Er jeg en god blogger? Noen ganger har jeg kanskje vært det, men sjeldnere og sjeldnere. Når jeg nå kaller meg selv en eliteblogger er det ikke egen oppfatning jeg går etter, men det at jeg opprinnelig ble nevnt som det i radiohodes etter hvert infamøse innlegg om elitebloggere. Mye er blitt sagt om temaet etter det, og jeg har begynt å mistenke at jeg blir oppfattet som en del av en utilgjengelig, selvtilfreds klikk av gjensidige bloggrunkere. Ja, det var godt for meg å få sagt det.

Det er blitt nokså deprimerende å lese blogger den siste tida. Altfor mange innlegg handler om de såkalte elitebloggerne, hvor slemme de er, hvor dårlige de er og hvor spyttslikkende de er. Og jeg synes baksnakkingen, som man alltid vil ha litt av, har nådd nye og hittil ukjente dimensjoner.

For ett eller annet har skjedd siden jeg entret scenen som fersk blogger for rundt 18 måneder siden. Det er alltid en liten utfordring å komme inn som nybegynner på en etablert arena. Å være fersk blogger kan kanskje sammenlignes med å være ny i klassen. En kjekk pekefingerregel for å bli akseptert og finne seg venner i en ny klasse er å oppføre seg som folk og ta tida til hjelp.

I begynnelsen var det stille på min egen blogg, men jeg leste andres innlegg, kommenterte det jeg syntes var interessant, og der hvor jeg følte jeg hadde noe å bidra med, enten det var for å uttrykke enighet eller uenighet. Etter hvert dukket det opp folk som kommenterte det jeg hadde skrevet også, uten at jeg benyttet de månedene det tok til å føle meg ekskludert og forurettet over å bli oversett.

Jeg hadde ingen strategi for å bli akseptert, jeg drev ikke noen bevisst innynding hos etablerte bloggere. Jeg fant selv frem til bloggere jeg syntes var interessante, gjennom Bloggrevyen, kommentarer hos andre eller linker i blogger jeg besøkte. Noen av dem, som Esquil, fr.martinsen, Mihoe, Fjordfitte og Røverdatter, var nye og uetablerte selv, og syntes heller ikke å gjøre noe stort nummer ut av at de ikke var Norges mest populære (ennå).

Etter en stund, kanskje et halvt år, oppdaget jeg at jeg var å oppfatte som en del av det etablerte. Big surprise – jeg følte meg fremdeles som en fersking. Men jeg skjønte jo at for de som var ferskere enn meg så det ikke slik ut.

Så hva er det som har skjedd de siste månedene? Hvorfor er det så mange klager over at det finnes en ekskluderende elite? Er det blitt vanskeligere å komme innenfor? Om det er det skyldes det kanskje at antallet blogger har økt, og at det er vanskeligere å forholde seg til absolutt alle som kommer til. Men først og fremst tror jeg at antallet innlegg som klager over eliteblogging og klikkdannelser skyldes at det på merkelig vis er blitt allment akseptert at det er greit å sutre og klage og syte, ikke at det er vanskeligere å bli kjent med folk.

Mine råd til nye bloggere som måtte føle seg utenfor kan enkelt sammenfattes til

Live and let live

Ikke synes synd på deg selv.
Ikke føl deg forurettet og oversett.
Ikke syt over at andre har mer besøk, flere kommentarer, flere ”bloggvenner” eller flere linker.
Ikke klag over andres valg av tema eller stil.

Kort sagt: Ikke vær misunnelig eller kjip.

Blogg bra selv, og les de bloggene du liker best.
Kommenter der du har lyst til å si noe, ikke fordi du prøver å bli ”med i gjengen”.
Og oppfør deg pent i andres kommentarfelt. Alltid.

Jeg blogger ikke så ofte selv lenger, men jeg er alltid åpen for å bli kjent med nye mennesker. Så om det mot formodning skulle være noen nye (eller gamle) som har lyst til å bli bloggvenn med meg etter dette innlegget ville det være veldig hyggelig. Runking er ikke nødvendig.

Filed under: Personlig
26 Comments

Det er ikke til å komme forbi at jeg er elendig til å juge. Aller mest ansikt til ansikt, selvfølgelig, men selv når jeg skriver en løgn blir jeg som regel avslørt. Så da jeg måtte finne på noe usant her tok jeg sats og klinte til med det samme med det mest usannsynlige jeg kunne komme på i farta. Det var altså at jeg hadde danset med Kong Harald.

