet enn for meg. Å si at det eksisterer mange feiloppfatninger om hva feminisme er blir som å si at det bare fins en måte å spise kake på.  Jeg tror noe av problemet ligger i at man lar seg begrense av det synet som formidles på enkelte debattsider, og dermed lar andre definere hva feminisme er. Der er det en annen kultur som gjelder, og den er sjelden menneskevennlig.

Jeg ser mange mene at ordet feminisme i seg selv gir en snever definisjon, og at man heller må snakke om likestilling eller kjønnskamp. Personlig liker jeg å kalle det feminisme fordi det tar med seg det historiske perspektivet, vi har klart for oss at det var der det hele begynte, med å kreve like rettigheter for kvinner. For meg har feminisme kommet til å bety noe langt mer og videre enn kvinnekamp og kvinners rettigheter. Det handler om kjønnsroller og likeverd og menneskerettigheter, om den orden vi ønsker å ha på samfunnet vi lever i og hvordan vi ønsker å behandle hverandre.

Jeg syns det er litt blåøyd å si at man ikke lenger trenger å kjempe for kvinners rettigheter på systemnivå. Det er ikke så enkelt som å få kvinner til å velge utradisjonelt, det finnes mekanismer man ikke kan bekjempe på den måten. De siste to tiårene har kvinneandelen på medisinstudiet steget betraktelig, til godt over 50 %. Samtidig har reallønnen til leger gått ned. Den samme tendensen ser man i andre yrker hvor kvinneandelen stiger, som for eksempel for prester. Ikke at jeg tror akkurat dette vil skje, men dersom jenter fremover velger det vi nå ser på som utradisjonelt, så kan man kan se for seg en replikk 100 år frem i tid:

Næringslivsleder? At du gidder? Så dårlig betalt og bare kvinner der. De er jo så intrigante.

Det er altså ikke bare slik at kvinner velger yrker som er lavtlønte, yrker blir også lavtlønte fordi det er mange kvinner der. Skal man godta det? Eller skal man fortsette å hevde at det er feil?

Som jeg har antydet over ser jeg på feminisme som noe langt mer enn kvinnesak. Jeg mener (og har skrevet om tidligere) at gutter som vokser opp i dag ville ha bruk for en bevegelse som feminismen. Det er ikke bare jenter som blir presset inn i kjønnsrollemønstre og hardt presset om de ikke passer inn. Og det finnes også mekanismer i samfunnet som først og fremst rammer menn på urettferdig vis. Det vil vi heller ikke ha noe av. Jeg mener altså at feminismen med sitt etablerte begrepsapparat vil være et nyttig verktøy også her.

Men jeg kan ikke bestemme for andre. Det skal være fritt frem å definere seg selv og sin egen tilhørighet, og jeg har absolutt ikke tenkt å pålegge noen å kalle seg feminist. Men jeg synes det ville være en viss ironi i å unngå å kalle seg feminist fordi det er et belastet ord. Da må man tenke gjennom hvorfor det er belastet, og så heller ta betegnelsen tilbake og gjøre den til det det egentlig betyr. Og så håper jeg ikke vi får et backlash i bloggerbyen, hvor det å kalle seg feminist eller å bli kalt feminist skal ses som noe negativt.

Filed under: Kvinner og menn
31 Comments