November 17, 2008
Hva er en feminist?
Nei, dette er ikke Jeopardy. Men om det hadde vært det ville svaret på dette spørsmålet for meg vært «et menneske som mener at alle har likeverd uansett kjønn og som kjemper for at alle skal ha like rettigheter.»
Jeg ble inspirert i dag av Minneapolise som skrev om feminisme i bloggerbyen. For å ta frem det grove skytset først: Jeg synes det er veldig trist med de mange som sier «Jeg er for likestilling, men ikke kall meg feminist». For meg er feminist et hedersord, å være feminist er en nødvendighet, noe man rett og slett ikke kan la være om man har noe å tenke med.
Jeg har ikke alltid sett slik på det. Da jeg begynte å blogge var jeg riktignok veldig for likestilling og alt det der, men jeg hadde ikke ferdes på så mange arenaer der det ikke var en selvfølge. Akkurat som jeg ikke kjenner et eneste menneske som sier at han/hun stemmer FrP, så kjenner jeg ingen som åpent sier at «nå har likestillingen gått for langt». Om noen hadde spurt meg om jeg var feminist ville jeg litt forundret svart «Ja?». Jeg ville sannsynligvis ikke helt forstått at det kunne være et spørsmål. Ja, jeg har levd et beskyttet liv på noen måter.
Men jeg fikk en solid realitetsorientering da jeg begynte å blogge. Ikke bare traff jeg på holdninger og meninger jeg nesten ikke kunne tro eksisterte på ordentlig, jeg fikk også gjennom det øynene opp for hvor viktig feminismen var for meg og hvilken grunnstein den er i mitt menneskesyn.
For min del syns jeg slett ikke at definisjonen på feminisme er snever. Det er mange måter å være feminist på, og minst like mange definisjoner på feminisme som det er feminister og antifeminister. Det bør det også være rom for. Min er ikke den riktige annet enn for meg. Å si at det eksisterer mange feiloppfatninger om hva feminisme er blir som å si at det bare fins en måte å spise kake på. Jeg tror noe av problemet ligger i at man lar seg begrense av det synet som formidles på enkelte debattsider, og dermed lar andre definere hva feminisme er. Der er det en annen kultur som gjelder, og den er sjelden menneskevennlig.
Jeg ser mange mene at ordet feminisme i seg selv gir en snever definisjon, og at man heller må snakke om likestilling eller kjønnskamp. Personlig liker jeg å kalle det feminisme fordi det tar med seg det historiske perspektivet, vi har klart for oss at det var der det hele begynte, med å kreve like rettigheter for kvinner. For meg har feminisme kommet til å bety noe langt mer og videre enn kvinnekamp og kvinners rettigheter. Det handler om kjønnsroller og likeverd og menneskerettigheter, om den orden vi ønsker å ha på samfunnet vi lever i og hvordan vi ønsker å behandle hverandre.
Jeg syns det er litt blåøyd å si at man ikke lenger trenger å kjempe for kvinners rettigheter på systemnivå. Det er ikke så enkelt som å få kvinner til å velge utradisjonelt, det finnes mekanismer man ikke kan bekjempe på den måten. De siste to tiårene har kvinneandelen på medisinstudiet steget betraktelig, til godt over 50 %. Samtidig har reallønnen til leger gått ned. Den samme tendensen ser man i andre yrker hvor kvinneandelen stiger, som for eksempel for prester. Ikke at jeg tror akkurat dette vil skje, men dersom jenter fremover velger det vi nå ser på som utradisjonelt, så kan man kan se for seg en replikk 100 år frem i tid:
Næringslivsleder? At du gidder? Så dårlig betalt og bare kvinner der. De er jo så intrigante.
Det er altså ikke bare slik at kvinner velger yrker som er lavtlønte, yrker blir også lavtlønte fordi det er mange kvinner der. Skal man godta det? Eller skal man fortsette å hevde at det er feil?
Som jeg har antydet over ser jeg på feminisme som noe langt mer enn kvinnesak. Jeg mener (og har skrevet om tidligere) at gutter som vokser opp i dag ville ha bruk for en bevegelse som feminismen. Det er ikke bare jenter som blir presset inn i kjønnsrollemønstre og hardt presset om de ikke passer inn. Og det finnes også mekanismer i samfunnet som først og fremst rammer menn på urettferdig vis. Det vil vi heller ikke ha noe av. Jeg mener altså at feminismen med sitt etablerte begrepsapparat vil være et nyttig verktøy også her.
