En ung kvinne fra Rwanda er blitt banket opp og voldtatt på et asylmottak. Enkelte, som Sylo Taraku fra NOAS, mener at kvinner på asylmottak må skjermes bedre, ikke alle er enige i det:

Asylsøkerkvinner har samme ansvar for å unngå voldtekt som kvinner i vanlige boliger, sier avdelingsdirektør Siri Rustad i Utlendingsdirektoratet (UDI).

Dette er i beste fall en vanvittig klossete formulering, i verste fall gir det uttrykk for en holdning som ikke hører hjemme hos folk som gjennom jobben sin har noe som helst ansvar for andre menneskers velferd og sikkerhet.

For det første kan ikke situasjonen på et asylmottak sammenlignes med å bo i en vanlig bolig. Ikke på noen måte. Børgeking skriver godt om rettssikkerheten til kvinnelige asylsøkere og om UDIs mandat og plikter i denne sammenhengen.

For det andre, og dette trenger vi visst å si høyt i kor:

Det er ikke kvinners ansvar å unngå voldtekt.

Vi har hatt denne diskusjonen gang på gang, og det ser aldri ut til at det går helt inn:

Så å si alle kvinner ”passer seg”. De begrenser seg og sin atferd på mange vis. Alle kvinner vet at de kan voldtas, og ingen ønsker at det skal skje. Men disse begrensningene kan ikke pålegges dem utenfra. Det går rett og slett ikke an å si at kvinner har ansvar for å unngå voldtekt. Om vi gjør det legger vi en kollektiv byrde på kvinner og flytter problemet fra der det hører hjemme: Hos dem som voldtar. Samt hos dem som er satt til å beskytte andre, som lovgivende instanser, politi og påtalemyndighet.

Når kvinner prøver å unngå situasjoner hvor de tror at risikoen for å bli voldtatt kan være større enn vanlig, så er det noe de gjør som individer, fordi situasjonen tilsier det, fordi de ikke har noe valg, fordi de ikke blir beskyttet, fordi de har dårligere levevilkår. Og vi skal erkjenne at det er slik, at kvinner lever med risiko, men vi skal ikke si høyt at kvinner skal passe seg, at kvinner skal gå med mer eller lengre eller tykkere klær, at kvinner skal låse døra om kvelden, ikke gå ute i mørket, ikke drikke alkohol, ikke bli med noen hjem eller slippe noen inn eller ta dyre taxier hjem fra byen. For da sier vi samtidig at risikoen kvinner lever med er legitim. Og det er den ikke. I stedet skal vi si høyt og tydelig fra at den er uakseptabel.

Hørte du det igjen, Hilde Haugsgjerd? Jan E. Hansen?

Hva med deg, Siri Rustad? Jeg håper for din skyld at du er grundig feilsitert og at du i dette øyeblikk river deg i håret mens du venter på at Per Danielsen skal svare på telefonen.

Filed under: Sterke meninger, Kvinner og menn
21 Comments

Jeg har en teori om at homofili er årsaken til svært mange problemer mellom menn og kvinner, og at hvis vi ser bort fra religion, som beviselig har skylda for det meste, vil vi finne de homofile øverst på trøbbellista. Ikke fordi vi kvinner konkurrerer med dem om den samme gruppen attraktive og siviliserte menn, men fordi de er en trussel.

Problemet med de homofile er at deres eksistens utløser en frykt hos heterofile menn. Enkelte straighte menn er redde for å bli homofile, men de aller fleste av dem er aller mest redd for at noen skal tro at de er det. Det krever tiltak.

For å kunne skille hetero fra homo blant menn er det utformet en Manndomskode. Den må følges til enhver tid. I følge Manndomskoden skal en mann være sterk, myndig, morsom, tøff, aggressiv, atletisk og selvsikker. Det som er viktigst her er atferden. Homofile oppfører seg ikke slik koden beskriver; de er svake, uatletiske og følsomme mammadalter som gråter og oppfører seg som jenter. Merk deg det: De oppfører seg som jenter. Derfor gjør koden det lett å skille ekte mannfolk fra de som bare er født med utstyret.

Alle som noen gang har sett en amerikansk sitcom vet hva dette innebærer i praksis:
• Ingen fysisk kontakt mellom menn som involverer større eller mer genitalnært areal enn håndflatene. Også blikkontakt med uønskede kroppsområder er tabu.
• Alle aktiviteter som en kvinne kan være god i er uverdige en mann.
• En mann viser ikke svakhet, usikkerhet eller myke sider til andre menn.
• Vennskap mellom menn trumfer alle andre forbindelser og forpliktelser.
• Kvinner er ikke offisielt mye verdt som venner, selv om de kan være ok på tomannshånd.

