November 18, 2008
Kunsten å ikke være en kvinne
En ting har plaget meg i lang tid. I svært mange situasjoner hvor kjønn og kjønnsroller eller feminisme blir diskutert ser vi et merkelig fenomen. Ellers intelligente, innsiktsfulle og reflekterte kvinner føler at de må understreke at de er annerledes enn andre kvinner. Hvorfor det? Blir de ikke tatt på alvor ellers? Tar de ikke seg selv på alvor?
Hovedårsaken til at dette skjer tror jeg er at det vi oppfatter som kvinnelige egenskaper, behov og erfaringer ses som underlegne menns, hvor ugjerne vi enn vil ta det innover oss. Hvorfor er det ellers så mange som føler at de må presisere at de aldri lekte med Barbie som barn, at de var guttejenter, at de klatret i trær, at de var den eneste jenta i klassen som ikke var helt Spice Girls, at de liker å ha guttevenner bedre enn jentevenner (for jenter er så klikkete og baksnakkete), at de ikke egentlig liker andre kvinner så godt, at de går best sammen med menn? Det er et statusspørsmål. Å være som en mann, å være annerledes enn andre kvinner, gir status. Å fremstå som en helt vanlig jente eller kvinne er ikke så veldig bra.
Det som er akseptabelt, ja faktisk obligatorisk, av det kvinnelige, er et feminint utseende. Der tas det forbehold i motsatt retning: Man må understreke at man bruker leppestift, barberer seg, har langt hår, høye hæler og pene venninner. Vi har hørt regla mange ganger før. Og det er smertefullt. For alle disse tingene har ingenting med feminisme i seg selv å gjøre, men de sier mye om hvordan vi ser på det feminine. Et feminint utseende er et pluss, andre feminine egenskaper er uønskede, mindreverdige, skambelagte, underlegne.
Så skal vi gå med på det? At det er mindre verdt å være kvinne? At det maskuline skal fortsette å være et ideal? Skal vi si unnskyld for at vi er kvinner? Unnskyld for at vi er til? Unnskyld for at vi har levd livet frem til nå uten å ta tilstrekkelig avstand fra det feminine? Jeg blir sint av sånt. Man kan si at disse valgene tas på individplan, og at ingen andre har noe med hvordan man fremstiller seg selv. Men sannheten er at når man aksepterer at det maskuline er overlegent det feminine, når man markerer avstand til eget kjønn, så tråkker man samtidig på andre kvinner. Det er ikke tull, det er ikke engang en overdrivelse. Hver gang vi godtar disse premissene, så hever vi samtidig lista for å bli tatt på alvor uten å markere maskulinitet. Samtidig sender vi signaler til de som ikke er like flinke til å markere om at de står under oss i status.
Det er en farlig felle å gå i, å begynne å rettferdiggjøre eller begrunne meningene sine med stereotypier som bakgrunnsteppe. Man trenger ikke ta avstand fra andres misforståelser. Man trenger faktisk ikke late som man er mann for å bli tatt på alvor som kvinne. Det skal litt guts til å tåle at man blir feiloppfattet, eller å tro at man blir det. Men andre gangen er mye lettere enn den første. Så neste gang noen er forutinntatte, neste gang noen trekker konklusjoner om deg på spinkelt grunnlag, så bare overse det.
Ikke forklar
Ikke si unnskyld
Ikke rettferdiggjør deg selv
Ikke bry deg
Det er ikke de som har definisjonsmakta, det er du.
Enkel illustrasjon av prinsippet:
Eksempel 1:
Noen kaller deg stygg i en internettdiskusjon. Hva gjør du?
a. Du poster straks et bilde for å bevise at du ikke er stygg.
b. Du kaller vedkommende en idiot.
Eksempel 2:
Noen sier at kvinner alltid lar følelsene styre seg i viktige avgjørelser. Hva gjør du?
a. Du forteller at du alltid er styrt av fornuft, og at du ikke er som alle andre kvinner.
b. Du kaller vedkommende en idiot.
Fasit kommer.