Men jeg kan ikke bestemme for andre. Det skal være fritt frem å definere seg selv og sin egen tilhørighet, og jeg har absolutt ikke tenkt å pålegge noen å kalle seg feminist. Men jeg synes det ville være en viss ironi i å unngå å kalle seg feminist fordi det er et belastet ord. Da må man tenke gjennom hvorfor det er belastet, og så heller ta betegnelsen tilbake og gjøre den til det det egentlig betyr. Og så håper jeg ikke vi får et backlash i bloggerbyen, hvor det å kalle seg feminist eller å bli kalt feminist skal ses som noe negativt.
Filed under: Kvinner og menn
Jeg er litt fornøyd med å ha fått deg til å blogge, selv om det er fordi du er uenig. Dessuten er vi ikke såå uenige egentlig :)
“Jeg synes det er veldig trist med de mange som sier: Jeg er for likestilling, men ikke kall meg feminist”
Nå sier jeg først og fremst at om man først skal bruke begrepet i vildens sky, så synes jeg det blir feil å ikke inkludere noen av overfladiske årsaker. Det finnes mange typer feminisme kanskje, men jeg synes ikke “de som ser ut som feminister” burde være en versjon. Men jeg har også mine aversjoner mot ordet, det må jeg innrømme.
“Men jeg synes det ville være en viss ironi i å unngå å kalle seg feminist fordi det er et belastet ord. Da må man tenke gjennom hvorfor det er belastet, og så heller ta betegnelsen tilbake og gjøre den til det det egentlig betyr.”
Jeg vil heller inkluderes i kategorien til tross for at jeg ikke ser riktig feministisk ut, eller har en “feministisk” layout på bloggen, enn å utestenges basert på de tingene. Men jeg hadde aller helst sett at vi brukte et annet ord, for jeg synes ordet i seg selv inviterer til misforståelser. Og når jeg ser intelligente mennesker stemple folk som feminist eller ikke basert på overfladiske kriterier så har jeg ikke helt troen på at det kan tas tilbake uansett hvor mye man prøver. Og så føler jeg ikke at urettferdighet basert på kjønn er viktigere enn urettferdighet basert på andre ting, som rase eller hvor man kommer fra. Jeg har ikke noe behov for å sette kvinners rettigheter foran andres, som norsk kvinne har jeg det mye bedre enn de fleste i verden.
Sånn jeg ser det er feminisme for det meste en hedersbetegnelse i bloggerbyen, og da synes jeg det er ekstra viktig å ikke ekskludere av feil grunner.
- Jeg må nesten gjøre som Joe Biden i visepresidentdebatten mot Sarah Palin her. Hver gang Biden skulle kritisere John McCain for politikken hans så måtte han understreke at han var glad i ham allikevel. Så Minnie, I love you, men her surrer du fælt.
Hvem er det som ekskluderer deg fra å være feministblogger? Og hvor har du det fra at det kommer av at du ikke “ser riktig feministisk ut”, eller har en “feministisk” layout på bloggen din?
Hvis det er noen som gjør dette så er det ihvertfall ikke feministene selv.Det ville forundre meg meget i så fall.
Takk for kommentar, Minnie!
Jeg tror nok du har rett i at vi er grunnleggende enig i mye av det vi står for. En god del av det jeg fremhever her skyldes kommentarer etter innlegget ditt like mye som selve innlegget, altså er dette like mye en generell kommentar til temaet som en spesifikk kommentar til innlegget ditt.
Mitt anliggende er først og fremst holdningen til ordene feminist og feminisme. Jeg skulle ønske at man i stedet for å skape konsensus om at «feminist er det siste jeg vil oppfattes som», kunne gå inn i debatten med den innstillingen at «feminist er en bra ting å være». Man trenger ikke være enig med alle andre feminister (that’ll be the day!), eller være enig i andres definisjon på feminist. Man skaper sin egen virkelighet.
Jeg har aldri tenkt noe annet enn at du er feminist, det syns jeg reflekteres i det du skriver, og det er det som teller. Hvordan du ser ut teller ikke i det hele tatt. Når du eller bloggen din ikke blir «klassifisert» som feminist eller feministblogg av andre, så har det kanskje like mye sammenheng med at du selv aldri har sagt at du er det? Noen er redde for å fornærme.