Det kan se ut som dette har lite med norsk virkelighet å gjøre, eller norske kvinners hverdag. Det stemmer ikke helt. Over har jeg snakket om voksne menn, men det faktum at guttene blir sosialisert inn i en virkelighet hvor denne manndomskoden råder er det virkelige problemet for kvinner. Gutters valg, atferd og grenser er diktert av deres definisjon av maskulinitet. Og de samme guttene er med på å sette rammer for den virkelighet døtrene våre opplever – de er med på å bestemme hvordan jentene ser seg selv og sin rolle i forhold til gutter. Det er mens de er i tenårene at begge kjønns syn på seg selv til en viss grad blir sementert.

Viktige verdier som gutter opererer etter i sine sosiale fellesskap er lojalitet og taushet. Det kan høres litt ut som mafiaen. De er opprinnelsen til (umorsomme) vitser som denne:

Ti kvinner ble spurt ut av venninnens mann om hvor venninnen hadde vært kvelden før. Alle ti svarte at de ikke visste.

Ti menn ble spurt ut av kameratens kone om hvor kameraten hadde vært kvelden før. Alle ti ga kameraten sin alibi, åtte av dem falskt.

Presset innad i grupper av gutter er sterkt. Det kan gi seg utslag i erting, mobbing eller mishandling, og det kan i verste fall føre til dødelige voldshandlinger.

Når noen setter spørsmålstegn ved maskuliniteten må en gutt bevise at han er mann. Han trenger altså å markere avstand til jenter. I den prosessen lærer han  å bruke seksuelt nedsettende uttrykk om jenter: hore, sklie, bitch og felleshøl.

Og når det settes likhetstegn mellom homofile egenskaper og kvinnelige egenskaper blir det å oppføre seg som en jente det ultimate onde, det blir basis for alle de andre uønskede karakteristikkene. Det oppstår en forakt for det kvinnelige. Gutter lærer å se jenter som mindre verdifulle enn seg selv, og de lærer å se jenters atferd som ynkelig.

Samfunnet tolererer mer seksualisert atferd fra gutter enn fra jenter, og i kodeksen ligger ofte en forventning om seksuelt pågående atferd, på samme måte som jenter forventes å være seksuelt tilbakeholdende. Jeg antar at en del seksualisert vold har basis i krysningspunktet mellom de to fenomenene, at gutter lærer forakt for jenter, og at de samtidig forventes å være seksuelt pågående. Jeg tror ikke jeg trenger trekke linjene videre. Vi vet mye om hva som skjer mellom jenter og gutter, og vi vet en del om gutters holdninger. Homofobi er en del av grunnen til at slike holdninger oppstår.

Postpost: Jeg har ikke engang berørt hva omkostningene er for gutter som lever og vokser opp med slike krav. De er høye. Mannspanelets innstilling er en god begynnelse. (Ikke rart enkelte menn ble opprørte over det og reagerer med panikk. Det de hører er at de skal oppføre seg som homser og kvinner, stikk i strid med alt de har lært). Gutter trenger en sosiopolitisk bevegelse tilsvarende feminismen. Selv om feminismen, i alle fall den feminismen jeg forfekter, har begrepsapparat og verdier som gjør den til et godt verktøy også for gutter, så har den et ufortjent dårlig rykte og belastet navn. Dessverre.

Disclaimer: Ikke noe av det jeg har beskrevet over er på noen måte forenklet, generalisert, overdrevet, satt på spissen eller tatt ut av sin sammenheng. Jeg tror ikke på at det finnes menn som ikke kjenner seg igjen i dette, eller ikke bekjenner seg til Manndomskoden.

Også publisert på 0803

Filed under: Kvinner og menn, Homsing er farlig
4 Comments

I dag er det 8. mars. Dersom du vil gjøre noe hyggelig kan du lese de mange gode postene som er lagt ut på 0803-bloggen.

Filed under: Kvinner og menn
No Comments

Vi er nok alle litt leie etter at pornopungmannen fikk carte blanche på Dagbladets nye debattsider. Nå har han vært ute og slengt med kjønnsleppa igjen. Som forventet.

Det er ofte slitsomt å lese det han skriver, først og fremst fordi det ikke virker som han selv helt vet hva han vil med innleggene sine. Denne gangen ser det ut til at han har to anliggender. Først er han ute etter å fordømme reklamebransjen fordi den spiller på sex og bruker gutters uoppnåelige drømmer for å selge produkter. Sannelig bra Larsen er så observant. Ellers kunne de sluppet unna med dette.

