I jula leste jeg Menn som hater kvinner av Stieg Larsson, og ble som andre betatt av hans kvinnelige hackerresearcherfigur Lisbeth Salander. Ut fra de innledende beskrivelsene av Salander (ja, nettopp, det er naturlig å kalle henne ved etternavn) er hun en typisk antiheltinne: Liten, mager, avvisende til alt og alle, markert selvstendig, antiautoritær på grensen til det umulige, med en skummel forhistorie bestående av psykiske problemer og konflikter med myndighetene. Hun blir øyeblikkelig et mysterium og blir, tross alt hun har imot seg, uimotståelig tiltrekkende som kvinnelig helt. Eller er det nettopp derfor? Jeg må innrømme at jeg tenkte ”Kinsey Millhone, gå hjem og vogg!”

I går var det duket for kvinnelig kosekveld i heimen. I lengre tid har jeg og tenåringsdatteren kost oss sammen med Gilmore Girls og Veronica Mars, og i går var det endelig duket for sesong 7 av Gilmore Girls. Dessuten var det premiere på den nye serien Ugly Betty. Den kunne også etter forhåndsomtalen love bra som fremtidig kvinnekos. Men etter å ha sett meg ferdig på TV i går kveld ble jeg sittende og tenke på hva det er vi finner som heltinner i populærkultur, og ikke minst, hva vi finner som kvinnelige motstykker til de mannlige antiheltene.

Det ser ut til at et påtakelig trekk ved antiheltinner er at de ”kvinnelige egenskapene” (heretter bare kalt kvinnelige egenskaper) de fremviser best kan beskrives som nevroser. Man finner så å si aldri at det er menneskelig å være forfengelig eller bekymre seg for hverdagslige ting midt i en krise, man finner at det er kvinnelig.

Arketypen på den moderne antiheltinnen må vel være Bridget Jones. Alt ved henne peker mot antiheltinne: Lett overvektig (i følge Hollywood), klossete, rørende forfengelig, med en utrolig evne til å dumme seg ut og likevel få sin mann. Oppfølgerboka har jeg ikke lest, men i filmen var Bridget redusert til et så sært knippe kvinnelige nevroser at det ble vanskelig å forstå hvordan hun kunne ha draget på hele to ufyselige mannfolk. Jo, jeg finner Mark Darcy også ufyselig i sin trofaste og komplette, mannlige overbærenhet. Fra å være sjarmerende og uperfekt og, om enn litt overdrevet, så lett gjenkjennelig for vanlige kvinner, var hun gått over til en ren parodi på den kvinnelige nevrotikeren. Sammenligningen med Bridget Jones var grunnen til at jeg ikke så Nynnes dagbok som nylig har gått på TV. Det blir rett og slett for mye. Eller for lite, alt etter som man ser det.

Hva så med Ugly Betty? Vi skjønner allerede at Ugly Betty er en klassisk Askepottfortelling: Betty skal gå fra antiheltinne til heltinne, altså bli både smart og pen (vellykket), og få prinsen, altså sjefen sin, til slutt, etter at det lekre utseendet hennes bak brillene og tannreguleringen er avslørt. Slik sett er Bridget Jones en befrielse, fordi hun ikke er nødt til å forandre seg for å få prinsen, den ultimate belønningen. Men nettopp derfor virker det også så uforståelig på oss etter å ha blitt oppfostret med forestillingen om at kvinnelige antihelter må gjennom en metamorfose før de står frem som heltinner.

