March 9, 2008

Hvorfor de homofile har skylda for alt

Jeg har en teori om at homofili er årsaken til svært mange problemer mellom menn og kvinner, og at hvis vi ser bort fra religion, som beviselig har skylda for det meste, vil vi finne de homofile øverst på trøbbellista. Ikke fordi vi kvinner konkurrerer med dem om den samme gruppen attraktive og siviliserte menn, men fordi de er en trussel.

Problemet med de homofile er at deres eksistens utløser en frykt hos heterofile menn. Enkelte straighte menn er redde for å bli homofile, men de aller fleste av dem er aller mest redd for at noen skal tro at de er det. Det krever tiltak.

For å kunne skille hetero fra homo blant menn er det utformet en Manndomskode. Den må følges til enhver tid. I følge Manndomskoden skal en mann være sterk, myndig, morsom, tøff, aggressiv, atletisk og selvsikker. Det som er viktigst her er atferden. Homofile oppfører seg ikke slik koden beskriver; de er svake, uatletiske og følsomme mammadalter som gråter og oppfører seg som jenter. Merk deg det: De oppfører seg som jenter. Derfor gjør koden det lett å skille ekte mannfolk fra de som bare er født med utstyret.

Alle som noen gang har sett en amerikansk sitcom vet hva dette innebærer i praksis:
• Ingen fysisk kontakt mellom menn som involverer større eller mer genitalnært areal enn håndflatene. Også blikkontakt med uønskede kroppsområder er tabu.
• Alle aktiviteter som en kvinne kan være god i er uverdige en mann.
• En mann viser ikke svakhet, usikkerhet eller myke sider til andre menn.
• Vennskap mellom menn trumfer alle andre forbindelser og forpliktelser.
• Kvinner er ikke offisielt mye verdt som venner, selv om de kan være ok på tomannshånd.

Det kan se ut som dette har lite med norsk virkelighet å gjøre, eller norske kvinners hverdag. Det stemmer ikke helt. Over har jeg snakket om voksne menn, men det faktum at guttene blir sosialisert inn i en virkelighet hvor denne manndomskoden råder er det virkelige problemet for kvinner. Gutters valg, atferd og grenser er diktert av deres definisjon av maskulinitet. Og de samme guttene er med på å sette rammer for den virkelighet døtrene våre opplever – de er med på å bestemme hvordan jentene ser seg selv og sin rolle i forhold til gutter. Det er mens de er i tenårene at begge kjønns syn på seg selv til en viss grad blir sementert.

Viktige verdier som gutter opererer etter i sine sosiale fellesskap er lojalitet og taushet. Det kan høres litt ut som mafiaen. De er opprinnelsen til (umorsomme) vitser som denne:

Ti kvinner ble spurt ut av venninnens mann om hvor venninnen hadde vært kvelden før. Alle ti svarte at de ikke visste.

Ti menn ble spurt ut av kameratens kone om hvor kameraten hadde vært kvelden før. Alle ti ga kameraten sin alibi, åtte av dem falskt.

Presset innad i grupper av gutter er sterkt. Det kan gi seg utslag i erting, mobbing eller mishandling, og det kan i verste fall føre til dødelige voldshandlinger.

Når noen setter spørsmålstegn ved maskuliniteten må en gutt bevise at han er mann. Han trenger altså å markere avstand til jenter. I den prosessen lærer han  å bruke seksuelt nedsettende uttrykk om jenter: hore, sklie, bitch og felleshøl.

Og når det settes likhetstegn mellom homofile egenskaper og kvinnelige egenskaper blir det å oppføre seg som en jente det ultimate onde, det blir basis for alle de andre uønskede karakteristikkene. Det oppstår en forakt for det kvinnelige. Gutter lærer å se jenter som mindre verdifulle enn seg selv, og de lærer å se jenters atferd som ynkelig.

Samfunnet tolererer mer seksualisert atferd fra gutter enn fra jenter, og i kodeksen ligger ofte en forventning om seksuelt pågående atferd, på samme måte som jenter forventes å være seksuelt tilbakeholdende. Jeg antar at en del seksualisert vold har basis i krysningspunktet mellom de to fenomenene, at gutter lærer forakt for jenter, og at de samtidig forventes å være seksuelt pågående. Jeg tror ikke jeg trenger trekke linjene videre. Vi vet mye om hva som skjer mellom jenter og gutter, og vi vet en del om gutters holdninger. Homofobi er en del av grunnen til at slike holdninger oppstår.

