May 19, 2007
På eldrefylla
Jeg har en stående avtale med en venninne om at når vi blir gamle, eller i alle fall pensjonister, skal vi ta taxi til Palmehaven flere ganger i uka og drikke oss på en småsnurr på portvin. Det hørtes ut som en bra alderdom for meg – litt forfinet smårølp som ikke ville være til skade for andre.
Jeg forestilte meg en langsomt utviklet og nokså dyr og dermed selvbegrensende portvinsalkoholisme som kanskje kom til å forkorte livet mitt med noen måneder, men som også kom til å gjøre pensjonistårene mye, mye hyggeligere å leve. Jeg så for meg å være på fornavn med alle taxisjåfører og servitører i Trondheim, og kanskje en selvbedragende ordflørt i småfylla nå og da. To stykk Miss Daisy i drosje.
For når den tid kommer er det ikke lenger noen som avhengige av oss, vi har ingen jobb å passe, intet rykte å ivareta som vi bryr oss om, pensjonen er hva den er, og skal vi passe barnebarn eller oldebarn en dag skal vi alltids vite å bytte ut vinen med melk (som skal være så bra mot benskjørhet).
Det så vi for oss. Kall meg gjerne dum, men det virket nokså forlokkende, uten at jeg mener å bagatellisere alkoholisme som personlig eller samfunnsmessig problem.
Men noen har kommet oss i forkjøpet. Pårørende og hjemmehjelptjenesten og avisene har oppdaget at dagens eldre drikker mer enn de gjorde før. Og det er ikke bra, så nå diskuteres det hva man kan gjøre for å begrense eldres alkoholinntak.
Ikke misforstå meg: Jeg er ikke for fri flyt av alkohol. Jeg er ikke for økt tilgjengelighet, lavere avgifter, lavere aldersgrenser, flere skjenkebevillinger eller utvidete åpningstider. Jeg mener at en restriktiv alkoholpolitikk er et samfunnsmessig gode, og noe som bør videreføres.
Men jeg er ikke for å legge strengere restriksjoner på en bestemt gruppe enn på befolkningen forøvrig. Og eldre som gruppe er lette å kontrollere. Mange er avhengige av en offentlig instans for å mestre de siste årene, og dersom denne offentlige instansen vil legge begrensninger spesielt på eldres alkoholinntak vil den sikkert få det til.
I Oslo og Akershus kan man få bestillinger fra Vinmonopolet levert direkte på døra mot et lite gebyr, mens man i andre deler av landet kan få bestillingene levert på postkontoret. I dagens Aftenposten fremstilles det som et problem at mennesker som ikke kommer seg på polet av diverse årsaker kan få varene hjem til seg. Jeg kan forstå de fortvilte pårørende som står frem. De har sikkert kjempet en tung kamp og opplever at den blir undergravd av Vinmonopolets leveringsordning. At de har tatt på seg formynderrollen overfor sin alkoholiserte mor får være deres sak, jeg kjenner ikke familien eller problemene deres.
Det jeg ikke forstår er holdningen Blå Kors ved generalsekretær Geir Gundersen står for:
Det ligger en fare her i at mennesker som trenger disse hjemkjøringstjenestene minst, bruker dem mest. I så fall bør ordningen droppes, sier Gundersen.
Que? Hva er trenge i denne sammenhengen?
Om vi ser bort fra den merkelige logikken i utsagnet, så lukter det klasseskilletenkning lang vei av dette. Er denne tjenesten bare ment for de bedrestilte med god helse, god økonomi og offentlig godkjente alkoholvaner? De som kunne hentet varene sine selv, men velger å ikke gjøre det? Med andre ord: De som har et valg? Det kan virke slik.
Kjellfrid Blakstad i Fagforbundet, som representerer fagorganiserte i hjemmetjenesten, mener at eldre sitter mye alene, og at de derfor har lettere for å slå seg på flaska. Dersom det er slik er det selvfølgelig trist. Det er ikke en god ting om eldre mennesker er ensomme og erstatter selskap av andre med alkohol. Men hva om drikkingen er et bevisst valg? Et valg på linje med det jeg litt flåsete så for meg for egen alderdom? En beslutning om å gjøre de siste årene litt ekstra morsomme etter mange år med pliktoppfyllende arbeidsliv?