Hei! Jeg vil driste meg til å komme med i diskusjonen her, ikke minst fordi jeg er en av dem som ikke kaller meg feminist. Det er ikke fordi jeg ikke liker feminister, fordi jeg ikke er enig med dem, eller fordi jeg er redd for hva andre synes om feminister, men fordi jeg ikke opplever begrepet feminisme som inkluderende og dekkende nok.
Du skriver “Jeg mener (og har skrevet om tidligere) at gutter som vokser opp i dag ville ha bruk for en bevegelse som feminismen,” og det er nettopp den bevegelsen jeg vil ha, den som har plass for alle som kjemper mot kjønnsrolleregimet.
For meg lyder mannlige feminister stadig vekk som støttemedlemmer, og for eksempel (mannlige) homoaktivister har ikke den posisjonen innen feminismen som de burde ha innen en anti-kjønnsrollebevegelse.
At feminismen har en stor plass i en slik bevegelse er utenfor all tvil. Og det finnes undergrener av feminismen som tar opp slike problemstillinger, det vet jeg godt. Men så lenge det heter feminisme, får vi ikke alle med.
Uansett er jeg veldig glad for at Minnie fikk deg til å blogge igjen!
Kamikaze:
Hvem sin definisjon av feminisme er det du forholder deg til da? Jeg mener at feminisme er et begrep, men ingen institusjon. Det finnes ingen offisiell feminisme (selv om enkelte selvfølgelig kunne tenke seg å sitte med fasiten). Jeg syns det blir vanskelig å være enig i at feminismen ikke er inkluderende nok når det ikke er satt noen grenser for hva den «dekker».
Du nevner homoaktivister, og det syns jeg er et godt eksempel. Jeg skulle gjerne sett mer aktivitet derfra. Men hva mener du med at de ikke har den posisjonen de burde ha? For meg tyder det på at de ikke er aktive nok til å ta den posisjonen, man har jo ikke årlige utdelinger av lønnede stillinger. Hvis man ønsker endringer gjøres det best innenfra.
Sannsynligvis ligger den ene egentlige uenigheten vår i at jeg syns feminismen er god nok som «antikjønnsrollebevegelse», uten at den trenger få et nytt navn. Jeg syns det er lurere å påvirke holdningene til den, fordi holdningene i seg selv er et symptom på at ikke alt er som det skal ennå.
Ellers: Hopla, kamikaze! Veldig hyggelig å få kommentar fra deg.
Det som er mest ekskluderende med feminisme er vel navnet selv og den åpenbare koblingen til kvinnekamp, som støter vekk dem som vil noe annet slash mer.
For eksempel homoaktivister. De gjør jo veldig mye flott arbeide (derav navnet homoaktivist, ikke homosynser), men de kaller seg ikke feminister, og jeg tror ikke at de kommer til å gjøre det heller, nettopp fordi ordet feminisme for de fleste er synonymt med kamp for kvinners likestilling med menn.
Jeg vet at spesielt akademiske feminister har definisjoner og begreper som jeg kunne stilt meg bak 100%. Men det er ikke dette jeg tenker på, og nok heller ikke dette andre som ikke har lest genusteori tenker på, når vi hører ordet “feminisme”.
Jeg forstår godt uviljen mot å dumpe et ord fordi det er “negativt ladet” når den negative ladningen er en del av grunnen til at ordet fremdeles fins, og jeg tror ikke vi behøver å dumpe hverken feminisme eller noe annet, men jeg savner en stor paraply med en god slogan, og jeg savner dialog, og jeg ser at feminismen har en masse godt å by på som ikke når ut, ikke engang til meg som er ganske langt over middels interessert i feminisme.
Mine meninger farges kraftig av at jeg oftest diskuterer likestilling med menn, og av at jeg veldig sjelden diskuterer likestilling med feminister nå om dagen, men hvis vi skal forandre verden så er vi da vitterlig nødt til å overbevise en hel skokk med folk som ikke vil kalle seg feminister i alle tilfelle?
“hvis vi skal forandre verden så er vi da vitterlig nødt til å overbevise en hel skokk med folk som ikke vil kalle seg feminister i alle tilfelle?”
Så i stedet for å begynne å forandre verden med en gang, gjennom å bevisstgjøre skokken som ikke vil kalle seg feminister, så er det bedre å først forsøke å overbevise en skokk med feminister om at feminismen er ekskluderende, og et villspor, selv om man faktisk er enig i veldig mange av definisjonene og begrepene de bruker?
Og SÅ skal man gyve løs på skokken?