Madsern sitt sluttpoeng er at han vil spise Torosuppa si i fred uten å bli minnet på at han er en mann som ønsker sex. Det er i og for seg et sympatisk ønske. Vi kunne alle ønske at reklamebransjen var litt mer edruelig, eller at de ikke så skamløst spilte på folks svakheter.

Det triste er vel at ”sexreklamen” rettet mot menn funker veldig bra. Reklamebransjen kaster ikke bort millioner på tilnærminger som ikke virker. Faktum er at mange unge menn i stor grad styres av seksualdriften sin, og jeg er ikke helt sikker på hva Larsen ønsker. Vil han endre på akkurat det? Eller vil han at reklamebransjen skal ha anstendighet til å se bort fra det? Begge deler høres omtrent like realistisk ut.

Så blir det veldig ironisk når Larsen erkjenner at boka hans solgte så godt nettopp fordi den fremsto som en oppskrift på hvordan få mer sex. Men jeg kan ikke se at han problematiserer at han selv kan ha bidratt til et urealistisk syn på hvem som skal få ha seg med hvem og hvor ofte med PP-boka. For hovedanliggendet (om vi kan kalle det dét) med dette innlegget til Larsen ser ut til å være følgende:

Han vil nok en gang vise hvor synd det er på mannen i et samfunn hvor han ikke lenger har fri tilgang til godbitene – altså et samfunn hvor kvinnen selv kan bestemme hvem hun vil ligge med.

Skal vi se på hva Larsen sier?

Budskapet er klart, og de spiller på unge menns usikkerhet på et kjønnsmarked der kvinnene har tatt makta: Du får deg ikke noe, men kjøp produktet vårt, så skal du se at det ordner seg. Å ta makta her er tydeligvis synonymt med å bestemme over egen kropp. Dårlig gjort!

La oss først bare fastslå at dette er ikke er kvinnefiendtlig. Ja, men da så. Når Mads Larsen fastslår at noe ikke er kvinnefiendtlig slapper jeg helt av. I tidligere tider skrek man opp når kvinnekroppen ble brukt i reklameøyemed, men tro meg, unge menn vet at kom-og-ta-meg-blikket ikke betyr at de kan ta noe som helst. Har han sett voldtektsstatistikkene? Hørt om holdningsundersøkelsene blant unge mennesker? Menn er redusert til passive konsumenter som kan drømme om å få bli denne seksuelt attraktive mannen reklamen lokker med. Redusert fra hva? Fra den suverene mannen som bare forsyner seg med det han vil ha? Man må være av et visst kaliber for å se det som et tilbakeslag.

Jeg klarer ikke å se at det skal være et samfunnsproblem at unge menn ikke får ha seg når som helst med hvem som helst. Det gjelder ikke bare unge menn, det gjelder alle som på en eller annen måte faller gjennom på kjønnsmarkedet. Men det ser ut til at enkelte sutrer mer enn andre. Spør single kvinner over en viss alder hvor ettertraktede de føler seg. Spør mennesker med et fysisk handikap eller alvorlig sykdom.

Det virker som et ganske vanlig fenomen at menn legger lista høyt, og synes de har en naturgitt rett på damer som er langt penere og dermed mer attraktive enn dem selv. Trolig er det tv-serier som Kongen av Queens, Alle elsker Raymond og According to Jim som har gitt dem tro på at selv usympatiske, pompøse og ikke voldsomt tiltrekkende menn har krav på en lekkert utseende dame. Men det er en annen post.

La oss heller være litt storsinnende og glede oss for dem som regnes som attraktive på seksualmarkedet, både kvinner og menn. Det er sikkert kjekt å kunne få den man vil ha. Og så kan vi oppfordre alle de overkåte gutta som ikke får ligge med de damene de har mest lyst på til å vende blikket litt til siden, mot alle de jentene som heller ikke når opp til reklamens uoppnåelige idealer. De jentene som veier ti eller tretti kg mer enn idealet, eller kanskje ikke har tykt og skinnende hår, feilfri hud eller sprettpupper. De er kanskje kåte de også.

Filed under: Kvinner og menn
26 Comments

Det er fristende å prøve å lage fiffige ordspill av innholdet i gladmailen jeg fikk fra QXL i går. Men jeg tror jeg klarer å beherske meg.

Men altså: QXL har nå åpnet egen avdeling for damer – LadyShop.

LadyShop! Smak litt på navnet. Yummy, ikke sant?

Det er innredet i rosa, selvfølgelig. Og med klare og tydelige kategorier ledsaget av bilder.

Og hva er kategoriene? Sminke, bryllup, barn, sko, klær osv. Igjen selvfølgelig.

Noen vil kanskje mene at det er sympatisk å ta hensyn til kvinner på denne måten. Jeg lurer bare på hva vi skal med det? Kan ikke kvinner lese like godt som menn, slik at de kan orientere seg i de vanlige kategoriene?