En større bølge av høyforbrukende, livsstilsorienterte middelaldrende mennesker vil om noen år bli definert som eldre. Og noen av dem vil få bruk for hjelp, enten hjemme eller på en institusjon. Alkohol og tilgjengelighet vil ikke være det eneste problemområdet. Dagens førti- og femtiåringer vil trolig ikke legge om livsstilen nevneverdig frem til pensjonisttilværelsen. Så hva når de ikke bare forventer å kunne drikke vin til maten, men også gå på filmfestivaler og kunstutstillinger tross rullestol, spise økologisk eller lytte til Atkins i stedet for Statens ernæringsråd, innrede rommene sine på bosenteret med danske designmøbler, holde middagsselskaper for 20 nære venner, spille TV-spill til midt på natta, arrangere swingersparty og ha bredbånd for å kunne oppdatere bloggen sin eller profilen sin på mætsj dått kåm eller hva annet som måtte ha tatt den plassen? Jeg ser for meg trøbbel.
Skal eldre mennesker fortsatt ha retten til å gjøre valg som av samfunnet regnes som usunne eller usosiale? Frem til vi blir gamle står vi innenfor lovens rammer nokså fritt til å velge en sunn eller usunn livsstil, og helsevesenet skiller ikke mellom selvpåførte livsstilssykdommer og annen sykdom. Alle får hjelp. De som velger usunt tidlig og konsekvent vil kanskje ikke bli så veldig gamle, og det er et valg de har tatt. Men hva med de som overlever de første 70 eller 80 årene? Skal de få velge?
Den store skrekken for meg når det gjelder egen potensiell alderdom, utenom lidelser som Alzheimer, må være at jeg risikerer å bli umyndiggjort. At andre skal bestemme hva som er lurt og ikke lurt for meg å gjøre, at de skal bestemme hvordan jeg bruker pengene mine og hvordan jeg forvalter de årene jeg har igjen. Om jeg er noenlunde klar i toppen ønsker jeg selvfølgelig å kunne treffe mine egne beslutninger. Kanskje er jeg blitt så klok når jeg blir pensjonist at jeg velger bort alkoholen til fordel for andre ting. En sigarett i ny og ne, kanskje, for åpent vindu på gamlehjemmet? Eller one night stands i Viagrarus?
Det er aldri for sent å begynne. Eller det burde ikke være det.
Filed under: Diverse
Saccarina, jeg satt nettopp og leste artikkel om dette i Dagsavisen. Fikk en ubehagelig følelse, nettopp ut fra lignende tanker som du har gjort deg. Dagsavisen hadde også en kvinnevinkling på saken, eldre kvinner drikker mer enn før, det var visst ekstra ille. Tror kanskje jeg vil flytte til Frankrike eller Italia og nyte min pensjonistalhokol i fred der, når den tid kommer (og ja, klart vi vil ha bredbånd, konserter, vennefester på aldershjemmet…)
Og jeg leste det samme i DN og ble like irritert. Jeg har også til plan å drikke mye hvis jeg blir gammel, jeg tenker meg å drosje rundt med rødvin i posen.
Selv om det er trist å se foreldrene sine være alkoholiserte så er det likevel deres valg.
Og jeg syns det er synd at barn gjør seg til formyndere over foreldre som er åndsfriske. Jeg ville blitt muggen om mitt barn som jeg har båret rundt ikke ville handle for meg på polet hvis jeg ble dårlig til beins.
Og alkoholikere skal da også ha gode tjenester.
Skorpionkvinnen: Ikke Spania, da? Der er det visst en større koloni, men det er kanskje ikke den kulturen vi helst oppsøker?