Det kan se ut som Lisbeth Salander er en så sterk heltinne nettopp fordi hun ikke fremviser noen kvinnelige nevroser, men tvert imot bare fremviser det vi normalt, og spesielt gjennom populærkulturen, oppfatter som mannlige egenskaper: Liten interesse for mellommenneskelig samhandling, liten evne til intimitet, handlekraft i stedet for nøling, hevngjerrighet i stedet for tilgivelse. Samt noen superheltegenskaper: Fotografisk hukommelse, ekstreme hackerevner uten dertil egnet opplæring og overmenneskelig logisk sans. OG, surprise, surprise: Hun er vakker under sitt anarkistiske ytre. Vekk med piercinger, tatoveringer og pigghår, på med falske pupper, og hun går rett inn i rollen som deilig millionærarving og fristerinne. Ingen ekte anarkist, altså. Og ingen anorektiker heller, selv om anorektisk er den hyppigste beskrivelsen av utseendet hennes. Overvekt og kaloritelling, den mest typiske kvinnelige nevrosen, er altså ikke blant hennes problemer. Dårlig kroppsbilde, derimot, det har hun faktisk. Dersom Stieg Larsson har fulgt formelen, er min gjetning at vi i de påfølgende bøkene vil oppdage hvorfor hun er så forknytt og fiendtlig og tilgjort stygg, altså lite kvinnelig, og etter hvert som masken faller vil hun også finne sin indre kvinne. Hun er altså også en samling nevroser, bare i annen og for oss mer tiltrekkende innpakning. Grunnen til at innpakningen fremstår som tiltrekkende kan jeg ikke se er noe annet enn at mannlige egenskaper er blitt fremelsket som idealet gjennom tidene, og blitt kalt nettopp mannlige egenskaper: Rasjonalitet fremfor følelser, logikk fremfor intuisjon, vold fremfor omsorg, selvstendighet fremfor avhengighet og så videre. Det er i grunnen nokså diskriminerende for begge kjønn.

Liten oppsummering: Heltinner har både hode og utseende og mannlige egenskaper, antiheltinner har bare hode og/eller flaks, mens utseendet og/eller de kvinnelige egenskapene er imot dem. Ellers er kvinnelige helter antiseptisk fri for det vi ellers tradisjonelt kunne kalle kvinnelige egenskaper.

Jeg kommer nok til å lese de to andre bøkene i Larssons Millenniumtrilogi, om ikke annet så for å se om Lisbeth Salander forvandles til Askepott. Og til tross for min nokså nådeløse analyse over, så likte jeg den første boka svært godt.

Hva skjer med fremtidig kvinne-TV-kos i heimen? Ugly Betty er ut. Bridget Jones er ut. Vi vil ha heltinner som er heltinner i sin egen rett, uten kvinnenevrotisk innpakning eller fremtidig forvandling. Vi trenger noe å se opp til der vi sliter med våre kvinnenevroser foran TV-skjermen. Se bare på navnet på bloggen min. Er ikke jeg en antiheltinne, så vet ikke jeg. Idealet må være karakterer som er heltinner og antiheltinner på samme tid.

Veronica Mars har de foreskrevne mannlige egenskapene for en heltinne. Pen er hun også. Og smart. Og ingen kvinnelige nevroser så langt jeg kan se. Hun forblir nok på den stadig kortere lista over feministisk akseptabel TV-kos, men med et aldri så lite minus i margen for at hun uten friksjon glir inn i den glatte mannlige detektivrollen og ikke viser særlig til antiheltinnetendenser.

Gilmore Girls er fremdeles inn. Uten tvil. De er pene og smarte antiheltinner og heltinner på samme tid, uten at utseendet er gjort til noen stor sak. Det er derimot smartheten. Prinsene i historien er like frynsete i kantene som ekte prinser er, og ingen utenom seriens hyperborgerlige superbitchbestemor har noen gang nevnt muligheten av forvandling for å få frynsete eller ufrynsete prinser. Dessuten har begge Gilmore Girls den nødvendige nevroseballasten som sørger for at vi kan se dem som antiheltinner og ikke føler oss fullstendig fremmedgjorte. Men de er nevrotikere som individer og mennesker, ikke som kvinner. Og det er hele den lille store forskjellen.

Filed under: Bokhylleplukk, Kvinner og menn