Postpost:
Jeg har ikke engang berørt hva omkostningene er for gutter som lever og vokser opp med slike krav. De er høye. Mannspanelets innstilling er en god begynnelse. (Ikke rart enkelte menn ble opprørte over det og reagerer med panikk. Det de hører er at de skal oppføre seg som homser og kvinner, stikk i strid med alt de har lært). Gutter trenger en sosiopolitisk bevegelse tilsvarende feminismen. Selv om feminismen, i alle fall den feminismen jeg forfekter, har begrepsapparat og verdier som gjør den til et godt verktøy også for gutter, så har den et ufortjent dårlig rykte og belastet navn. Dessverre.

Disclaimer:
Ikke noe av det jeg har beskrevet over er på noen måte forenklet, generalisert, overdrevet, satt på spissen eller tatt ut av sin sammenheng. Jeg tror ikke på at det finnes menn som ikke kjenner seg igjen i dette, eller ikke bekjenner seg til Manndomskoden.

Også publisert på 0803

March 8, 2008

Vi markerer!

I dag er det 8. mars. Dersom du vil gjøre noe hyggelig kan du lese de mange gode postene som er lagt ut på 0803-bloggen.

December 19, 2007

Årets Spolorm 2007

Året nærmer seg slutten, og nominasjonene til Årets Spolorm 2007 har pågått lenge. I år har vi fått riktig gode nominasjoner, og de tre som så langt ligger på den korte lista er vi ekstra fornøyde med denne gangen.

Det er likevel ikke for sent å nominere, så dersom du vet om noen som har gjort seg fortjent til en slik utmerkelse bes du bruke kommentarfeltet.

Regelen er at de nominerte skal ha klare parasittiske trekk, aller helst gjennom å utnytte mennesker i en vanskelig livssituasjon. Nominasjonsjuryen ser også gjerne at virksomheten baserer seg på svindel, men det er ikke et absolutt krav.

Fra en lang liste av fortjenstfulle nominasjoner har juryen etablert denne foreløpige og uprioriterte topp tre-lista:

John og Lena Pearsall
Disse to må kanskje regnes som klare favoritter og er i tillegg den eneste nominasjonen av enkeltindivider. Det er sterkt. Allerede i sommer kom de i søkelyset med sitt uortodokse behandlingstilbud til ME-syke, og opp i favorittsjiktet trådde de gjennom å tidoble prisen til neste gruppe skulle behandles. Her snakker vi opportunisme av høyeste klasse. Hemmeligholdelse og trusler ser ut til å danne noe av grunnlaget for deres økonomiske suksess, og er nok delvis grunnen til at juryen falt så pladask.

Inkassobyråer og låneinstitusjoner
Dette er en gruppenominasjon uten navngitte mottakere. De er nominert sammen for samarbeidsprosjektet ”Selg gjeldsofferadressen”. Juryen uttaler: “Dette prosjektet er helt enestående i sin kreative tilnærming. Det kan synes åpenbart for oss nå at inkassobetalere generelt har problemer med å vurdere økonomiske konsekvenser, at de regnes som for dårlige betalere til å få lån i mer seriøse banker til normal rente og i tillegg ofte har så dårlig økonomi at det kan føles nødvendig å ta opp lån. Men før dette prosjektet var det ingen som kom på at man gjennom å slå sammen ressursene til de to kandidatene kunne skape en så fantastisk god utnyttelsessituasjon.”

Spådomtjenester på teletorg
Dette er kanskje en outsider i dette sterke selskapet, men juryen vil trekke frem at spådomstjenester har en klar og definert kundegruppe som i høyeste grad må ses som svak. I tillegg er de skyhøye minuttprisene med på å styrke kandidaturet. Når man i tillegg vet at denne typen tjenester har en klar avhengighetsskapende profil for mennesker med psykiske problemer, må man kalle det et arbeid i sann spolormånd. At virksomheten er vanskelig å kontrollere og umulig å kvalitetssikre kommer som et pluss.

