Øyvind Strømmens post Politisk korrekt og stolt av det! sier noe jeg også vil si. Egentlig er det merkelig at jeg klarte å gå glipp av Øyvinds post da den kom, så mange bloggposter som jeg leser hver dag. Men jeg gjorde nå det. Og jeg skrev ingenting om det. Det skal jeg rette på.

I mappen for mulige bloggposter har jeg en halvferdig post kalt Politisk korrekt, opprettet i april 2006, altså for litt over et år siden. Der hadde jeg tenkt å stå frem som PK og stolt av det. Ut av skapet, altså. Posten ble aldri skrevet ferdig av flere årsaker. Blant annet hadde Magasinet en ganske uttømmende artikkel om PK og begrepets praktiske bruk, betydning og ikkebetydning. Både VamPus og Drusilla ble intervjuet og hadde fornuftige ting å si. Og hovedpoenget mitt den gangen; at å ta avstand fra det politisk korrekte veldig ofte var et skalkeskjul for å kunne ta frem meninger man burde holdt for seg selv, ble mer enn oppbrukt. Dessuten var det selvfølgelig et problem å finne ut hva som egentlig ligger i begrepet politisk korrekt fordi det er blitt brukt på så mange måter til forskjellige tider. Som Astrid Meland skriver i artikkelen:

Vi synes kanskje vi har nærmet oss hjertet av det politisk korrekte, men det er visst formet som en løk, uten kjerne.

Eller som jeg skrev i den uferdige posten min:

Problemet ligger i at politisk korrekt brukes for å beskrive en størrelse som er i endring og som påvirkes av selve navnet. Det er ikke selvbekreftende, men selvavkreftende. Det er nesten, men bare nesten så man kan sammenligne det med å kalle noe trendy. I det øyeblikket noe blir kalt trendy er det ikke det lenger for de mest trendbevisste. For det er bare det usagte, den kollektive bevisstheten som ikke har kommet til utrykk som kan defineres slik. Det er som stillheten som blir ødelagt i det noen setter ord på den.

Poetisk, hva? Og det er superopplagt ironi i tilfelle du skulle være helt utenfor.

Ettersom jeg er født i 1965 og vokste opp i et hjem med bøker har jeg selvfølgelig lest Generasjon X av Douglas Coupland. Den skulle gi meg noe å identifisere meg med, tenkte jeg da jeg åpnet boka. Og kanskje gjøre meg litt mer intellektuell. Jeg var bare sånn rundt 29. Jeg har aldri lest boka på nytt, og det sier sitt. De fleste bøkene mine leser jeg flere ganger, til og med krimbøkene. Men dermed husker jeg ikke lenger så mye av den heller.

Derfor, fra vaskelappen på norsk:

De er født på 60-tallet, oppvokst med skilsmisser og atomtrussel, merket av 80-tallets jappe-bevegelse og nedgangstider – de representerer den nye tapte generasjon.
…
De er underbetalte og overutdannet, de har ingenting å rette sinnet sitt mot og ingen kultur som kan erstatte tapte middelklasseverdier.

Jo da, det kunne med små korreksjoner vært meg da jeg var yngre. Eller kanskje deg. Vi gjenkjenner en kultur hvor ingenting lenger kan regnes som ekte når det er formulert i ord, hvor følelser bare kan luftes med distanse, hvor det største tabuet er sentimentalitet. Men egentlig er ikke middelklasseverdiene tapt for oss, de har bare gjemt seg. Rettelse: Vi har gjemt dem unna.

Jeg så en episode av House M.D. på en eller annen tv-kanal i går kveld. Ei lita jente har uhelbredelig kreft, hun skal dø, men ikke før om et års tid. Så dukker det, som det som regel gjør i House, opp mystiske symptomer. Jenta kommer til å dø i løpet av få dager med mindre legene foretar en drastisk operasjon. Og hun er veldig modig og selvoppofrende. Hun bestemmer seg for å leve videre for morens skyld og velger den risikable behandlingen og et år til med smertefulle sykehusopphold fremfor en rask og i sammenligning behagelig død. Og det går bra. Jenta får leve frem til den opprinnelige kreften en gang vil ta livet av henne. Til og med den innbitt sarkastiske og fullstendig usentimentale dr. House blunker så vidt med øynene i sluttscenen, men han klarer å holde maska og gi jenta et ironisk svar til avskjed.

