Jeg har en stående avtale med en venninne om at når vi blir gamle, eller i alle fall pensjonister, skal vi ta taxi til Palmehaven flere ganger i uka og drikke oss på en småsnurr på portvin. Det hørtes ut som en bra alderdom for meg – litt forfinet smårølp som ikke ville være til skade for andre.

Jeg forestilte meg en langsomt utviklet og nokså dyr og dermed selvbegrensende portvinsalkoholisme som kanskje kom til å forkorte livet mitt med noen måneder, men som også kom til å gjøre pensjonistårene mye, mye hyggeligere å leve. Jeg så for meg å være på fornavn med alle taxisjåfører og servitører i Trondheim, og kanskje en selvbedragende ordflørt i småfylla nå og da. To stykk Miss Daisy i drosje.

For når den tid kommer er det ikke lenger noen som avhengige av oss, vi har ingen jobb å passe, intet rykte å ivareta som vi bryr oss om, pensjonen er hva den er, og skal vi passe barnebarn eller oldebarn en dag skal vi alltids vite å bytte ut vinen med melk (som skal være så bra mot benskjørhet).

Det så vi for oss. Kall meg gjerne dum, men det virket nokså forlokkende, uten at jeg mener å bagatellisere alkoholisme som personlig eller samfunnsmessig problem.

Men noen har kommet oss i forkjøpet. Pårørende og hjemmehjelptjenesten og avisene har oppdaget at dagens eldre drikker mer enn de gjorde før. Og det er ikke bra, så nå diskuteres det hva man kan gjøre for å begrense eldres alkoholinntak.

Ikke misforstå meg: Jeg er ikke for fri flyt av alkohol. Jeg er ikke for økt tilgjengelighet, lavere avgifter, lavere aldersgrenser, flere skjenkebevillinger eller utvidete åpningstider. Jeg mener at en restriktiv alkoholpolitikk er et samfunnsmessig gode, og noe som bør videreføres.

Men jeg er ikke for å legge strengere restriksjoner på en bestemt gruppe enn på befolkningen forøvrig. Og eldre som gruppe er lette å kontrollere. Mange er avhengige av en offentlig instans for å mestre de siste årene, og dersom denne offentlige instansen vil legge begrensninger spesielt på eldres alkoholinntak vil den sikkert få det til.

I Oslo og Akershus kan man få bestillinger fra Vinmonopolet levert direkte på døra mot et lite gebyr, mens man i andre deler av landet kan få bestillingene levert på postkontoret. I dagens Aftenposten fremstilles det som et problem at mennesker som ikke kommer seg på polet av diverse årsaker kan få varene hjem til seg. Jeg kan forstå de fortvilte pårørende som står frem. De har sikkert kjempet en tung kamp og opplever at den blir undergravd av Vinmonopolets leveringsordning. At de har tatt på seg formynderrollen overfor sin alkoholiserte mor får være deres sak, jeg kjenner ikke familien eller problemene deres.

Det jeg ikke forstår er holdningen Blå Kors ved generalsekretær Geir Gundersen står for:

Det ligger en fare her i at mennesker som trenger disse hjemkjøringstjenestene minst, bruker dem mest. I så fall bør ordningen droppes, sier Gundersen.

Que? Hva er trenge i denne sammenhengen?

Om vi ser bort fra den merkelige logikken i utsagnet, så lukter det klasseskilletenkning lang vei av dette. Er denne tjenesten bare ment for de bedrestilte med god helse, god økonomi og offentlig godkjente alkoholvaner? De som kunne hentet varene sine selv, men velger å ikke gjøre det? Med andre ord: De som har et valg? Det kan virke slik.

Kjellfrid Blakstad i Fagforbundet, som representerer fagorganiserte i hjemmetjenesten, mener at eldre sitter mye alene, og at de derfor har lettere for å slå seg på flaska. Dersom det er slik er det selvfølgelig trist. Det er ikke en god ting om eldre mennesker er ensomme og erstatter selskap av andre med alkohol. Men hva om drikkingen er et bevisst valg? Et valg på linje med det jeg litt flåsete så for meg for egen alderdom? En beslutning om å gjøre de siste årene litt ekstra morsomme etter mange år med pliktoppfyllende arbeidsliv?