Så har vi en liste over nominerte som ikke nådde helt opp denne gangen:

Norske inkassobyråer
Nominert som ikke navngitt gruppe for sin jobb med å holde gjeldsofre nede og gjelden oppe. De når ikke helt opp i dette selskapet fordi virksomheten har statlig godkjenningsstempel og derfor vanskelig kan kategoriseres som svindel.


UDI og Bjarne Håkon Hanssen

Dessverre har vi hørt alt dette før. Avvist fordi juryen ikke kan se at denne nominasjonen bringer noe nytt til bordet utenom UDIs vanlige maktmisbruk, byråkratiske firkantethet og vrangvillige lovfortolkning. Hanssens medkandidatur gir et løft, og med litt hard returjobbing kan de komme på tale til neste år.

ConocoPhillips
Nominert for sin utmerkede innsats for å nekte giftskadde oljearbeidere informasjon om arbeidsmiljøet de har vært en del av. De økonomiske og sosiale konsekvensene har vært til dels alvorlige for de rammede arbeiderne på grunn av selskapets hemmelighold av rapporter. Tidligere har ConocoPhillips utmerket seg blant annet gjennom å nekte å samarbeide med Kreftregisteret. Juryen kaller det ”et gjennomført og grundig arbeid”. Men selv om selskapet har gjort en god jobb kan man ikke se at det ligger noe annet enn egeninteresse og grådighet bak prestasjonen. Avvises på grunn av for lavt parasittisk nivå.

NAV trygd og Rikstrygdeverket
Nominert for sin påståelige bruk av psykiatrisk spesialist som tar fra folk uføretrygden. Juryen mener at dette er en utmerket kandidat, men kanskje til en annen pris enn Årets Spolorm. Parasittpreget er ikke klart nok, her snakker vi i likhet med UDI helst om undertrykkelse og maktmisbruk, og selv om det er en edel geskjeft ser ikke juryen at kandidaten kan hevde seg i dette selskapet.

Terra Securities v/meglere og eiere
Nominert for videresalget av amerikansk gjeld. Ble forkastet fordi juryen mente at selv om fondsmeglere generelt har klare parasittiske trekk, selv om svindelkriteriet er tilfredsstilt og selv om Terrameglerne i dette tilfellet utmerket seg ved å utnytte spekulasjonskåte folkevalgte, så regnes ikke ofrene som svake nok. Hederlig omtale for det herlig misvisende navnet og den godt timede konkursen.

Gjensidige forsikringsselskap
Gjennom mange år har dette forsikringsselskapet utmerket seg gjennom sin vilje til å anke alle erstatningsrettssaker til topps i rettssystemet, og sitt innbitte håp om at motparten ikke har råd eller krefter til å stå løpet ut. Parasittkravet er til fulle tilfredsstilt. Juryen mener imidlertid at det blir vanskelig å nominere kandidaten for et bestemt år ettersom mange av sakene til Gjensidige kan strekke seg over tiår.

Norsk Tipping og Trond Giske
Norsk Tipping er nok en gjenganger i denne nominasjonsprosessen. I år er de nominert for sin nyetablering Keno, og særlig for uttalelsene om at ”pengespillet Keno ikke skaper spilleavhengighet i avgjørende grad”, samtidig som det legges opp til daglige tv-sendinger. Men juryen uttaler at det er vanskelig å kontrollere at det bare er samfunnets svakeste som spiller Keno, og at det også kan tenkes at enkelte ressurssterke mennesker kan komme til å spille Keno uten å bli spillavhengige.

Som vi ser har 2007 vært et prima år, og vi tar altså fremdeles mot nominasjoner. Du kan også avgi forhåndsstemme i kommentarfeltet. La oss sammen stemme frem Årets Spolorm 2007!

December 17, 2007

Herr Larsen slår inn åpne dører, danser jenka i salaten og snur på femøringen.

Vi er nok alle litt leie etter at pornopungmannen fikk carte blanche på Dagbladets nye debattsider. Nå har han vært ute og slengt med kjønnsleppa igjen. Som forventet.

