I jula leste jeg Menn som hater kvinner av Stieg Larsson, og ble som andre betatt av hans kvinnelige hackerresearcherfigur Lisbeth Salander. Ut fra de innledende beskrivelsene av Salander (ja, nettopp, det er naturlig å kalle henne ved etternavn) er hun en typisk antiheltinne: Liten, mager, avvisende til alt og alle, markert selvstendig, antiautoritær på grensen til det umulige, med en skummel forhistorie bestående av psykiske problemer og konflikter med myndighetene. Hun blir øyeblikkelig et mysterium og blir, tross alt hun har imot seg, uimotståelig tiltrekkende som kvinnelig helt. Eller er det nettopp derfor? Jeg må innrømme at jeg tenkte ”Kinsey Millhone, gå hjem og vogg!”

I går var det duket for kvinnelig kosekveld i heimen. I lengre tid har jeg og tenåringsdatteren kost oss sammen med Gilmore Girls og Veronica Mars, og i går var det endelig duket for sesong 7 av Gilmore Girls. Dessuten var det premiere på den nye serien Ugly Betty. Den kunne også etter forhåndsomtalen love bra som fremtidig kvinnekos. Men etter å ha sett meg ferdig på TV i går kveld ble jeg sittende og tenke på hva det er vi finner som heltinner i populærkultur, og ikke minst, hva vi finner som kvinnelige motstykker til de mannlige antiheltene.

Det ser ut til at et påtakelig trekk ved antiheltinner er at de ”kvinnelige egenskapene” (heretter bare kalt kvinnelige egenskaper) de fremviser best kan beskrives som nevroser. Man finner så å si aldri at det er menneskelig å være forfengelig eller bekymre seg for hverdagslige ting midt i en krise, man finner at det er kvinnelig.

Arketypen på den moderne antiheltinnen må vel være Bridget Jones. Alt ved henne peker mot antiheltinne: Lett overvektig (i følge Hollywood), klossete, rørende forfengelig, med en utrolig evne til å dumme seg ut og likevel få sin mann. Oppfølgerboka har jeg ikke lest, men i filmen var Bridget redusert til et så sært knippe kvinnelige nevroser at det ble vanskelig å forstå hvordan hun kunne ha draget på hele to ufyselige mannfolk. Jo, jeg finner Mark Darcy også ufyselig i sin trofaste og komplette, mannlige overbærenhet. Fra å være sjarmerende og uperfekt og, om enn litt overdrevet, så lett gjenkjennelig for vanlige kvinner, var hun gått over til en ren parodi på den kvinnelige nevrotikeren. Sammenligningen med Bridget Jones var grunnen til at jeg ikke så Nynnes dagbok som nylig har gått på TV. Det blir rett og slett for mye. Eller for lite, alt etter som man ser det.

Hva så med Ugly Betty? Vi skjønner allerede at Ugly Betty er en klassisk Askepottfortelling: Betty skal gå fra antiheltinne til heltinne, altså bli både smart og pen (vellykket), og få prinsen, altså sjefen sin, til slutt, etter at det lekre utseendet hennes bak brillene og tannreguleringen er avslørt. Slik sett er Bridget Jones en befrielse, fordi hun ikke er nødt til å forandre seg for å få prinsen, den ultimate belønningen. Men nettopp derfor virker det også så uforståelig på oss etter å ha blitt oppfostret med forestillingen om at kvinnelige antihelter må gjennom en metamorfose før de står frem som heltinner.