Jeg vet ikke hva hoffets etikette sier om dansing med bloggere, men det ville nok vært et brudd på alminnelig god takt og tone i alle fall. Egentlig er jeg ganske flink til å danse synes jeg selv, så det ville sikkert vært moro for kongen om han hadde fått muligheten. Som statsoverhode er han garantert flink til å føre, og alle kongelige går nok på danseskole når de er små.

Men det har liten hensikt å tenke på hva som kunne vært. Det var en løgn. Jeg har ikke danset med kongen, og det var det riktig mange som hadde gjettet seg frem til. Som sagt, jeg lyver ikke så bra.

Det betyr også at alt det andre jeg hadde skrevet er sant.

Jeg eier en halv hest. Hvilken halvpart av hesten jeg eier har aldri vært oppe til diskusjon, men jeg håper i grunnen at det er den enden hvor maten går inn, ikke hvor den kommer ut. Hvordan det gikk til trenger vi ikke gå inn på, men selv en halv hest koster ganske mye penger å drifte. Så min halvpart er til salgs.

Jeg har C-kurs i orgel. Det betyr at jeg kan spille Adios Muchachas riktig temperamentsfullt, det kommer godt med når jeg ikke danser tango med kongen, og en noe forenklet utgave av Air av Bach. Mulig det kan komme til nytte senere.

Jeg har vært aktiv langrennsløper, men det er fryktelig lenge siden. Jeg tror jeg var 11 da jeg la opp, med to andreplasser i klubbmesterskapet som beste innsats. Snakk om å hvile på laurbærene!

Jeg har holdt håret til Miss Universe mens hun spydde, men egentlig var det før hun ble missekåret. Den kvelden hadde hun med seg testbilder fra en fotograf som hun oppglødd viste frem. Hun hadde planer om å bli modell, var 16 år og blond (i håret). Jeg husker at jeg vekslet overbærende blikk med en hennes venninner bak ryggen hennes. Stakkars jente som tror det er så enkelt, tenkte jeg

Og jeg har tredemølle på stua. Det er fordi den er så diger at jeg nesten ikke fikk den inn i huset. Det er ikke plass til den på noen andre rom. Jeg venter nå på at det skal bli trendy som innredning å vise frem hvor sporty man kunne vært. Da vurderer jeg å plassere skiene i bokhylla sammen med laurbærene.

Filed under: Personlig, Meme
16 Comments

Tagget av Røverdatter. Så har i det minste noen tenkt på å inkludere meg.

Jeg har danset med Kong Harald.
Jeg eier en halv hest.
Jeg har C-kurs i orgel.
Jeg har vært aktiv langrennsløper.
Jeg har holdt håret til Miss Universe mens hun spydde.
Jeg har tredemølle på stua.

Ett utsagn er usant. Gjett ivei.
Og nå har vel alle vært gjennom denne?

Filed under: Personlig, Meme
15 Comments

I dag er det ett år siden jeg skrev i en blogg for første gang. Jeg hadde ingen anelse om hvordan det fungerte, men et utspill fra Bjarne Håkon Hanssen gjorde meg så sint at jeg måtte få gitt uttrykk for det på ett eller annet vis. I stedet for å banke puter eller smelle dører skrev jeg altså et blogginnlegg. Og så skaffet jeg meg blogg. Den fikk dermed ikke noe introduksjonsinnlegg eller noen presentasjon av meg selv. Men de som har lest meg en stund har kanskje fått et slags bilde av meg likevel.

Når jeg leser det første innlegget mitt nå ser jeg at det var ganske ubehjelpelig og nokså likt et tradisjonelt leserbrev. Jeg skal ikke påstå et jeg er blitt mindre ubehjelpelig eller mer interessant, men jeg faller ikke like lett i klisjéfella som jeg gjorde i begynnelsen. Klisjeer oppstår gjerne på grunn av sjangerforestillinger, og mine forestillinger om blogging var nok temmelig snevre den gangen. Heldigvis har jeg vært i stand til å utvide repertoaret litt etter hvert.