Hvordan skal man få feministene til å innse at begrepet er ekskluderende om det nå er det da), og at de må finne på noe annet å kalle det? Hvordan blir man enig om hva man i så fall skal kalle det? Og hvordan hindrer man at oppfatningen blant skokken som ikke vil kalle seg for feminister får det inntrykket at det nye navnet egentlig bare er det nye og politisk korrekte navnet på feminisme?
Nei, det forekommer meg at det mest fruktbare man kan gjøre er å omfavne feministbegrepet, det finnes jo ikke noe alternativ, og jo flere som står frem som feminister uten å være Pondus-sterotyper av kvinnegruppa Ottar, jo lettere vil det vel være å få overbevist skokken om at dette feministbegrepet kanskje ikke er så farlig allkevel? At det faktisk rommer et mangfold av kvinner - og menn - med en hel haug med sprikende synspunkter, men som er enig i et par-tre grunnleggende saker? Som at begge kjønn skal ha like rettigheter og muligheter, at vi ikke er der verken i vårt samfunn eller globalt, og at et samfunn der individene får ta sine valg mest mulig uavhengig av kjønnsroller vil være bra både for kvinner og for menn?
Bravo Saccarina! Enig i alt du skriver her. Vil tilføye (mht behovet for fortsatt rettighetskamp for kvinner), at det ikke bare handler om kvinne- vs mannsyrker, men om hvilke forhandlingsmåter som griper om seg i næringslivet. Mens lønnskamp tidligere har handlet om grupper, siden lik lønn for likt arbeid var et allment akseptert ideal, blir det stadig vanligere at forhandlinger foregår lokalt, ikke bare mellom ulike grupper, men på individnivå. Individuell lønnsforhandling er typisk et felt hvor kvinner taper, både fordi vi er mindre vant til å skryte og kreve, og fordi disse ferdighetene fortsatt anses for mindre gunstige hos kvinner. Hvis vi altså nedkjemper tillært beskjedenhet, og faktisk skryter og krever, så kan det tvert imot bli vanskeligere å få det, siden sjefen (ofte) vil mislike (om ikke bevisst, så ubevisst, og dette gjelder nok dessverre både mannlige og kvinnelige sjefer) å se disse egenskapene i en kvinne. Det er det gode gamle: Damn if you do, damn if you don’t.
Hør, hør så mange kloke stemmer! Veldig glad for innlegget ditt her Saccarina, og jeg synes også Hjorthen tar tak i motforestillingene rundt feministbegrepet på en god måte.
For meg handler det absolutt mest om at så lenge vi på systemnivå har en så stor ubalanse som det fortsatt er, og den stort sett alltid går i kvinnenes disfavør, er det å være feminist et tema som aldri blir uriktig for min del.
Det betyr ikke at jeg fornekter virkeligheten for den diskriminering menn som kjønn opplever og kun forholder meg til kvinnekamp, men ærlig talt synes jeg det fortsatt er viktigst. Vi ER ikke enda kommet så langt at det gir mening (for meg) å snakke om et likestilt samfunn.
Å være mannlig feminist er ikke å gå i noen støtteposisjon, men å kjempe for å heve mulighetene til likt nivå.
Bakdelen med å ha hjemme-eksamen, er at det er altfor lett å gjøre andre ting. Dette må dessverre bli en lynvisitt fra min side:
Jeg blir alltid glad når noen kaller meg feminist, selv når det blir brukt som skjellsord. Jeg har jo uansett så inderlig tro på at det jeg står for som feminist, er av det gode for begge kjønn, selv om en eller annen idiot ikke kan eller vil skjønne hva det handler om.
Det er ikke andre som skal definere meg, den jobben gjør jeg selv. Og det er jo ekstra gledelig når andre har oppfattet meg slik jeg selv vil bli oppfattet, så klart :-)
Ps. Jeg er ikke bare opptatt av like rettigheter, men også at disse rettighetene skal gi like muligheter. Det er jo ikke alltid en sammenheng mellom de to begrepene, dessverre.
Hurra for Saccarina som fant igjen tastaturet sitt!
Hjorthen: Jeg mener ikke at feminismen er et villspor, men den er heller ikke hele sporet.
Av reaksjonen din (og andres tidligere) å dømme gir jeg visst inntrykk av å stå på sidelinjen å klage mens jeg venter på at noen andre skal forandre verden på en måte jeg liker. Slik er det ikke. Jeg har jobbet for og jobber fremdeles for likestilling sammen med feminister og andre. I det miljøet jeg jobber i, blir det flest av de andre.