I forbindelse med omlegging til digitalt nett kommer en ny tv-kanal tenkt spesielt for kvinner: FEM. Får vi de beste dokumentarene? Kvalitetsserier? Populærvitenskap? De gode diskusjonsprogrammene som ikke har Holmgang og Tabloid som forbilde? Det tror jeg vi kan se langt etter.

En liten notis i Dagsavisen kan fortelle at kanalen skal satse på:

…dramaserier, TV-filmer basert på sanne historier, livsstil, talkshows, dokumentarer og en alternativsjanger. Underholdningsnyheter, mote, skjønnhet, såpe og reality får også en sentral plass.

Dette blir jeg ikke imponert av. Og jeg tror Undre får rett i spådommen sin:

”der blir det nok mang en reprise på Gilmore Girls og Veronica Mars”

Kanal24 hadde også en uttalt policy på at de skulle treffe den urbane kvinnen på ca 31. Derfor har de spilt dårlig popmusikk siden oppstarten og hatt fjas og småskravling mellom sangene. Akkurat det jeg manglet i hverdagen min! Nå er jeg ikke 31, og ikke den ivrigste radiolytteren heller, men det har ikke gått spesielt bra med Kanal24, har det vel?

Det de kommersielle medieaktørene åpenbart har fått med seg er at kvinner er en kjøpesterk gruppe, og at de har like mye penger i hendene som mennesker. Men treffer de den gruppen de er ute etter med disse uhyggelig tradisjonelle tilnærmingene? Går veien til kvinnenes lommebøker gjennom rosa?

Selv har jeg en mutasjon i shoppinggenet som gjør at jeg ikke klarer å shoppe mer enn en halvtime av gangen. Rosa tror jeg bare vil nedsette utholdenheten ytterligere.

Jeg blir oppgitt over kategoriseringen, over at forskjellene mellom menn og kvinners interesser, behov og erfaringer skal understrekes, over at de tror at kvinners interesse kan fanges av en flashy farge og lekre bilder uten noen kvalitetssikring av innhold. Alt som er spesielt beregnet på kvinner er tanketomt skvalder.

Jeg føler meg behandlet som en imbesil. Det er rett og slett nokså fornærmende.

Filed under: Kvinner og menn, Tabloid
19 Comments

Mirakel skrev et underholdende innlegg i helga om forskjellen på kvinner og jenter. Og selv om jeg mistenker at hun nesten ikke mener noe av det hun skrev på alvor, måtte jeg tenke litt over forskjellene.

Jeg har definert meg selv som kvinne i lang tid basert på min egen oppfatning av hva en kvinne er:

En kvinne tar ansvar for seg selv og sitt eget liv. I tillegg er det selvfølgelig mange kvinner som har fått eller har tatt på seg ansvar for andre, men det er ikke et kriterium.

Dessuten er en kvinne et menneske som vet at alle hennes valg får konsekvenser, og hun tenker gjennom konsekvensene før hun treffer valg av avgjørende betydning for seg selv og andre.

Jeg ville sagt at det samme gjelder for menn og gutter. En gutt blir mann når han tar ansvar og tar det på alvor. Ikke rart at enkelte gutter forblir gutter hele livet.

Vi støter imidlertid på et lite paradoks med min kvinnedefinisjon.

Som min søster så treffende sa i går:

De fleste kvinner tenker seg grundig om og går gjennom konsekvensene før de eventuelt skaffer seg hund, men jeg ser ikke så mange som tar samme runde før de skaffer seg en fyr.

Hun har så rett, så rett. Og de som faktisk tenker seg om vil selvfølgelig heller ha en mann enn en gutt.

Om vi skal fullføre denne tankerekka betyr det at mange av de som går inn i et forhold egentlig ikke er kvinner. Altså er de fleste kvinner single. Og de fleste single hunkjønn over en viss alder er kvinner.

Og ettersom kvinner ikke tankeløst går inn i et forhold blir det praktisk talt umulig å finne seg en kjæreste for de gamle gutta som er igjen. Jeg er veldig lei for det.

Filed under: Tøys og tull, Kvinner og menn
9 Comments

Det er forstemmende lesning å se resultatene av en undersøkelse blant elever på videregående skoler i Sør-Trøndelag. Undersøkelsen ”Kropp, seksualitet og seksuelle krenkelser” handler om ungdommers holdning til seksuelle overgrep og vold, og er et prosjekt støttet av Barne- og Likestillingsdepartementet, i samarbeid med Menn Mot Vold. Den er gjennomført på bakgrunn av Sør-Trøndelag fylkestings vedtak om å arbeide mot seksuell trakassering i skolen.