Jeg klinker til med et knippe innlegg jeg liker i ettertid:
Et dukkemannhjem
FrPs kulturkanon
Glimt fra Stortingets spørretime
Mine beste husmortriks
Den Vanskelige Klienten
I en klasse for seg
Jentelus
I folkeopplysningens navn
Bufferjenter
Oppskrift på en voldtektsmann

Som avslutning på bursdagfeiringen har jeg lyst til å takke alle som har lest og kommentert. Det har gjort det morsomt å fortsette å skrive etter at begynneriveren la seg. Så takk! Og jeg lover at jeg skal bli flinkere til å kommentere selv også, jeg har latt andre aktiviteter komme litt i veien for det. Håper vi ses på samme tid neste år!

Filed under: Personlig
22 Comments

For første og siste gang poster jeg bilde av søte små dyr her:

Det gjør jeg i anledning Norges Blindeforbunds kampanje, og jeg gjør det av to grunner:

Jeg har merket at mørkesynet mitt er blitt dårligere. Og selv om det sannsynligvis bare er en konsekvens av at jeg er blitt eldre, begynte jeg å tenke på hvordan livet ville bli om jeg mistet synet, og kom frem til at nesten alt det jeg gjør på fritida og har glede av betinger at jeg kan se. Jeg leser bøker, både skjønnlitteratur og faglitteratur, ser film eller ser på tv, tar oppdrag som privatsjåfør (innen familien, vel å merke, og vi er bare to), surfer på nett, tegner, går på kunstutstillinger, skriver blogg osv. Og selv om bøker kan leses med blindeskrift eller høres på som lydbøker, dominerer det visuelle minnet mitt så sterkt over det auditive at jeg ikke kan se for meg at jeg ville få så mye ut av å høre på bøker, spesielt ikke fagbøker. Jeg ville trenge enormt mye hjelp om jeg ble blind.

I stedet for å syte over at arbeidet ikke lenger skal fullfinansieres av spilleavhengige, har Norges Blindeforbund tatt praktiske grep for å erstatte de 25 millionene de taper på de nye retningslinjene for spilleautomater. Det synes jeg er beundringsverdig. Og reklamefilmen de kjører på tv er så søt at selv jeg smelter.

Jeg skal støtte NB nå før jul. Det håper jeg mange gjør.

PS. Andreas blogger blant annet om blindesak

Filed under: Diverse, Personlig
2 Comments

Plutselig i går ettermiddag var jeg uten forbindelse til internett – som mange andre fikk jeg vite senere. Etter å ha sjekket alle ledninger og innstillinger, omstartet alle dingser og pinget alle instanser konkluderte jeg med at feilen måtte ligge hos internettleverandøren, Telenor. Jeg bruker mer enn 500 i måneden hos dem, så jeg følte meg egentlig ganske trygg på at jeg ville få hjelp uten for lang ventetid.

Jeg: (taster 05000)

Telefon: Ring, riiiing.

Talemaskin: Hei, og velkommen til Telenor kundeservice. Tast inn det telefonnummeret henvendelsen gjelder, så vi kan hjelpe deg mest mulig effektivt.

Jeg: (taster lydig)

Talemaskin: Takk!… Vi henter informasjon om ditt kundeforhold. Vent et øyeblikk.

Telefon: piip, piip

Jeg: (venter lydig og piller meg litt i nesen ettersom jeg er alene)

Talemaskin: Fortell hva henvendelsen gjelder ved hjelp av stemmen din.

Jeg: Problemer med internettoppkobling

Talemaskin: Gjelder henvendelsen internett?

Jeg: Ja

Talemaskin: Hva gjelder henvendelsen? Du kan si ”Jeg kommer ikke på internett”…

Jeg: Kommer ikke på internett

Talemaskin: Er det riktig at du ikke kommer på internett?

Jeg: JA (litt utålmodig nå)

Talemaskin: Vent et øyeblikk mens vi sjekker din linje.

Telefon: Piip pip piip

Talemaskin: Det er ingen problemer med din linje. Vil du ha hjelp til å finne feilen selv?

Jeg: NEI (høyt, for jeg vil vite om serveren er ute av drift, og jeg har sjekket alt hjemme)

Talemaskin: For mer informasjon sjekk telenor dått enno på internett.

Jeg: ?? (målløs)

Talemaskin: Dersom du ønsker å snakke med en kundekonsulent, si kundekonsulent.