Det kan se ut som Lisbeth Salander er en så sterk heltinne nettopp fordi hun ikke fremviser noen kvinnelige nevroser, men tvert imot bare fremviser det vi normalt, og spesielt gjennom populærkulturen, oppfatter som mannlige egenskaper: Liten interesse for mellommenneskelig samhandling, liten evne til intimitet, handlekraft i stedet for nøling, hevngjerrighet i stedet for tilgivelse. Samt noen superheltegenskaper: Fotografisk hukommelse, ekstreme hackerevner uten dertil egnet opplæring og overmenneskelig logisk sans. OG, surprise, surprise: Hun er vakker under sitt anarkistiske ytre. Vekk med piercinger, tatoveringer og pigghår, på med falske pupper, og hun går rett inn i rollen som deilig millionærarving og fristerinne. Ingen ekte anarkist, altså. Og ingen anorektiker heller, selv om anorektisk er den hyppigste beskrivelsen av utseendet hennes. Overvekt og kaloritelling, den mest typiske kvinnelige nevrosen, er altså ikke blant hennes problemer. Dårlig kroppsbilde, derimot, det har hun faktisk. Dersom Stieg Larsson har fulgt formelen, er min gjetning at vi i de påfølgende bøkene vil oppdage hvorfor hun er så forknytt og fiendtlig og tilgjort stygg, altså lite kvinnelig, og etter hvert som masken faller vil hun også finne sin indre kvinne. Hun er altså også en samling nevroser, bare i annen og for oss mer tiltrekkende innpakning. Grunnen til at innpakningen fremstår som tiltrekkende kan jeg ikke se er noe annet enn at mannlige egenskaper er blitt fremelsket som idealet gjennom tidene, og blitt kalt nettopp mannlige egenskaper: Rasjonalitet fremfor følelser, logikk fremfor intuisjon, vold fremfor omsorg, selvstendighet fremfor avhengighet og så videre. Det er i grunnen nokså diskriminerende for begge kjønn.

Liten oppsummering: Heltinner har både hode og utseende og mannlige egenskaper, antiheltinner har bare hode og/eller flaks, mens utseendet og/eller de kvinnelige egenskapene er imot dem. Ellers er kvinnelige helter antiseptisk fri for det vi ellers tradisjonelt kunne kalle kvinnelige egenskaper.

Jeg kommer nok til å lese de to andre bøkene i Larssons Millenniumtrilogi, om ikke annet så for å se om Lisbeth Salander forvandles til Askepott. Og til tross for min nokså nådeløse analyse over, så likte jeg den første boka svært godt.

Hva skjer med fremtidig kvinne-TV-kos i heimen? Ugly Betty er ut. Bridget Jones er ut. Vi vil ha heltinner som er heltinner i sin egen rett, uten kvinnenevrotisk innpakning eller fremtidig forvandling. Vi trenger noe å se opp til der vi sliter med våre kvinnenevroser foran TV-skjermen. Se bare på navnet på bloggen min. Er ikke jeg en antiheltinne, så vet ikke jeg. Idealet må være karakterer som er heltinner og antiheltinner på samme tid.

Veronica Mars har de foreskrevne mannlige egenskapene for en heltinne. Pen er hun også. Og smart. Og ingen kvinnelige nevroser så langt jeg kan se. Hun forblir nok på den stadig kortere lista over feministisk akseptabel TV-kos, men med et aldri så lite minus i margen for at hun uten friksjon glir inn i den glatte mannlige detektivrollen og ikke viser særlig til antiheltinnetendenser.

Gilmore Girls er fremdeles inn. Uten tvil. De er pene og smarte antiheltinner og heltinner på samme tid, uten at utseendet er gjort til noen stor sak. Det er derimot smartheten. Prinsene i historien er like frynsete i kantene som ekte prinser er, og ingen utenom seriens hyperborgerlige superbitchbestemor har noen gang nevnt muligheten av forvandling for å få frynsete eller ufrynsete prinser. Dessuten har begge Gilmore Girls den nødvendige nevroseballasten som sørger for at vi kan se dem som antiheltinner og ikke føler oss fullstendig fremmedgjorte. Men de er nevrotikere som individer og mennesker, ikke som kvinner. Og det er hele den lille store forskjellen.

Filed under: Bokhylleplukk, Kvinner og menn
10 Comments

Bjørg Bondevik kommer først med sin bok ”Nonne og madonna”. Den har vært gjennom sensuren i KrFs skikkelighetsråd og har visstnok fått endret tittel i tillegg til at flere kapitler fra KrFs landsmøter er strøket.

Sindre Sinnes er etter sigende litt irritert på Eli Hagen som stjal hans tittel ”Elskerinne, sekretær og hustru”, hvor han beskriver den egentlige tidsklemma. Boka hans har nå arbeidstittelen ”Gjerne, Erna!”.

Åslaug Hagas ektemann Bård Hopland skal ha byttet ut det noe forslitte ”Gøy på landet” med tittelen ”Gøy i høyet”. Han vurderer likevel å endre til ”Moro med maken” fordi han er redd for å bli mobbet i UD hvor han jobber.