En større bølge av høyforbrukende, livsstilsorienterte middelaldrende mennesker vil om noen år bli definert som eldre. Og noen av dem vil få bruk for hjelp, enten hjemme eller på en institusjon. Alkohol og tilgjengelighet vil ikke være det eneste problemområdet. Dagens førti- og femtiåringer vil trolig ikke legge om livsstilen nevneverdig frem til pensjonisttilværelsen. Så hva når de ikke bare forventer å kunne drikke vin til maten, men også gå på filmfestivaler og kunstutstillinger tross rullestol, spise økologisk eller lytte til Atkins i stedet for Statens ernæringsråd, innrede rommene sine på bosenteret med danske designmøbler, holde middagsselskaper for 20 nære venner, spille TV-spill til midt på natta, arrangere swingersparty og ha bredbånd for å kunne oppdatere bloggen sin eller profilen sin på mætsj dått kåm eller hva annet som måtte ha tatt den plassen? Jeg ser for meg trøbbel.

Skal eldre mennesker fortsatt ha retten til å gjøre valg som av samfunnet regnes som usunne eller usosiale? Frem til vi blir gamle står vi innenfor lovens rammer nokså fritt til å velge en sunn eller usunn livsstil, og helsevesenet skiller ikke mellom selvpåførte livsstilssykdommer og annen sykdom. Alle får hjelp. De som velger usunt tidlig og konsekvent vil kanskje ikke bli så veldig gamle, og det er et valg de har tatt. Men hva med de som overlever de første 70 eller 80 årene? Skal de få velge?

Den store skrekken for meg når det gjelder egen potensiell alderdom, utenom lidelser som Alzheimer, må være at jeg risikerer å bli umyndiggjort. At andre skal bestemme hva som er lurt og ikke lurt for meg å gjøre, at de skal bestemme hvordan jeg bruker pengene mine og hvordan jeg forvalter de årene jeg har igjen. Om jeg er noenlunde klar i toppen ønsker jeg selvfølgelig å kunne treffe mine egne beslutninger. Kanskje er jeg blitt så klok når jeg blir pensjonist at jeg velger bort alkoholen til fordel for andre ting. En sigarett i ny og ne, kanskje, for åpent vindu på gamlehjemmet? Eller one night stands i Viagrarus?

Det er aldri for sent å begynne. Eller det burde ikke være det.

Filed under: Diverse
21 Comments

Øyvind Strømmens post Politisk korrekt og stolt av det! sier noe jeg også vil si. Egentlig er det merkelig at jeg klarte å gå glipp av Øyvinds post da den kom, så mange bloggposter som jeg leser hver dag. Men jeg gjorde nå det. Og jeg skrev ingenting om det. Det skal jeg rette på.

I mappen for mulige bloggposter har jeg en halvferdig post kalt Politisk korrekt, opprettet i april 2006, altså for litt over et år siden. Der hadde jeg tenkt å stå frem som PK og stolt av det. Ut av skapet, altså. Posten ble aldri skrevet ferdig av flere årsaker. Blant annet hadde Magasinet en ganske uttømmende artikkel om PK og begrepets praktiske bruk, betydning og ikkebetydning. Både VamPus og Drusilla ble intervjuet og hadde fornuftige ting å si. Og hovedpoenget mitt den gangen; at å ta avstand fra det politisk korrekte veldig ofte var et skalkeskjul for å kunne ta frem meninger man burde holdt for seg selv, ble mer enn oppbrukt. Dessuten var det selvfølgelig et problem å finne ut hva som egentlig ligger i begrepet politisk korrekt fordi det er blitt brukt på så mange måter til forskjellige tider. Som Astrid Meland skriver i artikkelen:

Vi synes kanskje vi har nærmet oss hjertet av det politisk korrekte, men det er visst formet som en løk, uten kjerne.

Eller som jeg skrev i den uferdige posten min:

Problemet ligger i at politisk korrekt brukes for å beskrive en størrelse som er i endring og som påvirkes av selve navnet. Det er ikke selvbekreftende, men selvavkreftende. Det er nesten, men bare nesten så man kan sammenligne det med å kalle noe trendy. I det øyeblikket noe blir kalt trendy er det ikke det lenger for de mest trendbevisste. For det er bare det usagte, den kollektive bevisstheten som ikke har kommet til utrykk som kan defineres slik. Det er som stillheten som blir ødelagt i det noen setter ord på den.