Når jeg sier at jeg ikke vil kalle meg feminist, er det ikke for a kaste sten på dem som gjør det, men for å understreke at vi burde kunne jobbe sammen uansett, fordi det for meg er åpenbart at vi spiller på samme lag. Det er selvfølgelig ikke like åpenbart for den som ikke kjenner meg.
Men om noen skulle finne på å kalle meg feminist likevel, eller kanskje idiot, så tåler jeg det nok.
Ahh. She’s back :D
Jeg liker ikke å plasseres i boks. Så jeg blir ikke begeistret dersom Hjørnet er bokssatt som feministblogg.
Men mennesker har et stort behov for å gjøre nettopp det. Dermed havner jeg snart i den ene og snart i den andre boksen. I alt fra økonomiblogg til feministblogg til katteblogg, alt etter hvem som leser.
Kaller man seg feminist havner man fort i den boksen, og da måles alt man skriver ut i fra den. Det liker jeg ikke.
Dessuten virker det som om det å skrive med en teoretisk forankret feminisme som bakgrunn har større status blant feminister enn det å skrive med f.eks. mine økonomibriller. Selv om vi skriver om de samme sakene.
Dessuten er jeg opptatt av dialog, og den blir kan hende ikke lettere av at man sier med store bokstaver: Jeg er feminist. Men mange av vinklingene mine er jo feministiske.
Dette var bare noen strøtanker, mens jeg lager fiskeboller i hvit saus. Jeg har f.eks. ikke lest resten av kommentarene, i det som ser ut til å være en interessant diskusjon. Mer kommer, kanskje :)
Ah, her var det mye og mye godt er sagt.
Jeg syns det er kjedelig å måtte si det, men om noen skulle utestenge Minneapolise fra å kalle seg feminist så trenger hun ikke la seg stenge ute. På samme måte som homser ikke trenger å la seg stenge ute fra å være kristne, kjør på.
Det er ikke en sekk det her, jeg er feminist og definerer selv grensene for det, på samme måte som jeg ikke lar meg vippe av pinnen av hvilke andre mennesker som kaller seg antirasister, kristne, ateister, kommunister eller liberalister.
Kristen er et greit eksempel, alle skjønner at det er ulike retninger der.
Vi krever lite av hverandre i disse diskusjonene. Selv om jeg peker på et system og en kultur som er styrt av kjønn og klasse, der det som blir regnet for kvinnelig eller arbeideklasseaktig ikke kommer best ut så betyr ikke det at jeg ikke ser eksempler på det motsatte, at menn kan komme urimelig dårlig ut i barnefordelingssaker f.eks.
Dermed kan selvsagt menn være feminister fordi menn også kan se at samfunnet vårt fortsatt har en strukturell kjønnsskjevhet og samtidig kan vi kjempe for de strukturene som slår spesielt dårlig ut for menn. Jeg kjemper for menns utvidelse av kjønnsrollen også, som en selvsagt ting, ser ikke motsetningen. Et eksempel for meg er hangen vi kan ha til å definere ting som homoaktige og dermed lite mandige, bort med det, for en urimelig innskrenking av hva menn kan tillate seg.
kamikaze:
Jeg tenker at det ville være veldig synd om de som er reflekterte og kunnskapsrike, slik du er, avviser feminismen på grunn av stereotypier vi vet ikke stemmer, og på grunn av at andre ikke forstår hva feminisme innebærer. Det er deres problem, man trenger ikke å tilpasse seg det. Jeg tenker at en del av jobben da må være å formidle hva innholdet faktisk er, gjennom å fronte egne meninger og si at, ja, jeg er også feminist.
Det er nok ikke et realistisk mål at hele verden skal overbevises og skal kalle seg feminister, men man kan i det minste starte i det små.
Jeg ble litt usikker på hva du mente i kommentaren til Hjorthen. Hvem er det du sier at du spiller på lag med, feminister eller «de andre» på jobben?
Hjorthen:
Jupp!
Bharfot:
Takk! Viktig poeng med forhandlingssmåter. Vi vet jo at menn og kvinner forventes å ha forskjellige personlige egenskaper.
Cat:
Det er fint å kunne ha to tanker i hodet samtidig. Jeg fokuserer også mest på skjevheter og urettferdighet som rammer kvinner, fordi det fremdeles er mest av det. Helt enig med deg at vi ikke har et likestilt samfunn ennå. Det utelukker jo heldigvis ikke at man kan være oppmerksom på og motstander av urett som rammer menn.