Det er ofte slitsomt å lese det han skriver, først og fremst fordi det ikke virker som han selv helt vet hva han vil med innleggene sine. Denne gangen ser det ut til at han har to anliggender. Først er han ute etter å fordømme reklamebransjen fordi den spiller på sex og bruker gutters uoppnåelige drømmer for å selge produkter. Sannelig bra Larsen er så observant. Ellers kunne de sluppet unna med dette.

Madsern sitt sluttpoeng er at han vil spise Torosuppa si i fred uten å bli minnet på at han er en mann som ønsker sex. Det er i og for seg et sympatisk ønske. Vi kunne alle ønske at reklamebransjen var litt mer edruelig, eller at de ikke så skamløst spilte på folks svakheter.

Det triste er vel at ”sexreklamen” rettet mot menn funker veldig bra. Reklamebransjen kaster ikke bort millioner på tilnærminger som ikke virker. Faktum er at mange unge menn i stor grad styres av seksualdriften sin, og jeg er ikke helt sikker på hva Larsen ønsker. Vil han endre på akkurat det? Eller vil han at reklamebransjen skal ha anstendighet til å se bort fra det? Begge deler høres omtrent like realistisk ut.

Så blir det veldig ironisk når Larsen erkjenner at boka hans solgte så godt nettopp fordi den fremsto som en oppskrift på hvordan få mer sex. Men jeg kan ikke se at han problematiserer at han selv kan ha bidratt til et urealistisk syn på hvem som skal få ha seg med hvem og hvor ofte med PP-boka. For hovedanliggendet (om vi kan kalle det dét) med dette innlegget til Larsen ser ut til å være følgende:

Han vil nok en gang vise hvor synd det er på mannen i et samfunn hvor han ikke lenger har fri tilgang til godbitene – altså et samfunn hvor kvinnen selv kan bestemme hvem hun vil ligge med.

Skal vi se på hva Larsen sier?

Budskapet er klart, og de spiller på unge menns usikkerhet på et kjønnsmarked der kvinnene har tatt makta: Du får deg ikke noe, men kjøp produktet vårt, så skal du se at det ordner seg. Å ta makta her er tydeligvis synonymt med å bestemme over egen kropp. Dårlig gjort!

La oss først bare fastslå at dette er ikke er kvinnefiendtlig. Ja, men da så. Når Mads Larsen fastslår at noe ikke er kvinnefiendtlig slapper jeg helt av. I tidligere tider skrek man opp når kvinnekroppen ble brukt i reklameøyemed, men tro meg, unge menn vet at kom-og-ta-meg-blikket ikke betyr at de kan ta noe som helst. Har han sett voldtektsstatistikkene? Hørt om holdningsundersøkelsene blant unge mennesker? Menn er redusert til passive konsumenter som kan drømme om å få bli denne seksuelt attraktive mannen reklamen lokker med. Redusert fra hva? Fra den suverene mannen som bare forsyner seg med det han vil ha? Man må være av et visst kaliber for å se det som et tilbakeslag.

Jeg klarer ikke å se at det skal være et samfunnsproblem at unge menn ikke får ha seg når som helst med hvem som helst. Det gjelder ikke bare unge menn, det gjelder alle som på en eller annen måte faller gjennom på kjønnsmarkedet. Men det ser ut til at enkelte sutrer mer enn andre. Spør single kvinner over en viss alder hvor ettertraktede de føler seg. Spør mennesker med et fysisk handikap eller alvorlig sykdom.

Det virker som et ganske vanlig fenomen at menn legger lista høyt, og synes de har en naturgitt rett på damer som er langt penere og dermed mer attraktive enn dem selv. Trolig er det tv-serier som Kongen av Queens, Alle elsker Raymond og According to Jim som har gitt dem tro på at selv usympatiske, pompøse og ikke voldsomt tiltrekkende menn har krav på en lekkert utseende dame. Men det er en annen post.

La oss heller være litt storsinnende og glede oss for dem som regnes som attraktive på seksualmarkedet, både kvinner og menn. Det er sikkert kjekt å kunne få den man vil ha. Og så kan vi oppfordre alle de overkåte gutta som ikke får ligge med de damene de har mest lyst på til å vende blikket litt til siden, mot alle de jentene som heller ikke når opp til reklamens uoppnåelige idealer. De jentene som veier ti eller tretti kg mer enn idealet, eller kanskje ikke har tykt og skinnende hår, feilfri hud eller sprettpupper. De er kanskje kåte de også.