Poetisk, hva? Og det er superopplagt ironi i tilfelle du skulle være helt utenfor.

Ettersom jeg er født i 1965 og vokste opp i et hjem med bøker har jeg selvfølgelig lest Generasjon X av Douglas Coupland. Den skulle gi meg noe å identifisere meg med, tenkte jeg da jeg åpnet boka. Og kanskje gjøre meg litt mer intellektuell. Jeg var bare sånn rundt 29. Jeg har aldri lest boka på nytt, og det sier sitt. De fleste bøkene mine leser jeg flere ganger, til og med krimbøkene. Men dermed husker jeg ikke lenger så mye av den heller.

Derfor, fra vaskelappen på norsk:

De er født på 60-tallet, oppvokst med skilsmisser og atomtrussel, merket av 80-tallets jappe-bevegelse og nedgangstider – de representerer den nye tapte generasjon.
…
De er underbetalte og overutdannet, de har ingenting å rette sinnet sitt mot og ingen kultur som kan erstatte tapte middelklasseverdier.

Jo da, det kunne med små korreksjoner vært meg da jeg var yngre. Eller kanskje deg. Vi gjenkjenner en kultur hvor ingenting lenger kan regnes som ekte når det er formulert i ord, hvor følelser bare kan luftes med distanse, hvor det største tabuet er sentimentalitet. Men egentlig er ikke middelklasseverdiene tapt for oss, de har bare gjemt seg. Rettelse: Vi har gjemt dem unna.

Jeg så en episode av House M.D. på en eller annen tv-kanal i går kveld. Ei lita jente har uhelbredelig kreft, hun skal dø, men ikke før om et års tid. Så dukker det, som det som regel gjør i House, opp mystiske symptomer. Jenta kommer til å dø i løpet av få dager med mindre legene foretar en drastisk operasjon. Og hun er veldig modig og selvoppofrende. Hun bestemmer seg for å leve videre for morens skyld og velger den risikable behandlingen og et år til med smertefulle sykehusopphold fremfor en rask og i sammenligning behagelig død. Og det går bra. Jenta får leve frem til den opprinnelige kreften en gang vil ta livet av henne. Til og med den innbitt sarkastiske og fullstendig usentimentale dr. House blunker så vidt med øynene i sluttscenen, men han klarer å holde maska og gi jenta et ironisk svar til avskjed.

Så hva har dette med PK å gjøre?

Dr. House er ikke politisk korrekt. Det er mye av den tenkte sjarmen med serien, eller i alle fall med hovedkarakteren. Legerollen er tradisjonelt omsorgsfull og ivaretakende, og House er ikke det. Han gjemmer seg bak et steinansikt. Han har en sarkastisk humor som i like stor grad går ut over andre som seg selv og en voldsom uvilje mot å omgås andre mennesker på en respektfull måte. Men bak det hele ligger forestillingen om at han egentlig har et hjerte av gull. Han er ikke så slem som han prøver å være. Han er legenes svar på Den Ensomme Rytter. Eller på Steven Seagal. Det blir han fordi han omfavner den politiske ukorrektheten og rendyrker den gjennom ironi.

For at PK ble et skjellsord har ikke bare med historikk og politiske hersketeknikker å gjøre. Det har også å gjøre med ironien vi trives så godt med. Vi føler oss morsomme, belevne og sofistikerte når vi leker med ord og halvtabu formuleringer. Vi føler oss smartere når vi ikke tar alt på alvor.

Jeg vet at ironi er veldig 1996. At Erlend Loe skrev Naiv.Super. og med ett slag gjorde liksomnaiviteten til den nye ironien i Norge. At postironien har kommet og gått. At anarkiet hersker. Men det er bare på papiret. For i det daglige bruker de fleste av oss en eller annen type ironi til å distansere oss fra det personlige. Det er en strategi for å kunne lufte ting vi ikke føler oss helt komfortable med. Vi trenger ironien når vi ikke føler oss sikre på hvordan vi vil bli møtt.

Det å oppføre seg og snakke politisk korrekt kan føles som klamhet, som 17. mai, Morgenstemning og mors kjøttkaker på en gang. Det er så innmari norsk. Litt ekkelt. Og ironien har så uendelig mange lag. Vi må si elske med hevede øyenbryn i stedet for pule. For pule er kanskje fremdeles dristig nok til at man kan slippe unna med det. Unntatt for innovatørene. Det er alltid noen som går foran. De sier nå elske med den største selvfølgelighet. ”Vi elsket under en busk i Slottsparken før vi gikk hver til vårt”, sier de. Vågalt!