*********************************************************
På Dagens Onde Kvinner (hvor ellers?) finner du en strålende post som omhandler mye av det samme.
Filed under: Kvinner og menn
Juhuu! Da kom kommentarfeltet frem. Nå kommer raljering:
She’s really back :D
Du tar her som en forutsetning at noen egenskaper er genuint feminine og noen er genuint maskuline. En av de tingene jeg er veldig opptatt av, er at jeg tror det er større forskjeller mellom individer enn mellom kjønn. Hvilke feminine egenskaper er det konkret du tenker på?
“Men sannheten er at når man aksepterer at det maskuline er overlegent det feminine, når man markerer avstand til eget kjønn, så tråkker man samtidig på andre kvinner.”
Jeg har hele livet jobbet i en mannsbastionen. I den mannsbastionen har jeg vært leder og beslutningsfatter. I en ekstremt konkuranseorientert sektor. I enhver sammenheng tilpasser man seg gjeldende kultur, det må man, ellers har man fort ikke en gang felles språk. Har jeg dermed akseptert det maskuline som overlegent det feminine? At jeg er beslutningsorientert? At jeg er konkurranseorientert? Hvilke andre kvinner tråkker jeg på?
At jeg har jobbet i mannsbastionen hele mitt liv kan ikke være å tråkke på andre kvinner, mener jeg. Det er snarere å realisere feminismens drømmer. Men det er ikke mulig uten å tilpasse seg den kulturen man er i. Derfor kaller man ikke andre idiot, det er ingen løsning. Man viser hvem man er med handling.
Og skal jeg være ærlig, så skal jeg lete lenge etter situasjoner der jeg føler at jeg er blitt behandlet som kjønn og ikke individ. Jeg skjønner at andre har helt andre opplevelser, men selv har jeg opplevd det i liten grad. Det er ikke fordi jeg er blitt mann. Men fordi jeg har (vært så heldig?) hatt arbeidsgivere og kolleger som har sett individet.
Og her er vi tilbake til den forrige tråden din også. Her ligger noe av grunnen til min vegring mot å kalle meg feminist. Fordi det ser ut til å være en oppskrift og noen krav til det å kalle seg feminist, som ikke passer for meg.
Jeg er nemlig et individ og ikke et kjønn, først og fremst.
Kan vi forvente å behandles som individer når vi selv ser verden som bestående av genuint maskuline og feminine trekk?
Ok, her både snakker og leser vi forbi hverandre ser jeg.
Nei, jeg mener ikke at det er noen egenskaper som er genuint feminine og noen som er genuint maskuline. Men i en forenklet verden blir det gjerne slik. Det eksisterer ganske allmenne oppfatninger om hva som er feminint og maskulint av egenskaper, og de settes gjerne opp i motsatte par:
Emosjonell – rasjonell
forsiktig – uredd
verbal – fysisk
Jeg kunne nok laget en lang liste, og jeg tror de fleste ville kunnet peke på hva som generelt oppfattes som feminint og maskulint. Selv om vi vet at det ikke er slik i virkeligheten.
Men det er ikke hovedanliggendet mitt. Jeg er svært enig med deg i at det er større individuelle forskjeller mellom mennesker enn det er forskjeller mellom kjønnene. Jeg tenker heller ikke at du svikter noe kjønn eller andre kvinner gjennom å jobbe i et mannsdominert yrke, eller snakke samme språk som kollegene dine. Hallo, liksom? :)
Det jeg reagerer på er når man godtar følgende premissrekke:
1. Du er kvinne
2. Det betyr at du er nevrotisk
3. Argumentene dine teller ikke.
I stedet for å påpeke det urimelige i at kvinner skal ses som nevrotiske, så går man inn i et forsvar som består i å peke på at man er annerledes enn andre kvinner, man kommer gjerne med et eksempel eller to for å bevise at man ikke er feminin på den måten.