June 21, 2007

QXL. Nå også for damer.

Det er fristende å prøve å lage fiffige ordspill av innholdet i gladmailen jeg fikk fra QXL i går. Men jeg tror jeg klarer å beherske meg.

Men altså: QXL har nå åpnet egen avdeling for damer – LadyShop.

LadyShop! Smak litt på navnet. Yummy, ikke sant?

qxl2.JPG

Det er innredet i rosa, selvfølgelig. Og med klare og tydelige kategorier ledsaget av bilder.

Og hva er kategoriene? Sminke, bryllup, barn, sko, klær osv. Igjen selvfølgelig.

Noen vil kanskje mene at det er sympatisk å ta hensyn til kvinner på denne måten. Jeg lurer bare på hva vi skal med det? Kan ikke kvinner lese like godt som menn, slik at de kan orientere seg i de vanlige kategoriene?

I forbindelse med omlegging til digitalt nett kommer en ny tv-kanal tenkt spesielt for kvinner: FEM. Får vi de beste dokumentarene? Kvalitetsserier? Populærvitenskap? De gode diskusjonsprogrammene som ikke har Holmgang og Tabloid som forbilde? Det tror jeg vi kan se langt etter.

En liten notis i Dagsavisen kan fortelle at kanalen skal satse på:

…dramaserier, TV-filmer basert på sanne historier, livsstil, talkshows, dokumentarer og en alternativsjanger. Underholdningsnyheter, mote, skjønnhet, såpe og reality får også en sentral plass.

Dette blir jeg ikke imponert av. Og jeg tror Undre får rett i spådommen sin:

”der blir det nok mang en reprise på Gilmore Girls og Veronica Mars”

Kanal24 hadde også en uttalt policy på at de skulle treffe den urbane kvinnen på ca 31. Derfor har de spilt dårlig popmusikk siden oppstarten og hatt fjas og småskravling mellom sangene. Akkurat det jeg manglet i hverdagen min! Nå er jeg ikke 31, og ikke den ivrigste radiolytteren heller, men det har ikke gått spesielt bra med Kanal24, har det vel?

Det de kommersielle medieaktørene åpenbart har fått med seg er at kvinner er en kjøpesterk gruppe, og at de har like mye penger i hendene som mennesker. Men treffer de den gruppen de er ute etter med disse uhyggelig tradisjonelle tilnærmingene? Går veien til kvinnenes lommebøker gjennom rosa?

Selv har jeg en mutasjon i shoppinggenet som gjør at jeg ikke klarer å shoppe mer enn en halvtime av gangen. Rosa tror jeg bare vil nedsette utholdenheten ytterligere.

Jeg blir oppgitt over kategoriseringen, over at forskjellene mellom menn og kvinners interesser, behov og erfaringer skal understrekes, over at de tror at kvinners interesse kan fanges av en flashy farge og lekre bilder uten noen kvalitetssikring av innhold. Alt som er spesielt beregnet på kvinner er tanketomt skvalder.

Jeg føler meg behandlet som en imbesil. Det er rett og slett nokså fornærmende.

June 14, 2007

Agurk 1

torskeran.JPG
Av brilliante nyord som dukker opp på avisforsidene er torskeran blant de aller siste. Noe sier meg at det ikke kommer til å få noen stor utbredelse.

Men ordet minner meg om en historie jeg hørte om en moromann og performancekunstner fra Nord-Norge et sted:

Han fylte en vannpistol med tran, gikk inn i nærmeste bank, rettet vannpistolen mot kassereren og sa:

“Dette er tran!”

June 11, 2007

Gammelguttas kvinneproblem

Mirakel skrev et underholdende innlegg i helga om forskjellen på kvinner og jenter. Og selv om jeg mistenker at hun nesten ikke mener noe av det hun skrev på alvor, måtte jeg tenke litt over forskjellene.

