Denne historien skulle nok egentlig begynt slik:

En dag jeg vandret i fjellene i Tibet på søken etter visdom traff jeg på en gammel mann som satt med en liten stein i hånda. Jeg spurte hva han drev på med, og han sa… osv.

Men historien begynner langt mer prosaisk, med at jeg en sommer for over ti år siden tar Hurtigruta fra Finnsnes til Svolvær, med avgang rundt kl 4 om morgenen. Jeg har ingen lugar, så jeg setter meg i kafeteriaen. Båten er av eldre type, og kafeteriaen ser ut som den har stått modell for samtlige slitne bingolokaler rundt i Norge. Det er tilnærmet tomt der inne, med unntak av en mann i femtiåra med ustø gange og to pilsglass i hendene, det ene halvfullt. Han lyser opp når han ser meg, og setter straks kursen for mitt bord. Jeg skjønner at dette er siste deltaker fra gårdagens festligheter.

Han byr meg galant på en sannsynligvis ganske lunken pils, jeg takker høflig nei, og han slår seg ubedt ned for å underholde meg. Fylleprat virker akkurat da bedre enn ingen prat, så jeg lar ham sitte. Den neste timen skrur han sjarmen opp på glohett mens han drikker resten av ølet sitt og ser ikke ut til å la seg merke med at jeg er edru og nydusjet, har perfekt syn og brukbar luktesans, av at det er dagslys ute eller at jeg er minst tjue år yngre enn ham, mens han trolig ikke er på sitt aller beste. Han virker overbevist om at det er en flørt vi har gående. Når jeg for tredje gang avslår invitasjonen til å hvile meg en stund på lugaren hans blir han litt furten, men det går fort over. Han lurer høyt på hvorfor dagens unge kvinner er så lite eventyrlystne. En litt eldre mann kunne ha mye å lære meg som ville komme godt med senere i livet. Jeg spør selvfølgelig ikke om hva, og han reiser seg omsider med litt strev og sier kryptisk: ”Husk det, at et stort hull kan også fylles med små steiner”. Han byr meg høytidelig farvel, og går med noenlunde verdighet for å sove av seg rusen.

Der og da er jeg så lettet over at han går at jeg ikke engang kommer på å le for meg selv av den groveste og mest åpenbare tolkningen av avskjedsreplikken hans. Utover dagen undrer jeg på om han tenker på seg selv som en småstein i møte med kvinner, en som kan brukes som erstatning for noe annet og bedre, og finner ut at det kanskje ikke er så rart han tenker slik dersom fremgangsmåten hans overfor meg er typisk atferd for ham. Han kan ikke være vant til store suksesser, tenker jeg. Men det er meg 29 år gammel og fremdeles udødelig, på vei mot en eventyrlig seiltur med en spennende mann.

Den spennende mannen med seilbåt viste seg senere å ha en pike i hver havn, så det viktigste jeg fikk ut av den sommeren ble noe annet. Kanskje skal man ikke legge så stor vekt på fylleprat fra en ensom mann på Hurtigruta, men faktum er at jeg i årene etter stadig har kommet tilbake til steinene han snakket om. Ordene betydde noe for meg, og jeg har tenkt mye på hva. Først trodde jeg at den egentlig betydningen måtte handle om kjærlighet. I mangel på Den Store Kjærligheten kan man fylle livet sitt med andre verdifulle ting. Men jeg ser etter hvert tydeligere at det for meg handler om å sette pris på det jeg faktisk har – å verdsette alle de små tingene – i stedet for å stadig kjenne på det som måtte mangle. Så jeg jobber med å bli mer takknemlig. Det er hardt arbeid, men jeg tar det på alvor. Og derfor takker jeg på forhånd for at du ikke nå sier Carpe Diem.

Filed under: Personlig