Jan Erik Knarbakk, Per-Kristian Foss’ partner, kommer også med bok. En forlagsredaktør skal ha prøvd å få ham til å gi ut boka under tittelen ”Toppskatten min”, men den kommer snart ut under den opprinnelige tittelen “Nullskatt, realinvestering og aksjeporteføljer – et lønnsomt liv”.

Charlo Halvorsens bok, delvis illustrert av Fredrik Skavlan, heter ”Det handlet om penga våre”. Mye av innholdet viser til nitidige dagboknedtegnelser om hvem som alltid handlet inn til helga, med bilder av ekte handlelister i Kristin Halvorsens egen håndskrift. Mye rødvin og stearinlys gjetter eksperter på forhånd.

Trond Giskes tidligere samboer Anne Grethe Moe kommer med sin ”Kuler med en trønder”, hvor hun beskriver det hektiske selskapslivet de levde mens de var sammen. Det er ventet at hun kommer med en oppfølger som skal hete ”Helt skutt”.

Ryktene går også om et samarbeidsprosjekt mellom Siv Jensens mange dater, men det er ikke endelig avklart. I følge Kagges forlag skal boka i så fall hete ”BM: Ikke egentlig lesbisk”.

Siste nytt:
I en ”pressemelding” opplyser Anne Aasheim at Dagbladet har lagt ned nyhetsredaksjonen sin og ansatt et par boklesere i stedet. Dermed skulle jula være reddet også for de som ikke får bokgaver.

Filed under: Tøys og tull, Bokhylleplukk, Tabloid
6 Comments

Jeg har mange rare og dumme bøker jeg vil skrive om, men før jeg gjør det har jeg lyst til å skrive om en merkelig bok som jeg liker. The Education of Little Tree (TELT) av Forrest Carter (Lille Tre på norsk) er nok ikke stor litteratur, men det er en bok som likevel gjør inntrykk. Dessuten har boka og forfatteren en kuriøs historie og det gjør den ekstra interessant.

Dette er historien om Little Tree, en ung Cherokeegutt av ”blandingsblod” som sendes for å bo hos besteforeldrene i villmarka når begge foreldrene dør. Han sørger, men den betingelsesløse kjærligheten han får av besteforeldrene, sammen med alle de nye utfordringene han møter i det nye livet sitt og all kunnskapen han må ta til seg for å kunne leve etter gammel Cherokeetradisjon snur livet hans på hodet. Han lærer om Veien, The Way, Cherokeenes livsfilosofi, hvor man sikrer at bestanden av byttedyr består gjennom å bare ta de svakeste og aldri ta mer enn man har bruk for, han lærer å jakte, å sette pris på alle aspekter ved naturen som omgir dem, å mistro politikere og autoriteter, å lage whisky av rød mais som yrkesutdanning og å forstå og være glad i andre medlemmer av samfunnet deres. Fremst av alt oppnår han å føle seg nyttig og viktig for og sammen med besteforeldrene. Og han lærer og tar til seg de fleste av bestefarens preferanser, motviljer og særegenheter, noen ganger med hysterisk morsomt utfall. Han stoler på bestefarens tolkning av verden rundt dem. Men så, akkurat når Little Tree er på sitt lykkeligste, inntrer katastrofen i form av politikere og autoriteter.

Jeg skal ikke si mer om handlingen. Noe bør man holde igjen. Men min egen reaksjon på boka kan jeg si noe om: Den er en av de varmeste, morsomste og tristeste bøkene jeg noen gang har lest. Den fikk meg både til å le høyt og til å gråte. Språket, i alle fall på engelsk, er svært godt tilpasset temaet, skrevet med innslag av dialekt og med et barnlig perspektiv. Det lett naive språket og de filosofiske utlegningene går hånd i hånd på en svært vellykket måte sammen med den avslappede fortellerstilen. Boka er skrevet i førsteperson, og TELT ble da også til å begynne med utgitt og presentert som en skjønnlitterær selvbiografi.