Vi vil ikke si neger, men vi setter usynlige hermetegn rundt kvinne av afrikansk opprinnelse for å vise at vi egentlig er fordomsfrie nok til at vi for så vidt kunne sagt neger om det ikke var et uønsket ord, men ettersom vi for lenge siden er blitt ironiske nok til å ta distanse fra det politisk korrekte har vi nådd et nivå hvor vi kan være politisk korrekte, tilsynelatende uten ironi, men ikke uten å markere at det er det vi er. Det er veldig forvirrende.

At tese følges av antitese for så å slås sammen til en syntese er en for enkel oppskrift når vi ser på ironien. Når det gjelder hva som er den sosialt mest akseptable formen å snakke om følsomme temaer finnes det en lang rekke av nyanser. Vi kan skrelle av lag på lag med ironi, akkurat som med PK, og sannsynligvis finner vi aldri noen kjerne der heller. Føleri er en risikosport. Og feig som jeg er skriver jeg mye på vi-og-man-nivået også i denne teksten. La du merke til det?

Nå legger jeg PK-bildet til Øyvind inn i margen på bloggen min. Ikke som en programerklæring, og ikke for å markere at jeg er med i forrige eller neste bølge av trendriktig meningsytring. Det er bare en beskrivelse av meg. Når jeg står frem som PK, så er det tenkt uten ironi. Jeg tror ikke akkurat det skaper bølger heller. Jeg ser vel på det som arbeidsbesparende for de som er uenige med meg. Nå har jeg satt merkelapp på meg selv, så slipper andre å gjøre det.

Der poppet den lille ironien frem igjen. Jeg kan ikke slutte med det, det er altfor morsomt for meg selv. Og hva skulle nå være vitsen med å slutte? Datteren min ville ikke lenger vite når jeg er morsom. Men jeg ble oppdratt til å være politisk korrekt. Jeg har aldri mistet middelklasseverdiene mine. Jeg er snill pike. Og det er i grunnen fint i seg selv.

Filed under: Diverse
6 Comments

Uttrykket å kaste trusa har fått ny betydning. I fjor tenkte vi straks på Paris og Britney, nå er det noe annet som gjelder. I det siste er det åpenbart gått sport i undertøyskasting. Det handler imidlertid ikke om hvorvidt eller hvor langt du kaster undertøyet, men om hvem du kaster det på.

Det tredje tilfellet av trusekasting mot politimenn har nettopp vært oppe for retten, og gjerningsmannen ble dømt til 6500 kroner i bot eller 13 dager i fengsel.

Leder i Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, er ikke spesielt bekymret for omfanget av trusekasting ennå:

- Dette er nok blant de mer spesielle sakene. Men generelt ser vi en økning i grovheten når det gjelder vold mot politiet, og det er noe vi må motarbeidet hardt, sier Johannessen.

Jeg må innrømme at det ikke var slik jeg tolket grov vold. Men det er mulig at å kaste truser på politiet bare er en annen måte å si Du er en kødd. Det bryter i alle fall med den tradisjonelle trusekastingen, som gjerne finner sted på Robbie Williams-konserter og lignende arrangementer.

I Nord-Norge er det vanligere å kalle politimenn for hestkuk rett ut, uten å ta omveien om undertøy. Det er ikke straffbart. Tullekuk går derimot ikke an lenger sør. Jeg går ut fra at tullekuk er en større fornærmelse mot potensen. Eller at det kanskje betyr omtrent det samme som luremus.

Kanskje har retten fulgt amerikansk standard i dette, og funnet ut at når dameundertøy blir brukt som torturmetode i amerikanske fengsler må det i det minste kunne regnes som en grov fornærmelse i Norge.

Sist undertøy ble brukt som torturredskap var i hvalbenkorsettenes tid, da kvinner ble snørt så stramt at de stadig vekk besvimte fordi de ikke fikk puste. I den moderne torturfilosofien har undertøyet en mer symbolsk torturfunksjon. Det bør vi dvele litt ved, for det gir trusa en sterk symbolverdi. Derfor forundrer det meg at løstruser ikke har en tydeligere posisjon i kulturarven vår. Vi burde funnet flere spor etter den om den var så viktig.