Jeg: Kundekonsulent

Talemaskin: Vårt supportkontor er nå stengt. Vi har åpent alle hverdager fra kl 8 til 20. Du kan ringe vårt syperdyre supportnummer 815 og noe…

Jeg: Ikke faen!

Talemaskin: Hva behager?

Jeg: KUNDEKONSULENT!!!

Talemaskin: Jeg sa jo at vårt supportkontor nå er stengt…

Jeg: (slenger på røret)

Røykepause.

Jeg: (taster 05000)

Telefon: Ring, riing.

Talemaskin: Hei, og velkommen til Telenor kundeservice. Tast inn det telefonnummeret henvendelsen gjelder, så vi kan hjelpe deg mest mulig effektivt.

Jeg: (taster lydig, men irritert)

Talemaskin: Takk! Vi henter…

Jeg: KUNDEKONSULENT! KUNDEKONSULENT! KUNDEKONSULENT!

Talemaskin: Du settes nå over til vårt kundesenter.

Og det stemte. To minutter venting med litt ABBA på øret, og en kundebehandler bekrefter at Telenor har problemer med ett eller annet jeg ikke oppfattet, men at de tror at feilen vil være rettet i løpet av 3-4 timer. Det stemte ikke.

Nå er jeg glad igjen. Men det føles temmelig absurd å krangle med en maskin.

Filed under: Personlig
13 Comments

Denne historien skulle nok egentlig begynt slik:

En dag jeg vandret i fjellene i Tibet på søken etter visdom traff jeg på en gammel mann som satt med en liten stein i hånda. Jeg spurte hva han drev på med, og han sa… osv.

Men historien begynner langt mer prosaisk, med at jeg en sommer for over ti år siden tar Hurtigruta fra Finnsnes til Svolvær, med avgang rundt kl 4 om morgenen. Jeg har ingen lugar, så jeg setter meg i kafeteriaen. Båten er av eldre type, og kafeteriaen ser ut som den har stått modell for samtlige slitne bingolokaler rundt i Norge. Det er tilnærmet tomt der inne, med unntak av en mann i femtiåra med ustø gange og to pilsglass i hendene, det ene halvfullt. Han lyser opp når han ser meg, og setter straks kursen for mitt bord. Jeg skjønner at dette er siste deltaker fra gårdagens festligheter.

Han byr meg galant på en sannsynligvis ganske lunken pils, jeg takker høflig nei, og han slår seg ubedt ned for å underholde meg. Fylleprat virker akkurat da bedre enn ingen prat, så jeg lar ham sitte. Den neste timen skrur han sjarmen opp på glohett mens han drikker resten av ølet sitt og ser ikke ut til å la seg merke med at jeg er edru og nydusjet, har perfekt syn og brukbar luktesans, av at det er dagslys ute eller at jeg er minst tjue år yngre enn ham, mens han trolig ikke er på sitt aller beste. Han virker overbevist om at det er en flørt vi har gående. Når jeg for tredje gang avslår invitasjonen til å hvile meg en stund på lugaren hans blir han litt furten, men det går fort over. Han lurer høyt på hvorfor dagens unge kvinner er så lite eventyrlystne. En litt eldre mann kunne ha mye å lære meg som ville komme godt med senere i livet. Jeg spør selvfølgelig ikke om hva, og han reiser seg omsider med litt strev og sier kryptisk: ”Husk det, at et stort hull kan også fylles med små steiner”. Han byr meg høytidelig farvel, og går med noenlunde verdighet for å sove av seg rusen.

Der og da er jeg så lettet over at han går at jeg ikke engang kommer på å le for meg selv av den groveste og mest åpenbare tolkningen av avskjedsreplikken hans. Utover dagen undrer jeg på om han tenker på seg selv som en småstein i møte med kvinner, en som kan brukes som erstatning for noe annet og bedre, og finner ut at det kanskje ikke er så rart han tenker slik dersom fremgangsmåten hans overfor meg er typisk atferd for ham. Han kan ikke være vant til store suksesser, tenker jeg. Men det er meg 29 år gammel og fremdeles udødelig, på vei mot en eventyrlig seiltur med en spennende mann.