HvaHunSa:
For en lettelse å høre at beskrivelsen i Tordenbloggen ikke falt deg tungt for brystet. Men det hadde jeg ikke trodd heller. Jeg tenker som deg, at det å være feminist er noe å være stolt av.
Like muligheter, ja. Jeg kan bli flinkere til å presisere det , ser jeg.
Undre:
Ja, hvor kan det ha vært hele denne tida?
Iskwew:
Du tar nok skrivingen og bloggen din mer på alvor enn hva jeg gjør (hvilken den labre bloggingen min de siste to årene skulle være mer enn nok bevis på). Jeg har sagt at jeg er feminist. Om det gjør bloggen min til en feministblogg så er det helt ok for meg. Det høres faktisk ikke så verst ut.
Du snakker om bokser og måling, og om jeg ble nødt til å putte lappen med navnet ditt på i en av to bokser, feminist og ikkefeminist, så ville jeg uten å nøle puttet deg i feministboksen. Kanskje fordi jeg oppfatter deg som reflektert, og i mitt hode henger det gjerne sammen. Men jeg har det jo samtidig veldig klart for meg at du skriver om mange andre ting, jeg ser det ikke slik at det ene utelukker det andre.
fr.martinsen:
Så enig, så enig. Det å definere grensene selv er alfa og omega. Å godta andres definisjoner er å spille fallitt fra begynnelsen av.
Kjønnsrollene for menn er ikke romsligere enn de for kvinner, de er bare annerledes. Jeg syns det virker tøft å vokse opp som gutt (også).
Flott post og sjeldent bra kommentarfelt! Her er det meste sagt.
Jeg er feminist, men identifiserer meg i større grad med Minnea og Kamikaze enn mange som i større grad omfavner begrepet. Som sagt så godt over her: En feminist trenger ikke være det ene eller det andre. Det holder at du er opptatt av like muligheter mellom kjønnene. Lønnsforhandlinger, som Bharfot trekker frem, er et glimrende eksempel på at vi ikke har kommet langt nok. Jeg har forresten lært meg til å være brautende og trives godt med det. Hvorfor skal jeg være mindre selvhevdende enn gutta?
Jeg synes utseende-debattene innenfor feminismen er et sidespor (for-mot høye hæler, sminke etc.). Det kan være interessant på et teoretisk plan, men vi har faktisk ikke oppnådd likelønn ennå. First things first.
Å ja, Saccarina, jeg vil definitivt ikke havne i den andre boksen :) Huttetu!
Oh, TAKK, Saccarina. Minneapolises post var noe av det mest banale og ureflekterte sludderet jeg har lest på lenge. På den annen side kan jeg ikke annet enn glede meg over at de “selvutnwevnte feministene” har dukket opp igjen. Good times!
Anathema:
Og her får vi et godt eksempel som kan vise nyansene! Det er nettopp det, at feminist kan man være til og med om man er enig med Banjo Hanssen i det meste, inkludert at man ikke har så veldig vakre feminister i Norge (ikke at jeg tror du står for noe slikt). Men det gjør meg veldig godt at du sier at du er feminist samitidig som du ellers identifiserer deg med et par av de mest moderate kommentatorene.
Utseendedebatten er så klart et sidespor. Og gammelt. Vi skulle vært ferdige med den for lenge siden.
Iskwew:
Jeg vet! Man vil ikke havne i dårlig selskap.
Redigert: Ops! Den har ikke adresse til noen i dette kommentarfeltet.
Fjordfitte:
Alltid en glede!
Men jeg er glad vi får litt debatt igjen, jeg syns nivået har sunket veldig kjapt siden Drusilla la inn årene og du ble opptatt av å polere pokalene dine (eller hva det nå er du driver med). Og så havner man i den situasjon at diskusjoner må tas på nytt og på nytt fordi, ja, fordi.
“For meg er feminist et hedersord, å være feminist er en nødvendighet, noe man rett og slett ikke kan la være om man har noe å tenke med.”
“noe man rett og slett ikke kan la være om man har noe å tenke med.”
“noe å tenke med.”
???
”Det er mange måter å være feminist på, og minst like mange definisjoner på feminisme som det er feminister og antifeminister. Det bør det også være rom for. Min er ikke den riktige annet enn for meg.”
“gutter som vokser opp i dag ville ha bruk for en bevegelse som feminismen.”