Jeg savner boktitler som Og bakom synger trusene, Men trusene mine får du aldri og Trusa og Benoni. Sikkert ikke dårlige bøker noen av dem om de var blitt skrevet. Alf Prøysen burde sunget om Romjulstrusa. Petter Dass skulle kanskje heller skrevet Nordlands Truse. DDE ville definitivt hatt en sang som het Trusa mi.

Og ordtak er ofte et godt bilde på de rådende verdiene i samfunnet. Det skulle vært rom for trusa også der. Så folk ville sagt Trusa faller ikke langt fra stammen, og det ville betydd at her snakker vi om en andregenerasjons prostituert, eller muligens noen som knuller for regnskogen. Man skal ikke kaste truser i glasshus ville vært et godt råd til den blyge. I mørket er alle truser grå ville vært hva folk brukte som argument mot å svi av enda noen hundrelapper på H&M, spesielt i mørketidas julehandel.

Ikke noe av dette finner vi. Og det får meg til å tro at dette bare er en ny og kortvarig trend. Trusas symbolverdi er begrenset. Neste år vil kanskje den foretrukne aksjonsformen mot politiet være å rekke tunge. Vi skal slå hardt ned på det også.

Men i mellomtiden tror jeg sannelig at jeg har satt ny bloggerekord i trusenevning.

Filed under: Diverse, Tøys og tull
18 Comments

Filed under: Diverse
Comments Off

Teksten i dette innlegget har jeg ærlig og redelig stjålet fra svenske Annika Bryn. Hvor hun har det fra, om det er eget hode eller annetsteds, vet jeg ikke, men jeg synes vel kanskje å ha sett i det minste et par av dem tidligere.

Oversettelsen har jeg stått for i tilfelle noen ikke skulle være så flinke i svensk. Vi hadde svensk tv via kabel hjemme da jeg var lita, så jeg forstår svensk flytende (og flytende svensk). Skånsk er ikke svensk.

Uansett kan følgende være greit å huske i 2007:

1. Ikke bekymre deg for hva folk tenker. De gjør det ikke så ofte.
2. Å gå i kirken gjør deg ikke til en kristen i større grad enn det å stå i en garasje gjør deg til en bil.
3. Kunstig Intelligens kommer til kort mot Naturlig Dumhet.
4. Om du må velge mellom to onder: Velg det du ikke har prøvd før.
5. Det finnes ikke det minste bevis for at livet er på alvor.
6. Samvittigheten er den delen av deg som føler seg dårlig når alle andre deler av deg føler seg bra.
7. Menn er fra Jorda. Kvinner er fra Jorda. Og sånn er det med den saken.
8. Ingen mann har noen gang blitt skutt mens han vasket opp.
9. Mennesker som tenker logisk utgjør en hyggelig kontrast til den virkelige verden.
10. Mennesker som absolutt vil dele sin religiøse oppfatninger med deg vil som regel ikke at du skal dele dine med dem.
11. Et menneske som er hyggelig mot deg men ikke mot kelneren er ikke et hyggelig menneske.
12. Vennene dine elsker deg likevel.
13. Vær ikke redd for å prøve noe nytt. Husk at en enslig amatør bygde Arken, mens en stor gruppe profesjonelle bygde Titanic.
14. Vær ikke overtroisk når det gjelder tallet tretten. Du har nettopp lest tretten gode råd og observasjoner.

Dessuten hadde Bakermester Harepus et poeng når det gjelder stjålne kaker.

Filed under: Diverse
13 Comments

Når man ikke får snø, får man fake.
Ha det riktig flott i jula alle sammen!