Den virkeligheten som blir beskrevet i TELT er hentet fra 1930-tallet i Alabama. Det var nedgangstider i hele verden, og familien til Little Tree var heldige som i hovedsak kunne livnære seg av naturen. Dessuten var det forbudstid i USA, og dermed utsikt til litt inntekter for den som hadde brennevin å selge. Et levende bilde på nedgangstidene er et fenomen som blir beskrevet i boka: Sharecropping. Det var et system som gikk ut på at en familie fikk dyrke et stykke privateid land i bytte for en del av avlingen – et slags husmannssystem, men bare på årlig leiebasis. De fleste av share-cropperne flyttet videre hvert år fordi utbyttet av arbeidet var for dårlig til å livnære seg av. Stort sett var hele familien sysselsatt med dyrkingen av jorda. Det var en massiv fattigdom satt i system. Og selv om Little Tree ikke akkurat var av rikmannslekt klarte familien hans seg gjennomgående mye bedre enn disse fattige sharecropper-familiene. Hjemmeproduksjon av whisky, som bestefaren drev med, var ulovlig og måtte holdes strengt hemmelig. Det er utgangspunktet for et av de morsomste kapitlene i boka.

Enkelte hendelser beskrevet i TELT har en spesiell historisk bakgrunn. Vi får vite litt om familiens historie, blant annet at Little Trees oldefar var vitne til Tåremarsjen (min oversettelse), Trail of Tears, som er en av mange lignende skampletter på USAs historie når det gjelder behandlingen av urinnvånerne.

Utgangspunktet var et statslotteri der jorda til Cherokeene ble loddet ut til hvite nybyggere som kunne betale de 4 $ et lodd kostet. Jordområdene ble oppdelt, og en avtale ble inngått med Cherokeene om økonomisk kompensasjon for jorda, borgerrettigheter og stemmerett. Men en frigruppe uten formell status blant Cherokeene inngikk en annen avtale med myndighetene, og kort fortalt førte det til slutt til en massiv tvangsflytting av Cherokeene som begynte i 1838. Trail of Tears er egentlig navnet på den ruta, eller rutene, som Cherokeene fulgte, stort sett til fots, vestover. De begynte på forskjellige steder, men alle rutene endte opp i området som nå er kjent som Oklahoma. Av de over 15000 som begynte de lange vandringene døde ca 4000 underveis.

Advarsel: Dersom det jeg har skrevet om boka til nå har gitt deg lyst til å lese den bør du kanskje gjøre det før du leser mer av det jeg har å si om boka og forfatteren.

Forrest Carter, som også skrev Du finner meg i fjellene, en fiksjonalisert biografi om Geronimo, og to bøker om Josey Wales (filmatisert), viste seg å ikke hete Forrest Carter. Han het Asa Earl Carter. Om det er indianske forfedre i familien strides familiemedlemmene hans om den dag i dag. Før han begynte å gi ut bøker var han et ivrig medlem av Ku Klux Klan og en innbitt segregasjonist. Han skrev taler for George Wallace, guvernør i Alabama i fire perioder og overbevist rasist. Det var Carter som skrev talen som skulle udødeliggjøre Wallace for neste generasjon rasister, med slagordet ”Segregation now, segregation tomorrow, segregation forever”. Man må likevel si at Asa Earl Carters mest kreative arbeid var fiksjonen om Forrest Carter.

På et sent tidspunkt i livet startet Asa på nytt. Etter et politisk nederlag i Alabama flyttet han først til Florida, så til Texas, og ble forfatter under psevdonymet Forrest Carter. På bildet ser man hvordan han skiftet ham også når det gjaldt utseende. I 1973 ga han ut sin første bok, Gone to Texas, om den lovløse Josey Wales. Den offisielle historien var nå at han var fra Florida og var av indiansk opprinnelse. Boka ble populær, og da TELT kom ut samme år var Carter like ved å bli en litterær stjerne. Han ble imidlertid avslørt gjennom en tv-opptreden der slektninger gjenkjente ham. Selv om det ble offentlig kjent at TELT var et falsum samme år som den ble publisert nektet de fleste leserne å tro på det. Forlaget, som hadde trykket boka med tittelen The Education of Little Tree: A True Story, fjernet siste del av tittelen, men nektet å kommentere påstandene om at Forrest Carter egentlig var Asa Earl Carter. Den dag i dag er det nok slik at de fleste førstegangslesere av boka tror at dette er en sann historie. Det gjorde jeg til å begynne med.