En bevegelse som består av feminister definert som din feminisme, eller en av de enkelte andres feminisme? Er f.eks. Fjordfittes refleksjonsnivå et ‘must’? Og er det din definisjon som som gjelder dersom man skal tilkjennes noe å tenke med?
Titta:
Jeg var litt usikker på hva spørsmålet var etter første kommentar, nå aner jeg en viss sarkasme, da blir kommentarene dine i det minste lettere å tolke.
Så ja, jeg mener at mennesker som har noe å tenke med, eller intelligente mennesker som jeg også kunne kalt det, vanligvis vil være enige i de grunnleggende prinsippene bak feminismen som ideal: at alle mennesker er likeverdige og skal ha like rettigheter og muligheter. Er du uenig i de prinsippene?
Jeg syns jeg presiserte ganske grundig at min utgave av feminismen ikke er noen fasit. Ikke Fjordfitte sin heller (sorry, FF). Men som sosiopolitisk bevegelse med en historie og en ideologisk forankring har feminismen likevel en del verktøy som kan være nyttige for å se på gutters situasjon i samfunnet, blant annet finnes det teorier og metoder for å analysere maktstrukturer, det finnes en terminologi, og det finnes (som allerede nevnt) grunnleggende prinsipper som alle er enige i. Å bruke dette for å se på mannlige kjønnsroller tror jeg ville være fruktbart.
Jeg er enig i at alle mennesker er likeverdige og skal ha like rettigheter og muligheter.
Det mener imidlertid mange folk som kaller seg f.eks. kommunister, sosialister, liberalister og kristne, også.
Mine sitater fra innlegget ditt viser at du der definerer feminisme som det enhver som kaller seg feminist legger i det. Da kan det ikke være grunnlag for en bevegelse.
Og du får ingen dekning for å si at “å være feminist er en nødvendighet”, for “det er minst like mange definisjoner på feminisme som det er feminister og antifeminister”.
Historien er full av eksempler på folk med stor tankekraft som støttet despotiske og undertrykkende ideer og regimer.
Jeg valgte å være sarkastisk i sitatbruken fordi jeg ble kraftig provosert av det jeg opplever som ekskludering av folk som ikke er fortrolig med feminisme-labelen. Og en viss arrogant dyrking av ren intelligens.
Men jeg vil takke deg for at du ga meg et rolig og saklig svar.
I min kraftfulle ungdom kalte jeg meg forresten aldri feminist - men kvinnefronter. Og Gud bedre, vi drog de tyngste lassene!
Så mye å kommentere at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne…
Hjorten: Så lenge du ikke kaller meg gris med leppestift så er det greit ;)
Som sagt så sier jeg ikke at noen bestemt har ekskludert meg, det var en helhetsoppfatning, og det er godt mulig at jeg tar feil. Og hadde de tre du nevner, eller kun de som kaller seg feminister selv blitt kalt feministbloggere av andre så hadde jeg ikke reagert. Men det blir brukt så veldig mye, at det er ganske få igjen som passer den egentlige definisjonen uten å bli nevnt. Synes jeg da.
“men dersom jenter fremover velger det vi nå ser på som utradisjonelt, så kan man kan se for seg en replikk 100 år frem i tid:
Næringslivsleder? At du gidder? Så dårlig betalt og bare kvinner der. De er jo så intrigante.”
Nå går du ut fra at alle jenter kommer til å være næringslivsledere i fremtiden, og at det er på grunn av kjønn at lønnen har gått ned. Men hva om det blir flere kvinner i alle tradisjonelle “manneyrker”, noe som må bety færre kvinner i typiske “kvinneyrker”, og at man til slutt har ganske lik fordeling. Mener du da at alle yrker kommer til å ha likt betalt?
Om fjordfitte har rett synes jeg forresten at en feministisk bevegelse er fullstendig unødvendig. Om jeg er det mest banale og ureflekterte der ute, så er nivået ganske høyt om jeg må si det selv. Når en person med feministiske mål som ikke er så glad i ordet utgjør den største trusselen, så er det seriøst på tide å legge inn årene.
(Dessverre tror jeg der fortsatt er mye verre holdninger ute og går, og at vi har langt igjen før vi har full likestilling, om ever)
Titta:
Jeg har stor respekt for de som frontet kampen den gangen kvinnefrigjøringen startet. Nå ser jeg på meg selv som en av dem som ønsker å passe på at den kampen ikke ble kjempet forgjeves, at vi ikke får et tilbakeslag igjen fordi alle gnir seg fornøyde i hendene og sier at endelig har vi et likestilt samfunn.