Den spennende mannen med seilbåt viste seg senere å ha en pike i hver havn, så det viktigste jeg fikk ut av den sommeren ble noe annet. Kanskje skal man ikke legge så stor vekt på fylleprat fra en ensom mann på Hurtigruta, men faktum er at jeg i årene etter stadig har kommet tilbake til steinene han snakket om. Ordene betydde noe for meg, og jeg har tenkt mye på hva. Først trodde jeg at den egentlig betydningen måtte handle om kjærlighet. I mangel på Den Store Kjærligheten kan man fylle livet sitt med andre verdifulle ting. Men jeg ser etter hvert tydeligere at det for meg handler om å sette pris på det jeg faktisk har – å verdsette alle de små tingene – i stedet for å stadig kjenne på det som måtte mangle. Så jeg jobber med å bli mer takknemlig. Det er hardt arbeid, men jeg tar det på alvor. Og derfor takker jeg på forhånd for at du ikke nå sier Carpe Diem.

Filed under: Personlig
4 Comments

Disse barna som går rundt og tigger godteri den 31. oktober irriterer meg. Litt fordi vi allerede har en lignende tradisjon med å gå julebukk, og derfor ikke trenger å overta denne skikken fra et annet land. Men kanskje aller mest irriterer de meg fordi det er min bursdag, og jeg synes ikke det er helt riktig at jeg skal måtte løpe etter dørklokka og gi bort godteri den dagen, alternativt gjemme meg bak fortrukne gardiner med minimalt lys.

Kle meg ut og gå Halloween selv, sier du? Tja, hvor sjarmerende er det med en feit og ferdig førtiåring med vampyrtenner og tiggepose i hånda? En som sier: ”Har’u en sigg? Og en småflaske? Pils er også greit”

”Det som bor i et menneske ville aldri fått leid hus i et pent strøk”, skrev Nils-Fredrik Nielsen. Jeg tenker politiet ville dukket opp ganske kjapt i mitt strøk dersom jeg tok frem mitt indre monster. Derfor slår jeg heller av lyset og er ”bortreist på dagen”.

Selvsagt er dette innlegget først og fremst en skamløs fisking etter gratulasjoner. Men i og med at jeg i dag blir førtien får jeg et problem med bloggen min. Jeg er ikke lenger førti. Og jeg synes ikke ”Førtien, feit og ferdig” har riktig samme klang. Et elskverdig forslag jeg allerede har fått går ut på å slutte å blogge og bare kalle den ”Ferdig”. Jeg vet ikke helt. Om noen har bedre forslag mottas de med takk.

Filed under: Diverse, Personlig
32 Comments

En kvinne som betegner seg selv som førti, feit og ferdig blir kanskje av mange sett som prototypen på en gammeldags husmor. Det stemmer ikke helt i mitt tilfelle.

Jeg har hatt et forhold som gikk overstyr fordi jeg var så rotete. Ja, tenk det, en mann som dropper en kvinne på grunn av manglende huslige instinkter. Var det noe galt med ham? Var han grusomt pertentlig og komplett anal? Ja, han var det, stakkar. Og han er det sikkert fremdeles.

Men likevel: Til de menn som tenker at drømmen må være en kvinne som ikke bryr seg om rot må jeg bare si at dere tenker feil. Det dere egentlig vil ha er en kvinne som plukker opp rotet og gjør de andre huslige syslene uten å stille krav, ikke en som er like uinteressert i husarbeid som dere, og som ikke sjenerer seg for å ligge på sofaen mens skittentøykurven revner og hybelkaninene organiserer en hær med sikte på væpnet revolusjon. Og slik er jeg. At jeg aldri har hatt maur, rotter eller kakerlakker hjemme er nok mer flaks enn fortjeneste. At jeg er singel er nok bare fortjeneste.

Som formildende omstendighet må jeg trekke frem at jeg likevel har system på enkelte ting. Bøker og filmer står alfabetisk i hyllene, kopper og kar er sortert etter funksjon og farge i kjøkkenskapene mine, middagsmenyen for to uker fremover henger på kjøleskapet og ikke engang en leder i Hitlerjugend ville hatt noe å utsette på organiseringen av verktøykassa eller økonomien.

Men alt dette handler mer om organisering enn om huslighet. Så hva kan jeg ha å tilføre når det gjelder husmortips? Selvfølgelig er det juks det dreier seg om. Tipsene her sikter seg inn på hvordan du skal skjule at du ikke fikser dette med husholdning.