Det er når man møtes i debatt. Jeg har sett det skje gang på gang. I tillegg syns jeg at jeg ser den samme tendensen på annet vis: Noen skal si noe om kjønn el lignende, og for å være sikre på å bli tatt alvorlig tar de forbehold på forhånd om at de ikke besitter de uønskede «feminine egenskapene». Og da mener jeg vi kan snakke om å tråkke på andre. Selv om de andre ikke nødvendigvis besitter de egenskapene det er snakk om, og selv om vi er enige om at det ikke fins feminine og maskuline egenskaper. For det er tanken bak – det at man nærer en slags forakt for det feminine – som var det jeg prøvde å si noe om her.
Jeg håper jeg har forklart meg bedre nå.
Da leste vi forbi hverandre, ja.
Man skal rett og slett forlange å bli møtt som et individ, det vil si et menneske med verdifull input. Det er dessuten det eneste som funker. Det er det eneste som på lang sikt gir respekt.
Og det er jo grunnen til at kvinner blir skikkelig grinete av at det de sier blir avfeid med “Du har mensen, ja?”.
Hehe, ja. Den er heller ikke god.
Og ellers: Ja, nettopp!
Man må stille krav. Jeg vil vekke de som ikke gjør det, som godtar skjeve premisser for samtalen.
Du er i ferd med å bli min nye heltinne, Sacca :)
Den friheten vi trenger kommer jo ikke fra å ta avstand til andre kvinner, den kommer når vi tar oss retten til å gå utover skillet mellom kjønn, se bort fra det på individplan, ved å kreve å bli behandlet som noe annet enn kjønn, og ved å behandle andre på samme måten. Hvis noen sier: hvordan kan du som kvinne gjøre det eller det, så trenger vi ikke rettferdiggjøre noe, men kan rett og slett nekte å forstå spørsmålet. Men da kan vi heller ikke si om andre: jeg liker ikke henne, for hun er så typisk kvinne.
Saccarina er en helt!
Min erfaring som “guttejente” (høhø, der gikk jeg rett i fella) er litt annerledes. Jeg opplever vel at det bare delvis er aksept for å være jente med “maskuline” interesser, særlig i oppveksten.
Men poenget ditt er likefullt både godt og gjeldende. Det er ikke nødvendigvis så bra at det tas avstand fra “feminine” interesser. Hvorfor skal det være mindre verdt å kunne bake enn å kunne skru bil?
Poenget med utseendet er også glitrende. Feminister har selvsagt lov til å være både pene og pyntete. Men det må også være lov å ha kort hår, manglende sminke og lave sko? (sa hun med håpefull stemme…)
Personlig tenker jeg at feminisme er kampen for å kunne være den kvinnen man er, og jeg sliter egentlig å forstå at feminismen oppleves som “smal”. Men det var vel egentlig en kommentar til den forrige posten din.
Uansett: Ja til mer Saccarina-blogging!
Til spørsmålene dine heller jeg forøvrig til svaralternativ b) du kaller vedkommende en idiot.
Men da får man vel bare høre om det irrasjonelle og følelsesstyrte kvinnekjønnet, tenker jeg, så det er vel best å spe på med litt folkeopplysning i tillegg. Evt. en lenke til Drusilla og til denne bloggen. DA tenker jeg.
Bharfot:
Jeg er glad du sa det siste der. Slike uttalelser opprører meg ganske mye når jeg hører dem.
Jeg har klart å venne meg av med å si “Typisk mannfolk!”, en uvane som satt i fra jeg vet ikke når. Fra sist jeg hadde samboer muligens? Men jeg skal ikke si det mer. Jeg syns de to er beslektet, og jeg lurer på om folk i det hele tatt tenker gjennom hva som ligger av holdninger i slike tankeløse kommentarer?
Flopsy:
Sist jeg sjekket var idiotkalling en ukjønnet aktivitet, nokså likelig fordelt på begge kjønn. Men det er selvsagt et flåsete alternativ, jeg er klar over det.
Du har nok rett i at det stiller seg helt annerledes med feminine og maskuline interesser og egenskaper i oppveksten, da skal man helst ligne alle andre mest mulig. Men det skal sannelig ikke lang tids eksponering for voksenverden til før “kul guttejente”-syndromet slår ut i full blomst.