Når det gjelder politiske retninger: Heldigvis er det at alle mennesker er likeverdige et ganske universelt prinsipp. Noen religioner hevder det også. Jeg syns imidlertid ikke kommunismen eller kristendommen har gjort noen bra jobb med likestillingen så langt. Så jeg tenker at om man skal si noe om kjønn eller for eksempel bekjempe snevre kjønnsroller, så ville det være ganske lurt å bruke eksisterende kjønnpolitisk teori og metode.
Jeg tror vel også jeg sa at det å være feminist er en nødvendighet _for meg_? Men jeg kan gjerne strekke meg lenger og si at jeg gjerne skulle sett at det var det for alle. For meg er det en nødvendighet av mange grunner, men den viktigste er kanskje at jeg har en tenåringsdatter, jeg vil at hun skal bli voksen i et samfunn som gir henne like rettigheter og muligheter, og jeg vil være et godt forbilde for henne. Å være feminist er en av måtene jeg prøver å være det.
Jeg vet at man kan finne smarte mennesker også i for eksempel nynazistiske miljøer. Merkelig nok. Men de er ikke i flertall. Og jeg syns ikke jeg begår noen stor forbrytelse om jeg ikke passer på å gjøre unntak for dem i innledningen min.
Men vi er inne i flisespikkerland, jeg oppfatter ikke egentlig at du er så veldig uenig med meg, du reagerer mer på hvilke ord og vendinger jeg har brukt. Det kommer vi vel ikke så mye lenger med?
Minnie:
Det meste av kommentaren din er kanskje rettet til Hjorthen. Jeg har kommentert litt på din blogg.
Jeg tror selvsagt ikke at alle jenter kommer til å bli næringslivsledere. Det var bare et nærliggende eksempel, ettersom det i dag er temmelig tett med menn der. Om vi får en utjevning med likefordeling av kjønn på alle yrker vil bare tiden vise, men jeg tror ikke vi får det. Det vil alltid være trender, og noen vil alltid foreta gruppevalg. Og det er synd å si det, men jeg tror ikke vi får likelønn heller. Se kommentaren til Bharfot for en av forklaringene. Men det er ikke til hinder for å kjempe for det.
Minneapolise: jeg skal ikke diskutere med deg, ettersom du benytter enhver anledning til lange utlegninger om hva du tar på deg og hvordan du sminker deg og på hvilke dager. Noe som er abnormt lite interessant for alle andre enn deg selv og speilbildet ditt.
Allikevel, FYI: jeg sier at du har skrevet en banal og ureflektert tekst, ikke at du er en banal og ureflektert person.
Jeg er hjertens enig! Jeg liker denne debatten så godt, jeg bare leser blogginnlegg på blogginnlegg om noe som alt for ofte er forbeholdt de spesielt interesserte. Det føles fint, det.
At feminist er eit heidersord er for meg sjølvsagt. Alle kan jo kalla seg feminist, men politikken du står for vil jo ikkje nødvendigvis reknast for feministisk av så mange.
Når det gjeld løn i mannsyrker som liksom skal gå ned når kvinner går inn så meiner eg det er bullshit. Det er framleis fleire mannlege legar enn kvinnelege og løna byrja å gå ned i forhold til det generelle lønsnivået lenge før det var fleirtal av kvinnelege legar. Derimot så flykter menn frå “lågtlønte” yrker. Der har du jo rett. Mannlege legar vil alltid gje oss kvinner skylda for deira eigen “dårlege” lønnsvekst. I staden er det slik at for yngre legar har ein det beste lønnsnivået i verda i tillegg til gode sosiale rettar i forhold til andre land. Det er også her det er flest damer. Du ser for så vidt at mannlege legar også trekkast mot dei meir lukrative spesialitetane osv.
I Førde ville også ein del mannlege sjukepleiarar starta eige forbund av di dei meinte at deira kvinnelge kollegaer var for dårlege til å driva lønnskamp. Dei mannlege sjukepleiarane var nemleg hovudforsørgarar i sine familier medan kvinnene berre var biinntekta, meinte dei. Snakk om å vera navleskodande og sjåvenistiske. Det finst utruleg mange eineforsørgarar blant sjukepleiarar også. No har vel sjukepleiarforbundet gjort ein del dei siste åra sjølv om dei har mykje igjen. Det er mange myter ute og går, men menn er vel generelt sett meir ute etter pengar enn kvinner når dei vel yrke.