Jeg har definert meg selv som kvinne i lang tid basert på min egen oppfatning av hva en kvinne er:

En kvinne tar ansvar for seg selv og sitt eget liv. I tillegg er det selvfølgelig mange kvinner som har fått eller har tatt på seg ansvar for andre, men det er ikke et kriterium.

Dessuten er en kvinne et menneske som vet at alle hennes valg får konsekvenser, og hun tenker gjennom konsekvensene før hun treffer valg av avgjørende betydning for seg selv og andre.

Jeg ville sagt at det samme gjelder for menn og gutter. En gutt blir mann når han tar ansvar og tar det på alvor. Ikke rart at enkelte gutter forblir gutter hele livet.

Vi støter imidlertid på et lite paradoks med min kvinnedefinisjon.

Som min søster så treffende sa i går:

De fleste kvinner tenker seg grundig om og går gjennom konsekvensene før de eventuelt skaffer seg hund, men jeg ser ikke så mange som tar samme runde før de skaffer seg en fyr.

Hun har så rett, så rett. Og de som faktisk tenker seg om vil selvfølgelig heller ha en mann enn en gutt.

Om vi skal fullføre denne tankerekka betyr det at mange av de som går inn i et forhold egentlig ikke er kvinner. Altså er de fleste kvinner single. Og de fleste single hunkjønn over en viss alder er kvinner.

Og ettersom kvinner ikke tankeløst går inn i et forhold blir det praktisk talt umulig å finne seg en kjæreste for de gamle gutta som er igjen. Jeg er veldig lei for det.

June 9, 2007

Confessions of an eliteblogger

Er jeg en god blogger? Noen ganger har jeg kanskje vært det, men sjeldnere og sjeldnere. Når jeg nå kaller meg selv en eliteblogger er det ikke egen oppfatning jeg går etter, men det at jeg opprinnelig ble nevnt som det i radiohodes etter hvert infamøse innlegg om elitebloggere. Mye er blitt sagt om temaet etter det, og jeg har begynt å mistenke at jeg blir oppfattet som en del av en utilgjengelig, selvtilfreds klikk av gjensidige bloggrunkere. Ja, det var godt for meg å få sagt det.

Det er blitt nokså deprimerende å lese blogger den siste tida. Altfor mange innlegg handler om de såkalte elitebloggerne, hvor slemme de er, hvor dårlige de er og hvor spyttslikkende de er. Og jeg synes baksnakkingen, som man alltid vil ha litt av, har nådd nye og hittil ukjente dimensjoner.

For ett eller annet har skjedd siden jeg entret scenen som fersk blogger for rundt 18 måneder siden. Det er alltid en liten utfordring å komme inn som nybegynner på en etablert arena. Å være fersk blogger kan kanskje sammenlignes med å være ny i klassen. En kjekk pekefingerregel for å bli akseptert og finne seg venner i en ny klasse er å oppføre seg som folk og ta tida til hjelp.

I begynnelsen var det stille på min egen blogg, men jeg leste andres innlegg, kommenterte det jeg syntes var interessant, og der hvor jeg følte jeg hadde noe å bidra med, enten det var for å uttrykke enighet eller uenighet. Etter hvert dukket det opp folk som kommenterte det jeg hadde skrevet også, uten at jeg benyttet de månedene det tok til å føle meg ekskludert og forurettet over å bli oversett.

Jeg hadde ingen strategi for å bli akseptert, jeg drev ikke noen bevisst innynding hos etablerte bloggere. Jeg fant selv frem til bloggere jeg syntes var interessante, gjennom Bloggrevyen, kommentarer hos andre eller linker i blogger jeg besøkte. Noen av dem, som Esquil, fr.martinsen, Mihoe, Fjordfitte og Røverdatter, var nye og uetablerte selv, og syntes heller ikke å gjøre noe stort nummer ut av at de ikke var Norges mest populære (ennå).

Etter en stund, kanskje et halvt år, oppdaget jeg at jeg var å oppfatte som en del av det etablerte. Big surprise – jeg følte meg fremdeles som en fersking. Men jeg skjønte jo at for de som var ferskere enn meg så det ikke slik ut.