Jeg tror det er enda vanskeligere å ikke være en guttete gutt. Guttejente er litt kult, men jentegutt? Ikke kult i det hele tatt.
Jeg tror mannsrollen er snevrere enn kvinnerollen, på mange måter.
jajajaja! jeg er så enig at det nesten blir latterlig, det er akkurat dette jeg tenker på når jeg ser jenter si sånt, gjenta stereotypiene om de vanskelige jentene og enkle guttene. jeg blir så arg. og i fyr og flamme (på den positive måten) over å lese en post som setter ord på det jeg har gått rundt og tenkt uten å ha klart å formulere det på en vettug måte. hurra!
Iskwew: Det du sier der er jeg veldig enig med deg i, og forhåpentligvis kan feminismens fokus på snevre kjønnsroller også komme gutta til gode.
Der ser du Saccarina, du må blogge oftere slik at det ikke er bare oss som husker gullalderen som har det som heltinne.
Og ja, jeg tror det er verre å være jentegutt enn guttejente.
vaarloek:
Jeg innbilte meg at du allerede har sagt noe om dette? Jeg var i alle fall inne på din blogg og lette før jeg postet i dag, men fant ikke det jeg lette etter, hadde det muligens litt for travelt. Om du har en link vil jeg gjerne poste under innlegget.
Og ellers: Takk for at du også blir sint!
Iskwew og Flopsy:
Det virker som det er ganske stor enighet om jentegutt versus guttejente. Jeg er enig jeg også. Rollen er veldig trang, og noen gutter har vettløse foreldre som forsterker presset i redsel for mobbing og utstøting. Da har man det ikke greit.
Hjorthen:
Du har som vanlig helt rett.
Shoot me! Denne posten kunne vært skrevet om meg og jeg vil derfor forsøke å komme med noen grunner til at jeg er feminist som ikke er som andre damer, men sminker meg likevel. :-)
Da jeg var tretten hatet jeg å være jente. Nå er jeg 33 og har funnet ut at feminismen er en måte å leve som kvinne med verdigheten i behold.
Det som skjedde da jeg var tretten var at alle guttene i klassen begynte å bli sterkere, løpe fortere og hoppe høyere - og jeg HATER å tape. Nå tapte jeg hele tiden. Jentene begynte å klikke seg sammen, stort sett uten meg, og jeg antar at hovedgrunnen var at jeg var ikke feminin. Ikke i det hele tatt. Jeg var full av faen (på en kristen måte da…hehe…) og jeg brydde meg overhodet ikke om klær og jeg syntes gutter hadde en svært begrenset interesse ettersom jeg hadde lest Marilyn French og visste at de kom til å bli noen ekle drog når man var vel gift med dem. Så nei, jeg trivdes i grunnen ikke svinaktig godt sammen med gutta heller for jeg visste at deres aksept for jenter ikke var basert på noen ordentlig respekt. De likte jenter som fortsatte å fnise henført mens de slo oss i alt, og ‘jente’ var det styggeste skjellsordet som fantes.
Jeg fniste ikke, jeg gråt ikke og jeg har fortsatt ikke lært den venninnegreia - og jeg ser mens jeg skriver det at bare en skikkelig taperkvinne kan skrive sånt. Menn kan godt innrømme at de er ikke så flinke med betroelser akkurat og at de har vanskelig med å lese indirekte kommunikasjon, men damer skal ha dreisen på alt sånt. Det er feminint. Jeg vet ikke hvor du har fått det for deg at det være guttejente er kult, det tror jeg bare det var for de peneste og muligens mest retrospekt. Jeg ville være gutt fordi det å være jente betydde å tape.