Jeg så også kvinnevinklingen. Og jeg tror det har sammenheng med at det fremdeles er større tabuer knyttet til kvinner og alkoholisme enn det er til menn. Det bidro sterkt til ubehaget ved å lese.
fr.martinsen: Det høres ut som et utmerket valg for meg. Sikkert mye morsommere enn å perfeksjonere broderiferdigheter eller frekventere byens bingolokaler.
Jeg tror muligens at jeg skal ta en liten prat med datteren min allerede nå.
Me bur i eit land der “sunnhet” vert utelukkande definert som livsforlengande tiltak, og heile konseptet vert ytterlegare filtrert gjennom (kristen) moralisme, slik at det vert rekna som uinteressant om noko er “sunt” ( = livsforlenga) dersom det strir med den (kristne - ja for kor har dei ellers henta den) moralismen som seier at folk ikkje skal drikke, feste, ligge med folk dei ikkje er gifte med og i det heile vere lausslupne og gjere kva dei har lyst til.
Folk skal ete begrensa og keisam mat, sykle til jobben i regnver, stå tidleg opp i helgene og slikt.
Eg lever sikkert temmeleg sunt no, bortsett frå at eg ikkje har tid/ork til å trene sidan eg er småbarnsmor. Men DET gjer jo ingenting, fordi her er eit moralsk høgverdig mål (ta seg av borna) det som utkonkurrerer det “sunne” (trene).
Dersom det var latskap, hasjrøyking eller det å sitje på kafe som forhindra meg i ta vare på helsa (trene), ville eg vore nedrig. Verkeleg.
Så her ser eg “problemet med dei fordrukne eldre” som ein del av eit større kulturprosjekt som handlar om moralisme, askese og “sunnhets”-idealisme.
Eg vil bli gammal i Danmark.
Avil - det du sier her tror jeg har mye for seg!! Danmark er absolutt et alternativ for pensjonisttilværelse… Spania har for mange lokalavd. av Frp, så dit vil jeg ikke ;-)
Avil: Absolutt! Det er nok mye moralisme det handler om. Frasen “En verdig slutt på livet” høres stygg ut i en slik sammenheng.
Familielegenden vil ha det til at min strenge, dypt kristne og svært moralske farmor leste Klassekampen i smug, men det tror jeg lite på. Det var nok et forsøk på å gjøre henne mer menneskelig. Og å foreslå at hun drakk ville ingen finne på :)
Skorpionkvinnen: Haha! Danmark har sine egne brune elementer, de trenger ikke importere dem fra Norge. Men askesen og sunnhetsmoralismen står nok ikke på noen måte like sterkt der. Sånn sett virker det som et sympatisk land.
Jeg holder en knapp på England. Hvis det fortsatt finnes gammeldagse puber med mørkt øl å stavre seg inn på når jeg når skjels år og alder. Det burde gå, det er jo tross alt ikke så lenge til.
Ellers så går det vel mot tematiske gamlehjem etterhvert, så kanskje vi skal lage oss et bloggegamlehjem.
Hjorthen: Jeg kjenner ikke så godt til den engelske drikkekulturen. Men dersom det er slik at også eldre damer må bestille seg halve pints mens gubbene kan drikke hele, da er ikke det landet for meg i alle fall.
fr.martinsen: Hm. Skal man stille krav til alder der, eller holder det at man er avdanket som blogger?
Det spørs om samfunnet går med på å fø oss på et hjem bare fordi vi danker oss av som bloggere?
Kanskje hvis vi sender en god lobbyist?
Knut Olav Åmås, kanskje?
Han er sikkert ivrig på å danke av bloggere.
Jeg hadde glemt hele Åmåsen, men nå har jeg lest meg opp igjen og ble irritert.
Det er overraskende mange som tenker som han. Jeg syns det er lavt nivå jamt over på å sette blogg inn i en grei sammenheng, og jeg venter mer av en Åmås enn av en liten selvhøytidelig bloggspire.
Se så irritert jeg ble! Dette er sikkert din skyld. Og nå avsporet jeg kommentarfeltet ditt og så blir du sikkert irritert også og så har vi det gående.