Boka er blitt kritisert for å spinne rundt bildet av The Noble Savage: Den edle indianeren som egentlig er på de hvites side. I så måte ville Little Tree gå i fotsporene til Hjortefot og Den siste mohikaner, men akkurat det klarer jeg ikke å se i boka. Tilsynelatende står Carter hele tida på de svake i samfunnet sin side. Det som imidlertid vises er en sterk motstand mot autoriteter og en sterk stat. Boka er gjennomsyret av mistro og motstand mot myndighetene og er på alle måter et argument for å leve et fritt liv uten inngripen fra andre instanser. Denne holdningen finner man igjen i de mange militsiagruppene i USA, de fleste av dem også forsvarere av og forkjempere for Den Hvite Rase. I Norge har vi Vigrid som forfekter de samme ideene.

På overflaten er TELT en historie om toleranse og fred, men om man går litt dypere ser man at Cherokeenes livsfilosofi, The Way, egentlig bare er rendyrket Darwinisme. De svake må bort, de sterke bør få leve. Grunntanken her kan man følge tilbake Carters tidligere ideer om en sterk hvit rase som ikke bør utblandes, og til ideen om at en sterk stat hjelper de svake på bekostning av de sterke. Andre aspekter ved The Way ligner igjen på New Age-filosofi, hvor Little Tree lærer om å være ett med naturen og lytte til verdensaltet (i boka kalt Mon-o-lah). Når vi har kommet så langt behøver det kanskje ikke å sies, men Cherokeer hevder at The Way slik Carter beskriver det ikke har noe med Cherokeenes tradisjon å gjøre i det hele tatt.

Debatten om hva som er viktigst, litteraturen eller forfatteren, har vi hatt i rikt monn her i Norge. Hamsun og hans nazisympatier har vært diskutert frem og tilbake. Jeg holder en knapp på at kunsten må kunne ses uavhengig av kunstneren selv om det er viktig å kjenne bakgrunnen. Og derfor, til tross for det jeg vet om Forrest Carter, og til tross for det forkastelige jeg ser i noe av det The Education of Little Tree forfekter av livsfilosofi, så sier jeg: Les den! Det er en nydelig fortelling.

Filed under: Bokhylleplukk
5 Comments

I Fayetteville, Arkansas har den bekymrede og påpasselige moren Laurie Taylor gått til aksjon mot det hun kaller grove pornografiske beskrivelser og bilder i bøker som finnes ved skolebiblioteket. Fra nettsiden hun har laget kan man se eksempler fra de sjokkerende bøkene og skrive under på en underskriftsliste mot pornografi i skolen.

I følge Taylor er det ikke småtterier de uskyldige ungdommene kan bli utsatt for:

Books below include vile, vulgar, obscene, graphic, explicit passages on sex, oral sex, anal sex, sadomasochism, multiple partners, three-way sex, gang rape, orgies, group sex, homosexual sex, lesbian sex, psychopathic sexual murders, and pedophilia in a titillating manner.

Det høres jo helt skrekkelig ut. Men da jeg kikket litt nærmere på lista med bøker som er uønskede på skolebiblioteket i Fayetteville fant jeg blant annet:

Beloved av Toni Morrison
Chronicle of a Death Foretold av Gabriel Garcia Marquez
How the Garcia Girls Lost Their Accents av Julia Alvarez.
I Was a Teenage Fairy av Francesca Lia Block
Less than Zero av Bret Easton Ellis
Like water for chocolate av Esquivel, Laura
Love in the Time of Cholera av Gabriel Garcia Marquez
Lucky av Alice Sebold
One Hundred Years of Solitude av Gabriel García Márquez
Paula av Isabel Allende
Ragtime av E. L. Doctorow.
Snow Falling on Cedars av David Guterson.
Song of Solomon av Toni Morrison
The Bluest Eye av Toni Morrison
The Rose and the Beast: Fairy Tales Retold av Francesca Lia Block

Hm. Dette er ikke hva jeg først og fremst forbinder med pornografi.

Taylor har lagt ut smakebiter på hva slags grovheter man finner i bøkene:

Fra A Chronicle of a Death Foretold:
“Who the fuck would ever think that the twins would kill anyone..”