Vi kan hoppe frem til nåtiden hvor jeg er en sånn feminist som ser skrekkelig feminin ut - det finnes ingen andre måter å jukse seg til å bli vakker hvis man er født uten vakre nok trekk til å bli en vakker usminket androgyn. Nå er jeg verken sint eller bitter over å være dame - jeg er bare glad jeg ikke er ei fattig og svart dame…
Men som mine lesbiske og homofile venner tenker jeg at min kamp er en kamp for å utvide normalområdet for kjønn og seksualitet. Jeg skjønner ikke hva du mener med spørsmålet om de ikke tar seg selv på alvor ellers. Ville det vært å ta meg selv på alvor å fremstille meg selv som typisk feminin selv om jeg ikke kjenner meg igjen i nesten noen fremstillinger av kvinner? Er det ikke nok å innrømme at jeg er en kvinne som har lyst til å pule hvis jeg vinner og slåss hvis jeg taper - uten å måtte påstå at det er feminint? Jeg syntes det var intenst ubehagelig å være gravid (av mange grunner, men en av dem var) fordi jeg ble så kjønnet, men det er ikke til å komme fra at de kvinner som gløder og trives er mer feminine.
Min erfaring er at kvinner flest trives med “den lille forskjellen” som de tilfreds kaller det. De synes jeg undervurderer meg selv og rakker ned på meg selv fordi jeg mener jeg ikke er like omsorgsfull som min mann, men de ville ikke syntes jeg undervurderte meg selv om jeg sa at jeg ikke eier konkurranseinstinkt eller romfølelse. Jeg skulle ønske vi kunne omdefinere hele femininitets- og maskulinitetsbegrepet, men gjør vi det uten en omforent definisjon, så blir alt vi forsøker å si om kjønn ganske ullent.
Men jeg vil jo si at en som sier at hun ikke lar seg styre av følelsene slik som alle andre kvinner er en idiot…:-)
En fantastisk post, jeg er så hjertens enig med deg. Det at så mange feminister tilsynelatende er opptatte av å fjerne seg fra typisk kvinnelige egenskaper, verdier og interesser er en av grunnene til at jeg ikke føler meg komfortabel med feminist-labelen.
Å så fint å lese dette.
Men jeg vil ikke si at det er en typisk feministisk greie slik osm hevdet i en kommentaer her, det er gjennomgående hos _mange_.
Jeg har en kladdepost ennå ikke postet om at jeg var en jentejente og nå er en damedame (men altså ikke den patetiske som unnskylder seg og referer til personlig hygiene som hårfjerning, de må vel snart dø ut håper jeg). Jeg har irritert meg over begreper som “guttejente” da de underbygger forestillinger om stereotyper sånn som du beskriver så fint her.
Så typisk at så mange skal begynne å blogge feministisk når jeg ikke har tid til dette her.
Men frøken Makeløs - kan det ikke være motsatt vei? At det ofte er dem som ikke trives i kvinnerollen som blir feminister?
Nå er vel de fleste kvinner litt annerledes enn andre kvinner, da, akkurat som alle andre kvinner…
Jeg har sett alt fra kvinner som bortimot påstår at de virkelig er menn, til kvinner som nekter for at de kan ha noe som helst til felles med menn, så det er jo litt variasjon der ute.
Når det gjelder ideene om at stereotypiske manne-egenskaper er bedre enn stereotypiske kvinne-egenskaper vil jeg bare si noe om at vi bør se på hvor denslags tenking har tatt oss. Krig og sånt er jo typiske manneting, og det har vel ikke akkurat gjort livet bedre for oss alle?
Nå har jeg en stygg mistanke om at verden ikke ville sett så veldig annerledes ut om kvinnene fikk bestemme, men der er en annen sak.
Posten forundrer meg litt i tråd med Iskwews første kommentar (skal jeg ikke få være god på “manne”ting nå i tilfelle andre damer tar ille opp?) men jeg ser jo at det ikke er det du vil ha sagt.
I den grad jeg spiller på “ukvinnelige” sider av meg selv (og de er ikke nødvendigvis mannlige heller) så er det jo ikke for å si “se på meg, jeg er ikke en av damene” men for å si “se, slik kan en dame også være”. Det er ikke å trampe på andre kvinner.