Så hva er det som har skjedd de siste månedene? Hvorfor er det så mange klager over at det finnes en ekskluderende elite? Er det blitt vanskeligere å komme innenfor? Om det er det skyldes det kanskje at antallet blogger har økt, og at det er vanskeligere å forholde seg til absolutt alle som kommer til. Men først og fremst tror jeg at antallet innlegg som klager over eliteblogging og klikkdannelser skyldes at det på merkelig vis er blitt allment akseptert at det er greit å sutre og klage og syte, ikke at det er vanskeligere å bli kjent med folk.

Mine råd til nye bloggere som måtte føle seg utenfor kan enkelt sammenfattes til

Live and let live

Ikke synes synd på deg selv.
Ikke føl deg forurettet og oversett.
Ikke syt over at andre har mer besøk, flere kommentarer, flere ”bloggvenner” eller flere linker.
Ikke klag over andres valg av tema eller stil.

Kort sagt: Ikke vær misunnelig eller kjip.

Blogg bra selv, og les de bloggene du liker best.
Kommenter der du har lyst til å si noe, ikke fordi du prøver å bli ”med i gjengen”.
Og oppfør deg pent i andres kommentarfelt. Alltid.

Jeg blogger ikke så ofte selv lenger, men jeg er alltid åpen for å bli kjent med nye mennesker. Så om det mot formodning skulle være noen nye (eller gamle) som har lyst til å bli bloggvenn med meg etter dette innlegget ville det være veldig hyggelig. Runking er ikke nødvendig.

May 20, 2007

Små problemer har også årsaker

tannpasta.JPG

I dag oppdaget jeg hvor lik rosafarge det er på tannkremen og håndkremen min.

Og det var ikke hendene som fikk seg en omgang tannkrem.

Jeg trenger nok briller. Eller mer søvn.

May 19, 2007

På eldrefylla

Jeg har en stående avtale med en venninne om at når vi blir gamle, eller i alle fall pensjonister, skal vi ta taxi til Palmehaven flere ganger i uka og drikke oss på en småsnurr på portvin. Det hørtes ut som en bra alderdom for meg – litt forfinet smårølp som ikke ville være til skade for andre.

Jeg forestilte meg en langsomt utviklet og nokså dyr og dermed selvbegrensende portvinsalkoholisme som kanskje kom til å forkorte livet mitt med noen måneder, men som også kom til å gjøre pensjonistårene mye, mye hyggeligere å leve. Jeg så for meg å være på fornavn med alle taxisjåfører og servitører i Trondheim, og kanskje en selvbedragende ordflørt i småfylla nå og da. To stykk Miss Daisy i drosje.

For når den tid kommer er det ikke lenger noen som avhengige av oss, vi har ingen jobb å passe, intet rykte å ivareta som vi bryr oss om, pensjonen er hva den er, og skal vi passe barnebarn eller oldebarn en dag skal vi alltids vite å bytte ut vinen med melk (som skal være så bra mot benskjørhet).

Det så vi for oss. Kall meg gjerne dum, men det virket nokså forlokkende, uten at jeg mener å bagatellisere alkoholisme som personlig eller samfunnsmessig problem.

Men noen har kommet oss i forkjøpet. Pårørende og hjemmehjelptjenesten og avisene har oppdaget at dagens eldre drikker mer enn de gjorde før. Og det er ikke bra, så nå diskuteres det hva man kan gjøre for å begrense eldres alkoholinntak.

Ikke misforstå meg: Jeg er ikke for fri flyt av alkohol. Jeg er ikke for økt tilgjengelighet, lavere avgifter, lavere aldersgrenser, flere skjenkebevillinger eller utvidete åpningstider. Jeg mener at en restriktiv alkoholpolitikk er et samfunnsmessig gode, og noe som bør videreføres.

Men jeg er ikke for å legge strengere restriksjoner på en bestemt gruppe enn på befolkningen forøvrig. Og eldre som gruppe er lette å kontrollere. Mange er avhengige av en offentlig instans for å mestre de siste årene, og dersom denne offentlige instansen vil legge begrensninger spesielt på eldres alkoholinntak vil den sikkert få det til.