Når du vil gi inntrykk av at du kan å lage mat:
Om du inviterer til middag uten å ha de helt store forutsetningene for å servere et gourmetmåltid hjelper det godt om sausen ser ut til å være hjemmelaget. Da går det til og med an å servere frossengrønnsaker (NB: oppvarmet). Toro sjysaus er super som base for saus til alle typer kjøtt når du har behov for akkurat det. Alle har sikkert sett at når man steker kjøtt, enten i ovn eller panne, så blir det som regel mye mindre kraft til å lage saus enn man kunne ønske seg, og det er ikke engang alltid at kraften smaker så mye. Da jukser du med en pose sjysaus sammen med kraften. Kraften fra kjøttet erstatter en like stor væskemengde som den som er spesifisert på sausepakken. For en tykkere og mer smakfull saus reduserer du den totale væskemengden med ca ½ dl.

Rødvinssaus lager du med kraften fra kjøttet, 1 dl rødvin og resten vann til du når ønsket væskemengde. Tilsett posen, kok opp og du har en ypperlig rødvinssaus i tilstrekkelig mengde. Eller du lager en kremet saus med 1 dl fløte som erstatning for 1 dl vann, samt kjøttkraft. Krydre etter ønske. Eller med 1 dl fruktjuice som erstatning for 1 dl vann til svinekjøtt. Prøv med litt sterk kaffe, usøtet sennep og estragon til kalvekjøtt, eller med hvitløk og rosmarin til lammekjøtt om du ikke vil servere rødvinssaus. Mulighetene er mange og sausen smaker friskt. Ikke la den tomme posen ligge igjen på benken.

Når du ikke har tid til å vaske gulvet:
Svigermor kommer på besøk og det er to måneder siden sist du vasket gulvene. Støvsug først. Det måtte du uansett gjort før du eventuelt vasket. Legg deg på kne og se på gulvet i motlys fra vinduene. Om det er synlige flekker tar du dem kjapt med en fuktig klut. Fyll så en liten skål med grønnsåpe eller annet aromatisk vaskemiddel, tilsett en liten dæsj veldig varmt vann og plasser skåla under sofaen der svigermor skal sitte. Kjempesuksess! Hun lukter at det er rent og ser ingenting som skulle tilsi noe annet. Du er fremdeles svigermors ønskesvigerdatter eller –sønn (det er lov å jukse for menn også).

Når du ikke rekker å rydde hele huset før du får besøk:
Førsteinntrykket teller mest. En strøken gang gjør godt inntrykk. Blanke kraner, vask og speil på badet likeså, selv om det er rusk på gulvet og grugg i dassen. Eventuelt skittentøy som ikke får plass i kurven dytter du inn i vaskemaskina. Rydd utvalgte flater på stua, og la det heller være samlet opp rot enkelte steder enn å rydde jevnt og la det være igjen litt rot overalt. Kost bort smuler fra kjøkkenbenken og stable smårot kjapt inn i et skap. Sett opp verandadøra og spray kjapt med en luftfrisker. Den søte duften vil være luftet bort til gjestene kommer, og tilbake er bare en behagelig huslukt. Kan godt kombineres med grønnsåpe under sofaen, men da må du spraye og lufte en god stund før du setter ut skåla. Duftkuler med sitronduft i støvsugerposen er også et bra triks dersom du rekker å støvsuge.

Når huset er totalt kaos og det ringer på døra:
Du har to muligheter.
A. Slå av tv eller stereo og lat som du ikke er hjemme. Ikke la deg lure av at det ringer på flere ganger.
B. Ta på deg sko, heng veska over skulderen (NB: Husk lommebok) og åpne. Om det er en loddselger er alt greit. Da spør du hvor mye loddene koster og kjøper ett. Om det er en venn som kommer på uanmeldt besøk, sier du: ”Hei! Så utrolig bra du kom! Jeg var akkurat i ferd med å bli gal av å sitte hjemme. Blir du med på cafe/pub/kino/shopping?”

Filed under: Tøys og tull, Personlig
19 Comments

Jenta mi er i ferd med å bli voksen. I dag fortalte hun at hun får mer angst av å være uten tilgang til sin høyt elskede hårspray enn å være uten mobiltelefon eller iPod.

Fremskritt måles skritt for skritt.

Filed under: Personlig
11 Comments