Fra Beloved:
“A lowdown something that looked like a sweet young girl and fucking her…”

Fra How the Garcia Girls lost their Accents:
“..I was frightened of having sex with a man who called it getting laid. …..I played it out in my head. …..We would make love …. we would screw and fuck and ball and get laid…”

Dette var heller ikke det verste jeg har lest. Langt i fra. Men det jeg aller mest gledet meg til var jo de pornografiske bildene. Med store bokstaver står det advart om at linken til bildene fører til grove pornografiske avbildninger som ikke bør ses av noen under 18. Jeg ble nokså skuffet da det viste seg at bildene var hentet fra bøker beregnet til seksualundervisning. Ikke var det bilder heller, det var tegninger. Og grove? Døm selv:

Om det ikke var for at bokbrenning er en ærverdig og tradisjonsrik sensurhandling som man ikke skal le av, kunne man nesten fristes til å tenke at denne sjokkerte protesten er naiv og ubehjelpelig, ja nesten litt morsom. Men tragedien lurer selvfølgelig like under overflaten. Seksualundervisning i USA er etter hvert blitt begrenset til å handle bare om avholdenhet i stadig flere stater, med de problemer det medfører av økt antall tenåringsgraviditeter og forekomst av kjønnssykdommer.

Skolestyret i dette tilfellet har ikke gått med på å sensurere bort bøker, men på torsdag ble det vedtatt en ny policy for skolebibliotekene i Fayetteville. Den gir foreldre anledning til å sette bøker på en svarteliste slik at deres barn ikke får låne akkurat de bøkene. Det må vel kalles en kompromissløsning.

Men moralister bør være forsiktige med å protestere for mye også. I Canada vandret en sak om bokforbud i skolen gjennom rettssystemet i flere år. Utgangspunktet var foreldre som ikke ønsket at barna skulle kunne lese om familier der foreldrene hadde samme kjønn. Etter 5 år fastslo høyesterett at det ikke var grunnlag for å forby slike bøker, og som en nokså direkte konsekvens av dette skal det nå undervises også i toleranse for homoseksualitet ved skoler i British Columbia. Det var sikkert ikke det de hadde tenkt seg, de som først startet protesten.

Filed under: Bokhylleplukk
8 Comments

Gnooks er en del av det større systemet Gnod. Her kan man søke etter nye forfattere. Liker du John Fowles?

Skriv inn navnet i søkefeltet og klikk, så får du opp dette bildet:

Det viser hvilke andre forfattere som blir lest av folk som liker John Fowles. Fowles er ikke den forfatteren jeg vet mest om, selv om jeg har lest en del bøker av ham. Jeg forstår logikken i at Styron er plassert nær Fowles, mens det kanskje virker litt merkelig at IanMcEwan skal være plassert så nær.

Utvikleren av siden, Marek Gibney, sier at:

Gnod is my experiment in the field of artificial intelligence. Its a self-adapting system, living on this server and ‘talking’ to everyone who comes along. Gnods intention is to learn about the outer world and to learn ‘understanding’ its visitors. This enables gnod to share all its wisdom with you in an intuitive and efficient way. You might call it a search-engine to find things you don’t know about.

Alle valg i plassering er altså et resultat av brukermedvirkning, og det kan kanskje forklare noen av utslagene. Egentlig er dette et kart over litterær smak, ikke en analyse av forfattere i forhold til hverandre.

Fra hovedsiden Gnod man kan velge samme type søk for filmer og musikk.

Jeg tastet inn American Beauty som en test på gnovies:

Jeg er ikke sikker på om det er noen automatikk i at jeg skal like alle filmene som er listet opp, men litt påfallende er det kanskje at det bare er en film der jeg ikke har sett, Pi. Den bør jeg antakelig se snarest.

Musikksiden gnoosic overlater jeg til musikkinteresserte å teste ut.

Innenfor Gnodsystemet finner man også møteplassen Flork, hvor registrering er nødvendig. Ville det ikke vært morsomt om man ble plassert ut sammen med andre på et lignende kart? Flork ser annerledes ut enn vanlige datingtjenester i alle fall.

Jeg leter nok mer etter boka i mitt liv enn etter mannen, så jeg håper at en datingekspert kanskje kan ta på seg oppgaven å sjekke dette.