Jeg burde nok ikke nevnt ham. Jeg tar selvkritikk for det. Men dustingen til Åmås bør ikke gå helt i glemmeboka.
Kommentarfeltet mitt har aldri vært særlig strukturert. Det er vel bedre at du blir sur her enn at du ikke gidder skrive?
Hvis du orker ta i mot surheten så er det jo fint for meg.
Det var faktisk nyttig å bli minnet på hva Åmås tenker om bloggeres funksjon.
Når jeg leser posten din merker jeg at jeg litt for ofte har vært bort i pårørende som tar alt for mye kontroll over sine gamle foreldre- sikkert i beste mening, men likevel. Fryktelig irriterende, ikke minst for den gamle det gjelder.
Og prøver man å argumentere med at det de sier strider mot den eldres ønsker, blir man selvfølgelig avspist med sure miner og kommentarer som: “Jamen du må jo skjønne det at hun/han ikke vet sitt eget beste”.
Har man holdt ut livet i 85 år, så fortjener man selvstyre og fri tilgang til portvin.
…og viagra.
Jeg synes senile gamliser burde få drikke så mye de vil. Det er jo ikke som om spriten kommer til å ha noen forringende effekt på deres mentale evner, akkurat!
Men altså, med fare for å framstå som den sure og moralistiske (dessutan har eg ikkje lese artikkelen);
I utgangspunktet er eg einig i at ein skal få lov til å bestemma sjølv kva ein skal ta seg til, men er det greit at ein kan bestemma seg for å gjera kva som helst når du er avhengig av at andre skal ta vare på deg? For det kan i så fall gå ut over dei som tek vare på deg/har som jobb å ta vare på deg. Å jobba innanfor eldreomsorga er allereie belastande, og eg trur ikkje det ville vera å lurt å pålegga dei som jobbar der å finna seg i endå større belastingar i form av å måtta ta vare på eldre som er rusa i tillegg til å vera pleietrengande på andre område.
I det nokon vert pleietrengande er det ikkje lenger berre den som har blitt pleietrengande men og den som skal ta vare på den pleietrengande som har rettar, det kan vera kjipt for den pleietrengande av og til, men slik må det vera.
Just nu ble jeg veldig glad for at jeg og mannen har et noe spesiellt alkoholproblem (problemet består i at vi ikke drikker nok, i hvert fall ikke i forhold til hvor mye vi kjøper. Sånn er det når man fortaper seg i maltwhiskyens verden. Eller i hvert fall er det sånn når vi fortaper oss. Eller noe. Nuvel.). Vi har en så stor backlog at når vi blir pensjonister og endelig har tid til å sette oss ned og drikke innholdet i barskapet (med nytelse, selvsagt) vil vi neppe gå tom med mindre vi blir godt over 100 begge to. Og kanskje ikke engang da.
La nå voksne mennesker gjøre som de vil.
Uff, jeg skammer meg over at jeg har somlet sånn med å svare.
Flopsy: Jeg har heldigvis ikke opplevd det. Men jeg kan tenke meg at det må være frustrerende når man er i en behandlingssituasjon og prøver å forholde seg til den som egentlig er pasient.
Helt fri tilgang til portvin er kanskje litt over kanten? Det ser ut som du bør holde Hjorthen med noe helt annet i alle fall.
Marina: Det er ikke akkurat slik at jeg håper på ville fyllekalaser. Men det kunne sikkert vært underholdende for den som slapp å tørke opp etterpå :)
Guri: Jeg ser godt poenget ditt. Det er kanskje den riktige balansen mellom forskjellige parters rettigheter man bør finne. Jeg reagerte først og fremst på formynderitanken som lå bak den umiddelbare mediereaksjonen på at eldre drikker mer nå enn før.
Ragnhild: Tenk hvor mye de flaskene kommer til å stige i verdi. Dere vil kanskje ikke ha råd til å drikke en 50 år gammel Lagavulin, men må selge den for å spe på pensjonen :)
Sexy Sadie: Og gamle.