Da jeg først leste om dette på nett i går reagerte jeg sterkt. Jeg er rystet av to grunner: Jeg har en datter selv i videregående skole, og er ofte redd for hva som kan skje med henne. Og dessuten, og viktigst i denne sammenhengen: For ikke lenge siden fikk jeg vite at ei jente jeg kjenner godt og er glad i ble voldtatt av en ett år eldre ”kjæreste” for noen måneder siden. Hun var bare 13 da det skjedde, og det tok et halvt år før hun klarte å fortelle noen om det. Før det hadde hun grått mange tårer alene på badet om natta. Sånt treffer hardt og vondt, og tallene som forteller hvor stor andel av gutter som ikke tar særlig tungt på en voldtekt angår meg plutselig på en helt annen og personlig måte.

For det er skremmende:

Hver tredje gutt tror at kvinner kan nyte en voldtekt og hver fjerde gutt er

Forskeren som står bak undersøkelsen, Mons Bendixen, er nøye med å presisere at undersøkelsen ikke er representativ. Bare 334 ungdommer fra 3 videregående skoler er spurt. Men er det grunn til å tro at det står særlig annerledes til i de andre fylkene og byene?

Forrige runde i media om menns holdninger til kvinner og voldtekt viste alarmerende tall. Flere var da frempå og lanserte teorier om at det ikke var mennene det var noe galt med, det var spørsmålene.

Spørsmålene som ble stilt i denne undersøkelsen kommer ikke frem i noe av de linkene jeg har funnet, men Adressa hadde en større reportasje om saken i papirutgaven i går. Undersøkelsen er gjort i form av utsagn hvor informanten skal gradere enighet: Svært uenig, uenig, verken/eller, enig eller svært enig.

Jeg plukker litt tall og sitater. Tallene viser hvor mange som var svært enige eller enige i utsagnene. Tallene i parentes viser svar på samme spørsmål for den voksne befolkningen i Sør-Trøndelag.

Kvinner har en tendens til å overdrive hvor mye en voldtekt skader dem:

Jenter: 7,3 % (2,8 %)
Gutter: 26,1 % (3,3 %)

Selv om en kvinne kaller det en voldtekt kan hun ha hatt nytelse av hendelsen:

Jenter: 11,9 % (5,2 %)
Gutter: 31,7 % (8,3 %)

Dersom en kvinne ikke bruker fysisk motstand kan man ikke si at det er en voldtekt:

Jenter: 10,6 % (8,2 %)
Gutter: 25,6 % (10,0 %)

I en voldtektssak er det viktig å vurdere offerets karakter og fortid:

Jenter: 22,4 % (5,9 %)
Gutter: 33,9 % (13,9 %)

I de fleste voldtekter er det ikke mannens intensjon å voldta, men han klarer ikke å beherske sin seksuelle drift:

Jenter: 8,6 % (13,8 %)
Gutter: 16,7 % (13,3 %)

En kvinne som ikke ønsker sex, men som hisser en mann opp, må ta en del av ansvaret dersom hun blir voldtatt av ham:

Jenter: 5,3 % (5,2 %)
Gutter: 12,3 % (22,9 %)

Bendixen sier at tallene er kvalitetssikret gjennom at useriøse eller usannsynlige svar er luket ut.

Man kan lese flere interessante ting ut av disse tallene. Først og fremst ser man at tendensen gjennomgående er at voksne har mer moderate holdninger. Det er også lett å se at jenter og kvinner ser mer alvorlig på seksuelle overgrep enn hva gutter og menn gjør. Ikke noe av det er overraskende. Det er voldtektsmytene som er under lupen her, og det virker naturlig på meg at man med mer erfaring og større kunnskap kommer til å moderere sitt syn. Og kvinner er en mer utsatt gruppe enn menn, derfor er det heller ikke merkelig at kvinner tar seksuelle overgrep mer alvorlig. De fleste kjenner noen.

Det mest iøynefallende for meg var de to tilfellene hvor voksne har mindre moderate holdninger enn de unge.

En større andel kvinner enn jenter svarer at en voldtekt kan være resultatet av ukontrollerbare seksuelle drifter. Og en større andel menn enn gutter svarer at en kvinne som hisser opp en mann må bære en del av ansvaret dersom hun blir voldtatt.

Om dette også er et resultat av livserfaring, så er det urovekkende. Vi ønsker ikke en forklaringsmodell som går ut på at voldtekt er et resultat av ukontrollerbare lyster. Det umyndiggjør menn, det tar fra dem ansvaret og reduserer kvinnen til et vesen uten egen seksualitet og vilje.