Filed under: Bokhylleplukk
11 Comments

Jeg har en innholdsrik bokhylle med litt gjennomtrekk, på den måten at jeg av og til kvitter meg med bøker jeg ikke er interessert i å beholde, blant annet gjennom medlemskap i BookCrossing, gjennom jevnlige donasjoner til bokhyllene på familiehytta og gjennom bytting på den lokale brukt-pocketbok-butikken. Likevel har det samlet seg en del merkelige ting der opp gjennom årene, særlig i en av hyllene der jeg setter diversebøker som ikke passer noe annet sted. De fleste av disse bøkene er også såpass dårlige eller spesielle at jeg ikke synes jeg kan gi dem bort til andre. Men jeg kan skrive om dem.

Dette er en utlevering av min tidvis dårlige smak, eller skal vi heller kalle det dårlige dømmekraft når jeg står i en bokhandel. For at den kan være dårlig er det ingen tvil om – jeg får skikkelig kløe i lommeboka når jeg kommer inn i en bokhandel. Netthandel har bare gjort problemet større. Og jeg bruker nok mer penger på bøker gjennom et år enn jeg bruker på klær og sko og slikt, så feilpotensialet er stort.

Den er skrevet av to mannlige amerikanske psykologer, Connell Cowan og Melvyn Kinder, og kom ut i 1988. Det ser faktisk ut til at min bok er en ”førsteutgave”, uten at jeg tror at den har større verdi for det. Omslaget på boka mi er annerledes enn bildet, men innholdet er nok det samme. Og boka blir merkelig nok fremdeles utgitt.

Jeg var tidlig i tjueårene og i et forhold som ikke fungerte slik jeg gjerne ville. Jeg hadde gitt opp å forandre ham, og fant ut at jeg kanskje måtte forandre meg selv. Boka kjøpte jeg etter en skikkelig heftig krangel der han stormet ut etter å ha prøvd å slå hull på murveggen (mislykket), hvorpå jeg tømte alle sakene hans fra klesskapet og skrivebordet ut på gulvet for så å angre meg og bruke resten av dagen på å rydde før han kom hjem igjen. Jeg skjønte at det var noe galt med oss. Dum har jeg aldri vært.

Det jeg tenkte da jeg kjøpte boka var nok at jeg skulle bli slik at han kunne bli mer glad i meg. Det var ganske klarsynt av meg, for det viste seg at det var akkurat det boka handlet om. Jeg har skumlest den på nytt igjen nå for å se hva jeg lærte den gangen, og er veldig glad for å se at det ikke virker som jeg noen gang satte lærdommen ut i praksis. Den gang var jeg nok lettere å snakke rundt enn nå, for manglene ved boka er veldig tydelige for meg nå.

Boka er delt inn i to hoveddeler, basert på inndelingen i tittelen. I den første delen listes det opp den type problemer og den type kvinner som får menn til å ta beina på nakken, mens i del to gjennomgår forfatterne hva som får mannen til å ønske å bli i et forhold.

Hovedproblemet med boka er at den i sin helhet er basert på premisset at menn har noe som kvinner vil ha – og at kvinner kan få det dersom de oppfører seg på riktig måte. Metoden er å gjøre mannen så fornøyd at han tenker at han ikke kan få det bedre med noen andre. Det blir ikke sagt rett ut, men det ligger under all argumentasjon. Dessuten er ekteskap helt tydelig målet for alle kvinner dersom de ikke allerede er gift, så boka kan også ses som en guide til å få mannen til å fri.

En annen svakhet er at boka generaliserer enormt. Forfatterne snakker hele tiden om hvordan menn er og hva menn vil, og tar aldri forbehold om at det finnes menn som ikke er slik de to forfatterne ser dem. Kanskje stiller jeg min uvitenhet til skue her, men jeg har alltid tenkt at Per er først Per, og deretter mann.

Da jeg leste denne gangen ble jeg først og fremst opphengt i den første delen som beskriver kvinner menn ikke vil ha. Boka beskriver en rekke kvinnetyper, med navn som The Ice Queen, The Ball Buster, The Scorned Woman, The Competitor og The Eager Beaver. Nokså talende beskrivelser vil jeg si, og ikke så rent lite foraktelige heller.

Ved å sammenholde kapitlene og se på de forskjellige feilene kvinner gjør fant jeg en del påstander som i mine øyne kan settes opp som motsatte par, selv om de selvfølgelig ikke er stilt opp side ved side i boka.