I Oslo og Akershus kan man få bestillinger fra Vinmonopolet levert direkte på døra mot et lite gebyr, mens man i andre deler av landet kan få bestillingene levert på postkontoret. I dagens Aftenposten fremstilles det som et problem at mennesker som ikke kommer seg på polet av diverse årsaker kan få varene hjem til seg. Jeg kan forstå de fortvilte pårørende som står frem. De har sikkert kjempet en tung kamp og opplever at den blir undergravd av Vinmonopolets leveringsordning. At de har tatt på seg formynderrollen overfor sin alkoholiserte mor får være deres sak, jeg kjenner ikke familien eller problemene deres.

Det jeg ikke forstår er holdningen Blå Kors ved generalsekretær Geir Gundersen står for:

Det ligger en fare her i at mennesker som trenger disse hjemkjøringstjenestene minst, bruker dem mest. I så fall bør ordningen droppes, sier Gundersen.

Que? Hva er trenge i denne sammenhengen?

Om vi ser bort fra den merkelige logikken i utsagnet, så lukter det klasseskilletenkning lang vei av dette. Er denne tjenesten bare ment for de bedrestilte med god helse, god økonomi og offentlig godkjente alkoholvaner? De som kunne hentet varene sine selv, men velger å ikke gjøre det? Med andre ord: De som har et valg? Det kan virke slik.

Kjellfrid Blakstad i Fagforbundet, som representerer fagorganiserte i hjemmetjenesten, mener at eldre sitter mye alene, og at de derfor har lettere for å slå seg på flaska. Dersom det er slik er det selvfølgelig trist. Det er ikke en god ting om eldre mennesker er ensomme og erstatter selskap av andre med alkohol. Men hva om drikkingen er et bevisst valg? Et valg på linje med det jeg litt flåsete så for meg for egen alderdom? En beslutning om å gjøre de siste årene litt ekstra morsomme etter mange år med pliktoppfyllende arbeidsliv?

En større bølge av høyforbrukende, livsstilsorienterte middelaldrende mennesker vil om noen år bli definert som eldre. Og noen av dem vil få bruk for hjelp, enten hjemme eller på en institusjon. Alkohol og tilgjengelighet vil ikke være det eneste problemområdet. Dagens førti- og femtiåringer vil trolig ikke legge om livsstilen nevneverdig frem til pensjonisttilværelsen. Så hva når de ikke bare forventer å kunne drikke vin til maten, men også gå på filmfestivaler og kunstutstillinger tross rullestol, spise økologisk eller lytte til Atkins i stedet for Statens ernæringsråd, innrede rommene sine på bosenteret med danske designmøbler, holde middagsselskaper for 20 nære venner, spille TV-spill til midt på natta, arrangere swingersparty og ha bredbånd for å kunne oppdatere bloggen sin eller profilen sin på mætsj dått kåm eller hva annet som måtte ha tatt den plassen? Jeg ser for meg trøbbel.

Skal eldre mennesker fortsatt ha retten til å gjøre valg som av samfunnet regnes som usunne eller usosiale? Frem til vi blir gamle står vi innenfor lovens rammer nokså fritt til å velge en sunn eller usunn livsstil, og helsevesenet skiller ikke mellom selvpåførte livsstilssykdommer og annen sykdom. Alle får hjelp. De som velger usunt tidlig og konsekvent vil kanskje ikke bli så veldig gamle, og det er et valg de har tatt. Men hva med de som overlever de første 70 eller 80 årene? Skal de få velge?

Den store skrekken for meg når det gjelder egen potensiell alderdom, utenom lidelser som Alzheimer, må være at jeg risikerer å bli umyndiggjort. At andre skal bestemme hva som er lurt og ikke lurt for meg å gjøre, at de skal bestemme hvordan jeg bruker pengene mine og hvordan jeg forvalter de årene jeg har igjen. Om jeg er noenlunde klar i toppen ønsker jeg selvfølgelig å kunne treffe mine egne beslutninger. Kanskje er jeg blitt så klok når jeg blir pensjonist at jeg velger bort alkoholen til fordel for andre ting. En sigarett i ny og ne, kanskje, for åpent vindu på gamlehjemmet? Eller one night stands i Viagrarus?

Det er aldri for sent å begynne. Eller det burde ikke være det.

Next Page »