Det lille gledelige aspektet ved disse tallene er at voksne menn ikke synes å ha like ekstreme holdninger som ved den forrige undersøkelsen jeg refererte til. Men denne undersøkelsen er ikke landsrepresentativ, den forrige var, så det er ikke greit å vite hvilke slutninger man kan trekke.

Det kan nok være vanskelig for enkelte menn å sette seg inn i voldtektsproblematikken. Lettere er det kanskje dersom det handler om voldtatte menn. For mange år siden så jeg en film på tv om en politimann som blir voldtatt av en gruppe på tre menn. Egentlig så jeg filmen sammen med en kjæreste, men han måtte reise seg og gå underveis fordi, som han sa: ”Det var så jævlig å se på”. Han identifiserte seg åpenbart med voldtektsofferet på en helt annen måte når det var en mann. Det er forståelig. Jeg har også hørt en mann si at voldtektsscenen i American History X er det verste han har sett på film noen gang.

Kanskje kan voldtekt på noen måter oppleves vanskeligere for heterofile menn, fordi de ikke bare blir ydmyket, brukt og umyndiggjort slik alle voldtektsofre blir, men fordi de også kan oppleve at det settes spørsmålstegn ved deres egen seksuelle legning. Men jeg forstår likevel ikke hvordan det går an å være heterofil mann og ikke forstå at en voldtekt er noe av det verste et menneske kan oppleve og overleve, uansett kjønn og legning.

De guttene som nå tror en kvinne kan nyte en voldtekt, det er de samme guttene som lekte i sandkassa med døtrene våre, som løp forskrekket fra jentelus i tiårsalderen, og danset klindans på klubben to år senere. Da virket de så uskyldige. Det er de guttene som nå går på fest sammen med døtrene våre, som ser dem hver dag på skolen og kaller dem hore og fitte. De samme guttene ser nå porno i flokk, og tror at sex er tut og kjør hardt og fort. De tror at nei betyr ”mas litt mer, så gir jeg etter”. De mener ikke at jenters seksualitet har like stor egenverdi som deres. Hvor begynte det? Hva begynte det med?

I dagens Adressa refereres flere tall. En av ti jenter på videregående svarer at de er blitt voldtatt. Snittalderen på de spurte er 18 år. Allerede nå er prosenten like høy som for landsgjennomsnittet av norske kvinner. Og 4 % av de spurte jentene har blitt voldtatt i løpet av det siste skoleåret. Det forteller oss at det ikke bare er holdninger det er snakk om, holdninger fører til handling. Og handlingene skyldes ikke bare rus og festing, de skyldes også holdninger.

Det er flott at seksuell trakassering i skolen er satt på dagsorden av Sør-Trøndelag fylkesting. Og det er flott at det blir gjort grundig arbeid med å kartlegge holdninger i forkant, slik at det kan lages gode tiltak. Men jeg tror ikke tiltak i regi av det offentlige er nok til å skape sunne holdninger.

Snakker foreldre med sønnene sine om slikt? Der hvor alle foreldre tar døtrene sine til side for en liten prat om hva man skal passe seg for og hvordan man skal være forsiktig med seg selv og andre og hva som er lurt og ikke lurt å gjøre, tar foreldre av gutter sønnene sine til side for den samme praten – med motsatt fortegn? Å være foreldre til en voldtektsmann må da være like vondt som å være foreldre til et voldtektsoffer? Jeg spør fordi jeg ikke har noen sønn. Jeg vet jeg ville tatt den praten, ikke én, men mange ganger om jeg hadde hatt det.

Filed under: Kvinner og menn
13 Comments

Niels Chr. Geelmuyden har skrevet i avisa. Gjett hvilken?

Han begynner så tilforlatelig med å si:

Det er et mysterium at moderne, opplyste kvinner finner seg i å leve i et mannsdominert, barnefiendtlig og kvinnediskriminerende teknokrati som Norge.

Nå er det vel ikke så mange steder det er særlig bedre for kvinner å bo enn i Norge. Nederland, kanskje? Sverige? Jeg er sannelig ikke sikker. Men jeg regner med at utsagnet hans egentlig bare er et retorisk grep.

For Geelmuydens egentlige ærend kommer frem etter hvert, etter en lang serie fakta om hvor hardt kvinnelivet er, med voldtekter, seksuell utnyttelse og kvinnemishandling:

Merkverdig få kvinner holder muligheten åpen for at abortloven imøtekommer mannssamfunnets og materialismens mørkeste premisser. Loven om selvbestemt abort innfrir alle mannens urgamle drømmer om å unnslippe ethvert forpliktende ansvar. På papiret er det kvinnen som har valgt. Dermed vil hun ofte være alene om å hjemsøkes av skyldfølelse og anger.