Så hva har dette med PK å gjøre?

Dr. House er ikke politisk korrekt. Det er mye av den tenkte sjarmen med serien, eller i alle fall med hovedkarakteren. Legerollen er tradisjonelt omsorgsfull og ivaretakende, og House er ikke det. Han gjemmer seg bak et steinansikt. Han har en sarkastisk humor som i like stor grad går ut over andre som seg selv og en voldsom uvilje mot å omgås andre mennesker på en respektfull måte. Men bak det hele ligger forestillingen om at han egentlig har et hjerte av gull. Han er ikke så slem som han prøver å være. Han er legenes svar på Den Ensomme Rytter. Eller på Steven Seagal. Det blir han fordi han omfavner den politiske ukorrektheten og rendyrker den gjennom ironi.

For at PK ble et skjellsord har ikke bare med historikk og politiske hersketeknikker å gjøre. Det har også å gjøre med ironien vi trives så godt med. Vi føler oss morsomme, belevne og sofistikerte når vi leker med ord og halvtabu formuleringer. Vi føler oss smartere når vi ikke tar alt på alvor.

Jeg vet at ironi er veldig 1996. At Erlend Loe skrev Naiv.Super. og med ett slag gjorde liksomnaiviteten til den nye ironien i Norge. At postironien har kommet og gått. At anarkiet hersker. Men det er bare på papiret. For i det daglige bruker de fleste av oss en eller annen type ironi til å distansere oss fra det personlige. Det er en strategi for å kunne lufte ting vi ikke føler oss helt komfortable med. Vi trenger ironien når vi ikke føler oss sikre på hvordan vi vil bli møtt.

Det å oppføre seg og snakke politisk korrekt kan føles som klamhet, som 17. mai, Morgenstemning og mors kjøttkaker på en gang. Det er så innmari norsk. Litt ekkelt. Og ironien har så uendelig mange lag. Vi må si elske med hevede øyenbryn i stedet for pule. For pule er kanskje fremdeles dristig nok til at man kan slippe unna med det. Unntatt for innovatørene. Det er alltid noen som går foran. De sier nå elske med den største selvfølgelighet. ”Vi elsket under en busk i Slottsparken før vi gikk hver til vårt”, sier de. Vågalt!

Vi vil ikke si neger, men vi setter usynlige hermetegn rundt kvinne av afrikansk opprinnelse for å vise at vi egentlig er fordomsfrie nok til at vi for så vidt kunne sagt neger om det ikke var et uønsket ord, men ettersom vi for lenge siden er blitt ironiske nok til å ta distanse fra det politisk korrekte har vi nådd et nivå hvor vi kan være politisk korrekte, tilsynelatende uten ironi, men ikke uten å markere at det er det vi er. Det er veldig forvirrende.

At tese følges av antitese for så å slås sammen til en syntese er en for enkel oppskrift når vi ser på ironien. Når det gjelder hva som er den sosialt mest akseptable formen å snakke om følsomme temaer finnes det en lang rekke av nyanser. Vi kan skrelle av lag på lag med ironi, akkurat som med PK, og sannsynligvis finner vi aldri noen kjerne der heller. Føleri er en risikosport. Og feig som jeg er skriver jeg mye på vi-og-man-nivået også i denne teksten. La du merke til det?

Nå legger jeg PK-bildet til Øyvind inn i margen på bloggen min. Ikke som en programerklæring, og ikke for å markere at jeg er med i forrige eller neste bølge av trendriktig meningsytring. Det er bare en beskrivelse av meg. Når jeg står frem som PK, så er det tenkt uten ironi. Jeg tror ikke akkurat det skaper bølger heller. Jeg ser vel på det som arbeidsbesparende for de som er uenige med meg. Nå har jeg satt merkelapp på meg selv, så slipper andre å gjøre det.

Der poppet den lille ironien frem igjen. Jeg kan ikke slutte med det, det er altfor morsomt for meg selv. Og hva skulle nå være vitsen med å slutte? Datteren min ville ikke lenger vite når jeg er morsom. Men jeg ble oppdratt til å være politisk korrekt. Jeg har aldri mistet middelklasseverdiene mine. Jeg er snill pike. Og det er i grunnen fint i seg selv.

Filed under: Diverse