En ting har plaget meg i lang tid. I svært mange situasjoner hvor kjønn og kjønnsroller eller feminisme blir diskutert ser vi et merkelig fenomen. Ellers intelligente, innsiktsfulle og reflekterte kvinner føler at de må understreke at de er annerledes enn andre kvinner. Hvorfor det? Blir de ikke tatt på alvor ellers? Tar de ikke seg selv på alvor?
Hovedårsaken til at dette skjer tror jeg er at det vi oppfatter som kvinnelige egenskaper, behov og erfaringer ses som underlegne menns, hvor ugjerne vi enn vil ta det innover oss. Hvorfor er det ellers så mange som føler at de må presisere at de aldri lekte med Barbie som barn, at de var guttejenter, at de klatret i trær, at de var den eneste jenta i klassen som ikke var helt Spice Girls, at de liker å ha guttevenner bedre enn jentevenner (for jenter er så klikkete og baksnakkete), at de ikke egentlig liker andre kvinner så godt, at de går best sammen med menn? Det er et statusspørsmål. Å være som en mann, å være annerledes enn andre kvinner, gir status. Å fremstå som en helt vanlig jente eller kvinne er ikke så veldig bra.
Det som er akseptabelt, ja faktisk obligatorisk, av det kvinnelige, er et feminint utseende. Der tas det forbehold i motsatt retning: Man må understreke at man bruker leppestift, barberer seg, har langt hår, høye hæler og pene venninner. Vi har hørt regla mange ganger før. Og det er smertefullt. For alle disse tingene har ingenting med feminisme i seg selv å gjøre, men de sier mye om hvordan vi ser på det feminine. Et feminint utseende er et pluss, andre feminine egenskaper er uønskede, mindreverdige, skambelagte, underlegne.
Så skal vi gå med på det? At det er mindre verdt å være kvinne? At det maskuline skal fortsette å være et ideal? Skal vi si unnskyld for at vi er kvinner? Unnskyld for at vi er til? Unnskyld for at vi har levd livet frem til nå uten å ta tilstrekkelig avstand fra det feminine? Jeg blir sint av sånt. Man kan si at disse valgene tas på individplan, og at ingen andre har noe med hvordan man fremstiller seg selv. Men sannheten er at når man aksepterer at det maskuline er overlegent det feminine, når man markerer avstand til eget kjønn, så tråkker man samtidig på andre kvinner. Det er ikke tull, det er ikke engang en overdrivelse. Hver gang vi godtar disse premissene, så hever vi samtidig lista for å bli tatt på alvor uten å markere maskulinitet. Samtidig sender vi signaler til de som ikke er like flinke til å markere om at de står under oss i status.
Det er en farlig felle å gå i, å begynne å rettferdiggjøre eller begrunne meningene sine med stereotypier som bakgrunnsteppe. Man trenger ikke ta avstand fra andres misforståelser. Man trenger faktisk ikke late som man er mann for å bli tatt på alvor som kvinne. Det skal litt guts til å tåle at man blir feiloppfattet, eller å tro at man blir det. Men andre gangen er mye lettere enn den første. Så neste gang noen er forutinntatte, neste gang noen trekker konklusjoner om deg på spinkelt grunnlag, så bare overse det.
Ikke forklar
Ikke si unnskyld
Ikke rettferdiggjør deg selv
Ikke bry deg
Det er ikke de som har definisjonsmakta, det er du.
Enkel illustrasjon av prinsippet:
Eksempel 1:
Noen kaller deg stygg i en internettdiskusjon. Hva gjør du?
a. Du poster straks et bilde for å bevise at du ikke er stygg.
b. Du kaller vedkommende en idiot.
Eksempel 2:
Noen sier at kvinner alltid lar følelsene styre seg i viktige avgjørelser. Hva gjør du?
a. Du forteller at du alltid er styrt av fornuft, og at du ikke er som alle andre kvinner.
b. Du kaller vedkommende en idiot.
Fasit kommer.
*********************************************************
På Dagens Onde Kvinner (hvor ellers?) finner du en strålende post som omhandler mye av det samme.