Er det meningen at vi skal bli mistenksomme? At vi skal innse at loven om selvbestemt abort ikke ganger kvinner men menn?

Geelmuyden lirer av seg en mengde feilaktige fakta om aborttraumer og selvmord blant unge kvinner, og lar oss så møte sin stråkvinne: Den ”unge ubemidlede kvinne som ser seg ute av stand til å fullbyrde sitt svangerskap”. Hun er visstnok offer for ”den nye tids sosialdarwinisme”. Så for hennes skyld skal altså norske kvinner oppgi retten til å bestemme over egen kropp? Hvor er hun?

Kanskje hender det at det er økonomiske faktorer som en sjelden gang fører til at kvinner velger abort når de egentlig ønsker å bære frem barnet. Men i det store og hele tror jeg faktisk det er svært langt mellom slike tilfeller. De som velger abort gjør det fordi de av ulike grunner ikke ønsker å bære frem et barn, og det skal de kunne fortsette å velge.

Les også Drusilla om det samme

Filed under: Kvinner og menn
14 Comments

Stikk over til 0803-bloggen og meld deg på om du har noe på hjertet når det gjelder feminisme og likestilling. Eller stikk over og les når den åpner 1. mars.

Tradisjoner på nett har nødvendigvis ikke så mange år på baken. Derfor tar vi sjansen på å kalle det en tradisjon når den nå arrangeres for andre gang. Fjorårets 0803-blogg finner du her.

Og på Sonitus er det lagt ut en åpen invitasjon.

Filed under: Kvinner og menn
2 Comments

I jula leste jeg Menn som hater kvinner av Stieg Larsson, og ble som andre betatt av hans kvinnelige hackerresearcherfigur Lisbeth Salander. Ut fra de innledende beskrivelsene av Salander (ja, nettopp, det er naturlig å kalle henne ved etternavn) er hun en typisk antiheltinne: Liten, mager, avvisende til alt og alle, markert selvstendig, antiautoritær på grensen til det umulige, med en skummel forhistorie bestående av psykiske problemer og konflikter med myndighetene. Hun blir øyeblikkelig et mysterium og blir, tross alt hun har imot seg, uimotståelig tiltrekkende som kvinnelig helt. Eller er det nettopp derfor? Jeg må innrømme at jeg tenkte ”Kinsey Millhone, gå hjem og vogg!”

I går var det duket for kvinnelig kosekveld i heimen. I lengre tid har jeg og tenåringsdatteren kost oss sammen med Gilmore Girls og Veronica Mars, og i går var det endelig duket for sesong 7 av Gilmore Girls. Dessuten var det premiere på den nye serien Ugly Betty. Den kunne også etter forhåndsomtalen love bra som fremtidig kvinnekos. Men etter å ha sett meg ferdig på TV i går kveld ble jeg sittende og tenke på hva det er vi finner som heltinner i populærkultur, og ikke minst, hva vi finner som kvinnelige motstykker til de mannlige antiheltene.

Det ser ut til at et påtakelig trekk ved antiheltinner er at de ”kvinnelige egenskapene” (heretter bare kalt kvinnelige egenskaper) de fremviser best kan beskrives som nevroser. Man finner så å si aldri at det er menneskelig å være forfengelig eller bekymre seg for hverdagslige ting midt i en krise, man finner at det er kvinnelig.

Arketypen på den moderne antiheltinnen må vel være Bridget Jones. Alt ved henne peker mot antiheltinne: Lett overvektig (i følge Hollywood), klossete, rørende forfengelig, med en utrolig evne til å dumme seg ut og likevel få sin mann. Oppfølgerboka har jeg ikke lest, men i filmen var Bridget redusert til et så sært knippe kvinnelige nevroser at det ble vanskelig å forstå hvordan hun kunne ha draget på hele to ufyselige mannfolk. Jo, jeg finner Mark Darcy også ufyselig i sin trofaste og komplette, mannlige overbærenhet. Fra å være sjarmerende og uperfekt og, om enn litt overdrevet, så lett gjenkjennelig for vanlige kvinner, var hun gått over til en ren parodi på den kvinnelige nevrotikeren. Sammenligningen med Bridget Jones var grunnen til at jeg ikke så Nynnes dagbok som nylig har gått på TV. Det blir rett og slett for mye. Eller for lite, alt etter som man ser det.