Jeg ville nok valgt ord som huleboer eller neandertaler i stedet for idiot, men la gå ;)
Jeg må bare kommentere den der guttejente og jenteguttgreia. Når det gjelder dette er det faktisk litt på sin plass med hardcore feminisme. Det er verre å være jentegutt enn guttejente fordi jenteguttene velger å helle mot de kjønnslige identifikasjonene som har minst status. Det samme viser seg i mer ekstrem grad rundt omkring i verden, amerikanske fanger som må gå i rosa fangedrakter, avstraffelser av offentlige ansatte ved hjelp av Hello Kitty merker - det er flere eksempler, men det er tidlig på dagen for meg.
Ellers - utmerket å ha deg tilbake Saccarina! Har savnet deg!
Arachne:
Wow!
Jeg tror det ble sagt lenger oppe i feltet at det er en ting å vokse opp og føle seg utenfor som kjønn, det er noe annet å være voksen og bryte med rollene. Nå ser jeg at du på sett og vis føler deg kjønnslig “handikappet”, så kanskje får jeg ikke til å sette meg inn i hvordan du føler det. Men jeg syns det var bra du skrev dette - det viser bredden i hvordan man kan være kvinne. Og feminist!
Det er ikke det å skrive om, i det hele tatt å flagge på noe som helst vis, at man ikke følger normene for sitt kjønn som jeg syns er ille, det er når man bruker det som redningsplanke, for å ta avstand fra andre som ikke i samme grad gjør det. I det man gjør det har man godtatt det premisset at femininitet i seg selv er noe laverestående. Så jeg syns ikke du skal unnskylde det du syns du ikke kan, da godtar du at det finnes normer du burde følge. Og det gjør det vel egentlig ikke?
Frøken Makeløs:
Takk!
Jeg opplever ikke at feminister gjør dette i større grad enn andre, om vi da ikke snakker om tradisjonelle kjønnsfordelte aktiviteter, som f eks husarbeid. Der tror jeg nok mange feminister tar avstand fordi det er et veldig tydelig utslag av foreldede holdninger.
Jeg snakker mer om det å føle at man må late som man ikke er kvinne, og bortforklare og rettferdiggjøre gjennom å vise til at man har maskuline egenskaper, i stedet for å rope høyt “Bullshit”!
HellYeah!:
Ser frem til den posten!
Marina:
De fleste er jo annerledes, og det er fint. Vi strever på hvert vårt vis med rollene vi er plassert i. Jeg bare nekter å begynne å forklare meg i forhold til normen, jeg nekter å be om unnskyldning, jeg har ikke tenkt å si ett ord om hvor godt jeg passer inn, hvilke egenskaper, interesser og erfaringer jeg har som stemmer med det som er forventet av mitt kjønn og hva som ikke gjør det. Det er min protest, liksom.
Kamikaze:
Hehe, “lavpannet neandertaler” var noe jeg vurderte som svaralternativ, men så husket jeg å holde det enkelt.
Jeg er selvfølgelig enig med deg - det er ikke å tråkke på andre kvinner å være seg selv. Om du hadde trukket frem de “ukvinnelige” egenskapene dine som argument for å unngå diskriminering derimot, da hadde du samtidig godtatt at det er lov å diskriminere de som ikke har de samme egenskapene som deg. Det blir et helt annet spørsmål.
Eksempel igjen (ikke at jeg tror du trenger det):
Du er på jobbintervju. Den ene lavpannede intervjueren sier at du ikke kan få jobben, du er kvinne og de trenger noen som kan vise handlekraft. Hvis du da sier “Men jeg er ikke som alle andre kvinner, jeg er handlekraftig til tusen.”, så har du godtatt at handlekraft er en egenskap man ikke kan forvente av kvinner, og du har tatt avstand for å markere maskulinitet. Om du sier “Handlekraft har ingenting med kjønn å gjøre, det varierer fra individ til individ” (eller “Neandertaler!”), så får du sannsynligvis ikke jobben. Men du har ikke tråkket på noen heller.
I et jobbintervju kan de personlige omkostningene for å være prinsippfast bli ganske store. Kanskje har man ikke råd til prinsipper akkurat den dagen. Men man kan i alle fall være oppmerksom på hva man gjør.
Og bare for å ha sagt det: Handlekraft her har ingenting med shopping å gjøre.