Feil kvinner gjør:

De er for emosjonelt trengende.
De tar ikke hensyn til mannens emosjonelle behov.

De er ikke imøtekommende nok seksuelt.
De har forventninger og stiller krav seksuelt.

De ønsker at mannen forplikter seg.
De er ikke villige til å forplikte seg når mannen vil.

De forventer at mannen skal forsørge dem.
De prøver å konkurrere med mannen i arbeidslivet.

De forventer at mannen skal ta vare på dem og beskytte dem.
De prøver å kontrollere mannen gjennom å være den sterke i forholdet.

De gir for mye, for fritt og for tidlig i forholdet (særlig seksuelt).
De tilbakeholder sex, aksept og kjærlighet for å styre mannen.

Jeg kunne kanskje funnet flere også dersom jeg hadde giddet å finlese. Det som er åpenbart er at man balanserer på tynn line hvis man skal prøve å være en kvinne menn vil ha. Faktisk kan det virke umulig. Og dermed vet jeg at en slik inndeling er vrøvl, for rundt meg ser jeg mange kvinner som menn vil ha og mange menn som vil ha kvinner, til og med kvinner som har suksess i arbeidslivet eller har forventninger i senga. Så konklusjonen må bli at norske menn i dag er langt bedre enn de amerikanske som ble brukt som modell i boka. Jeg våger den påstand at det er de norske kvinnene også.

Hvordan gikk det så med forholdet mitt etter at jeg hadde fordøyd all denne visdommen? Dessverre, eller kanskje må jeg si heldigvis, fant jeg ikke noe der som virket som det var relevant for vår situasjon, så ting forble ved det gamle og vi kranglet videre i seks år til. Og ikke så mange år etter at jeg hadde lest denne boka leste jeg Backlash av Susan Faludi, som forresten omtaler denne boka og en til av de samme forfatterne. Etter Backlash var jeg berget fra slike dumme kjøp i alle fall.

Dette er sakset fra en anmeldelse av boka på amazon.com, skrevet i januar i år (!):

”There are no games, just direct wisdom for women willing to be quiet and listen and learn.”

Ikke løp og kjøp!

Filed under: Personlig, Bokhylleplukk, Kvinner og menn
13 Comments

Den mye omtalte boka Rosa prosa som ble utgitt 8. mars i år ligger nå til anmeldelse hos Det Danske Pornografi-Selskab (DPS).

DPS er ikke, som man kanskje kunne tro, en fagforening for pornoforfattere eller -distributører, men en interesseorganisasjon som befatter seg med pornoens stilling i Danmark:

Det Danske Pornografi-Selskab (DPS) har til formål 

- At virke til bevarelse af den gældende, danske pornografi-lovgivning, jvf. Straffelovens §234 og §235 og Normalpolitivedtægtens §5. (Læs lovteksterne og vedtægten her.)

- At virke til bevarelse af fri ytringsfrihed, herunder især retten til fri og uhindret adgang til pornografisk materiale i overensstemmelse med ovennævnte, gældende love.

- At medvirke til at skabe seriøs debat om pornografi, herunder blandt andet om pornografiens virkemidler, kønssyn i pornografien, pornografien som kunstform m.m.

- At søge at stimulere til redelig videnskabelig og akademisk forskning i pornografi.

Jeg hører til de som ikke har lest boka, så jeg kan knapt ha sterke meninger om den, men det jeg har lest av anmeldelser og uttalelser fra redaktørene har gjort meg positivt innstilt.

Det jeg først la merke til var de andre publikasjonene som lå i anmeldelsesbunken sammen med Rosa prosa, som vist ved bildet over (lånt av bloggforfatter). “Vovede blader” fra 50- og 60-tallet ligger nok ganske fjernt fra den filosofien som forfektes i Rosa prosa.

Uansett skal det bli interessant å følge med på hva en dansk pornografianmelder har å si, etter den til dels harde medfarten boka har fått i norske medier. Er denne beskrivelsen av jenters kåthet pornografisk i danske øyne, eller er den ikke?

Oppdatering:
Den danske avisa Politiken har allerede anmeldt Rosa prosa.

Filed under: Bokhylleplukk, Kvinner og menn
6 Comments