Hva så med Ugly Betty? Vi skjønner allerede at Ugly Betty er en klassisk Askepottfortelling: Betty skal gå fra antiheltinne til heltinne, altså bli både smart og pen (vellykket), og få prinsen, altså sjefen sin, til slutt, etter at det lekre utseendet hennes bak brillene og tannreguleringen er avslørt. Slik sett er Bridget Jones en befrielse, fordi hun ikke er nødt til å forandre seg for å få prinsen, den ultimate belønningen. Men nettopp derfor virker det også så uforståelig på oss etter å ha blitt oppfostret med forestillingen om at kvinnelige antihelter må gjennom en metamorfose før de står frem som heltinner.

Det kan se ut som Lisbeth Salander er en så sterk heltinne nettopp fordi hun ikke fremviser noen kvinnelige nevroser, men tvert imot bare fremviser det vi normalt, og spesielt gjennom populærkulturen, oppfatter som mannlige egenskaper: Liten interesse for mellommenneskelig samhandling, liten evne til intimitet, handlekraft i stedet for nøling, hevngjerrighet i stedet for tilgivelse. Samt noen superheltegenskaper: Fotografisk hukommelse, ekstreme hackerevner uten dertil egnet opplæring og overmenneskelig logisk sans. OG, surprise, surprise: Hun er vakker under sitt anarkistiske ytre. Vekk med piercinger, tatoveringer og pigghår, på med falske pupper, og hun går rett inn i rollen som deilig millionærarving og fristerinne. Ingen ekte anarkist, altså. Og ingen anorektiker heller, selv om anorektisk er den hyppigste beskrivelsen av utseendet hennes. Overvekt og kaloritelling, den mest typiske kvinnelige nevrosen, er altså ikke blant hennes problemer. Dårlig kroppsbilde, derimot, det har hun faktisk. Dersom Stieg Larsson har fulgt formelen, er min gjetning at vi i de påfølgende bøkene vil oppdage hvorfor hun er så forknytt og fiendtlig og tilgjort stygg, altså lite kvinnelig, og etter hvert som masken faller vil hun også finne sin indre kvinne. Hun er altså også en samling nevroser, bare i annen og for oss mer tiltrekkende innpakning. Grunnen til at innpakningen fremstår som tiltrekkende kan jeg ikke se er noe annet enn at mannlige egenskaper er blitt fremelsket som idealet gjennom tidene, og blitt kalt nettopp mannlige egenskaper: Rasjonalitet fremfor følelser, logikk fremfor intuisjon, vold fremfor omsorg, selvstendighet fremfor avhengighet og så videre. Det er i grunnen nokså diskriminerende for begge kjønn.

Liten oppsummering: Heltinner har både hode og utseende og mannlige egenskaper, antiheltinner har bare hode og/eller flaks, mens utseendet og/eller de kvinnelige egenskapene er imot dem. Ellers er kvinnelige helter antiseptisk fri for det vi ellers tradisjonelt kunne kalle kvinnelige egenskaper.

Jeg kommer nok til å lese de to andre bøkene i Larssons Millenniumtrilogi, om ikke annet så for å se om Lisbeth Salander forvandles til Askepott. Og til tross for min nokså nådeløse analyse over, så likte jeg den første boka svært godt.

Hva skjer med fremtidig kvinne-TV-kos i heimen? Ugly Betty er ut. Bridget Jones er ut. Vi vil ha heltinner som er heltinner i sin egen rett, uten kvinnenevrotisk innpakning eller fremtidig forvandling. Vi trenger noe å se opp til der vi sliter med våre kvinnenevroser foran TV-skjermen. Se bare på navnet på bloggen min. Er ikke jeg en antiheltinne, så vet ikke jeg. Idealet må være karakterer som er heltinner og antiheltinner på samme tid.

Veronica Mars har de foreskrevne mannlige egenskapene for en heltinne. Pen er hun også. Og smart. Og ingen kvinnelige nevroser så langt jeg kan se. Hun forblir nok på den stadig kortere lista over feministisk akseptabel TV-kos, men med et aldri så lite minus i margen for at hun uten friksjon glir inn i den glatte mannlige detektivrollen og ikke viser særlig til antiheltinnetendenser.

Gilmore Girls er fremdeles inn. Uten tvil. De er pene og smarte antiheltinner og heltinner på samme tid, uten at utseendet er gjort til noen stor sak. Det er derimot smartheten. Prinsene i historien er like frynsete i kantene som ekte prinser er, og ingen utenom seriens hyperborgerlige superbitchbestemor har noen gang nevnt muligheten av forvandling for å få frynsete eller ufrynsete prinser. Dessuten har begge Gilmore Girls den nødvendige nevroseballasten som sørger for at vi kan se dem som antiheltinner og ikke føler oss fullstendig fremmedgjorte. Men de er nevrotikere som individer og mennesker, ikke som kvinner. Og det er hele den lille store forskjellen.

Filed under: Bokhylleplukk, Kvinner og menn
10 Comments