Mihoe:
Takk for viktig presisering og gode eksempler!
Det er lett å glemme det grunnleggende når temperaturen stiger.
saccarina: oi. hm. jeg tror ikke det. har ikke feministblogga så himla mye. prøvde også å lete gjennom bloggen, men fant ikke så mye. det nærmeste jeg kom er dette: http://vaarloek.wordpress.com/2007/11/21/rapport-fra-et-kvinneliv-eh/ og det er ikke engang kjempenært.
men nå skrev jeg noe nå da. midt på natta, med øynene halvt igjen. sikkert en tekst full av gjennomtenkte gullkorn, men åkei :)
Saccarina: jeg slutter meg til applausen! Så enig i alt.
Frøken Makeløs: kan du begrunne påstanden “Det at så mange feminister tilsynelatende er opptatte av å fjerne seg fra typisk kvinnelige egenskaper, verdier og interesser er en av grunnene til at jeg ikke føler meg komfortabel med feminist-labelen”?
Hvilke feminister snakker du om her? Hvor mange er “mange feminister” i denne sammenhengen? Kjenner du selv “mange” feminister som gjør dette? Eller tenker du på mange feminister du ikke kjenner selv, men som er offentlig kjent - i så fall hvem?
Eller syns du bare det er helt fint å viderebringe surt oppgulp og fordommer om grupper/personer du egentlig ikke vet noe om?
All den tid folk sjelden går med en plakat rundt halsen som forteller om de definerer seg selv om feminist eller ei (eller evt hvilke andre merkelapper de setter på seg selv) så er det vanskelig å ha statistisk grunnlag for å uttale seg om hva folk i ens egen omgangskrets/kolleger mener i forhold til deres definisjon av seg selv. Men det er altså disse folkene jeg baserer utsagnet mitt på, ikke offentlige personer.
Jeg mener likefullt at de som snakker høyest om likestilling ofte nedvurderer og fjerner seg fra typiske kvinnelige egenskaper, verdier og interesser. Om det er fordi (slik Arachne spør om) de ikke trives i kvinnerollen er de som blir feminister, vet jeg ikke. Det kan hende det er slik, men dersom de i denne prosessen ser seg nødt til å mannliggjøre seg selv (i mangel på et bedre ord) for å bli tatt alvorlig og bli likestilt, så syns jeg det er synd.
Poenget her må jo være at vi erkjenner at både typiske mannlige og typiske kvinnelige egenskaper osv er like mye verdt.
Nå hadde visst de “lavpannede neandertalerne” faktisk ganske god likestilling mellom kjønnene. Det gikk ikke helt bra heller, fordi kvinnene måtte være med på jakt og fikk ikke tid nok til å ta seg av ungene. Eller noe sånt.
@ Frøken Makeløs:
Men hva ER de typiske kvinnelige og mannlige egenskapene? Hvis vi anerkjenner at de er like mye verdt, står vi ikke da også i fare for å gi legitimitet til noe som kanskje ikke er der (nemlig typisk mannlige og kvinnelige egenskaper)?
I en ideell verden er det ikke noe som heter typiske kvinnelige og mannlige egenskaper, verdier og interesser, men å mene at så faktisk er tilfelle i dag virker noe virkelighetsfjernt. Det fins selvsagt unntak, men nå snakker jeg om det store bildet.
og hvorvidt dette skyldes biologi eller miljøpåvirkning er en annen (interessant) diskusjon.
Hei! Jeg sendte linken til dette blogginnlegget til en kamerat, og fikk tilbake “Ja, det der var som å høre deg.” Og det tar jeg som et kompliment :) Jeg prøvde å skrive om det samme for litt siden på bloggen min, det er bare hundre ganger mer uerfarent og ..vaklete skrevet. Men jeg kunne altså ikke vært mer enig i det du skriver. For å si det sånn.
Christina:
Jeg tror faktisk jeg har lest innlegget ditt før, og at det var det jeg lette etter da jeg gjennomsøkte bloggen til vaarloek.
Enige er vi i alle fall.
Ved begge tilfeller kaller jeg vedkommende en idiot!