Filed under: Diverse
13 Comments

Er du litt slemmere enn julenissen? Litt lei av at jula skal være så koselig hele tida? Eller har du bare et ønske om å leke Gud uten at det får konsekvenser? Prøv denne:

Filed under: Diverse
8 Comments

For første og siste gang poster jeg bilde av søte små dyr her:

Det gjør jeg i anledning Norges Blindeforbunds kampanje, og jeg gjør det av to grunner:

Jeg har merket at mørkesynet mitt er blitt dårligere. Og selv om det sannsynligvis bare er en konsekvens av at jeg er blitt eldre, begynte jeg å tenke på hvordan livet ville bli om jeg mistet synet, og kom frem til at nesten alt det jeg gjør på fritida og har glede av betinger at jeg kan se. Jeg leser bøker, både skjønnlitteratur og faglitteratur, ser film eller ser på tv, tar oppdrag som privatsjåfør (innen familien, vel å merke, og vi er bare to), surfer på nett, tegner, går på kunstutstillinger, skriver blogg osv. Og selv om bøker kan leses med blindeskrift eller høres på som lydbøker, dominerer det visuelle minnet mitt så sterkt over det auditive at jeg ikke kan se for meg at jeg ville få så mye ut av å høre på bøker, spesielt ikke fagbøker. Jeg ville trenge enormt mye hjelp om jeg ble blind.

I stedet for å syte over at arbeidet ikke lenger skal fullfinansieres av spilleavhengige, har Norges Blindeforbund tatt praktiske grep for å erstatte de 25 millionene de taper på de nye retningslinjene for spilleautomater. Det synes jeg er beundringsverdig. Og reklamefilmen de kjører på tv er så søt at selv jeg smelter.

Jeg skal støtte NB nå før jul. Det håper jeg mange gjør.

PS. Andreas blogger blant annet om blindesak

Filed under: Diverse, Personlig
2 Comments

Når man venter på å komme inn til legen, alt er veldig forsinket, og man har oppdatert seg på vårmoten for 2003 og oppgitt konstatert at alle lefsete Se og Hør er opptatt, hender det at man tar en kikk for å se om det finnes noe interessant lesestoff. Til og med brosjyrer om fotsopp kan være spennende da. Sist fant jeg noe i veggstativet som fikk meg til å stusse. En reklamebrosjyre for p-piller:

Ville du valgt denne p-pillen som prevensjonsmiddel?

Ikke jeg heller slik det så ut i stativet på legeventeværelset. En p-pille som markedsføres som sikker for barnet høres ikke direkte tillitvekkende ut. Når man bruker p-piller er det vel gjerne for at det ikke skal bli noe barn.

Et øyeblikk lurte jeg på om denne pillen var et resultat av den kristenkonservative bølgen. Eller kanskje spesielt laget for katolikker som ville fremstå som moderne. Lure-p-piller, liksom.

Men da jeg fikk se hele brosjyren så det litt annerledes ut:

Filed under: Diverse
4 Comments

Psykolog, samlivsterapeut og sexspaltist i Adresseavisen, Eva Mohn, er nylig valgt inn i styret for Trondheim FrP etter kampvotering.

Eva Mohn har vært kontroversiell som sexrådgiver. For et par år siden gikk Bente Træen sterkt ut mot blant andre Mohn og hevdet at flere aviser bruker ukvalifiserte rådgivere som sexspaltister. Mohn fikk spesielt pepper for å ha gitt som råd at man skulle ha sex med partneren selv om man ikke har lyst, og for å ha rådet en med utro partner til å ta seg en elsker selv.

Mohn mener imidlertid at det er viktig å ikke presse partneren sin med på hyttetur, så litt forståelse har hun nok for den som ikke har lyst i parforholdet.

Hun blir sannsynligvis ikke mindre kontroversiell nå når hun også er blitt politiker for FrP. Innad i FrP vil jeg tro de er lykkelige over å endelig ha fått en representant som har utdanning utover videregående. Morten Ellefsen, leder formann i Trondheim FrP, er glad for det nye tilskuddet til partistyret, og sier at det er et spennende valg:

-Jeg tror Eva Mohn har en del å bidra med. Hun er spesielt dyktig på områder som relasjoner og folk, mener Ellefsen.

Og det kan jo trenges i FrP. Jeg for min del håper at det første hun gjør er å tipse sine meningsfeller om at voldtekt, utroskap med tenåringsjenter og skjenking av mindreårige ikke tar seg særlig godt ut for folk utenom partiet, og at homofili ikke er farlig for andre enn de som blir for sinte ved tanken. Dessuten kan hun kanskje gi Eli Hagen råd om hvordan man skal takle sjalusi og om hvordan man kan unngå å ta ut sine frustrasjoner i full offentlighet. Et smart valg, med andre ord. Skal vi håpe at partiet snart skaffer seg en medierådgiver også? Eller nei, forresten.

Filed under: Diverse
5 Comments