Jeg har mange rare og dumme bøker jeg vil skrive om, men før jeg gjør det har jeg lyst til å skrive om en merkelig bok som jeg liker. The Education of Little Tree (TELT) av Forrest Carter (Lille Tre på norsk) er nok ikke stor litteratur, men det er en bok som likevel gjør inntrykk. Dessuten har boka og forfatteren en kuriøs historie og det gjør den ekstra interessant.

Dette er historien om Little Tree, en ung Cherokeegutt av ”blandingsblod” som sendes for å bo hos besteforeldrene i villmarka når begge foreldrene dør. Han sørger, men den betingelsesløse kjærligheten han får av besteforeldrene, sammen med alle de nye utfordringene han møter i det nye livet sitt og all kunnskapen han må ta til seg for å kunne leve etter gammel Cherokeetradisjon snur livet hans på hodet. Han lærer om Veien, The Way, Cherokeenes livsfilosofi, hvor man sikrer at bestanden av byttedyr består gjennom å bare ta de svakeste og aldri ta mer enn man har bruk for, han lærer å jakte, å sette pris på alle aspekter ved naturen som omgir dem, å mistro politikere og autoriteter, å lage whisky av rød mais som yrkesutdanning og å forstå og være glad i andre medlemmer av samfunnet deres. Fremst av alt oppnår han å føle seg nyttig og viktig for og sammen med besteforeldrene. Og han lærer og tar til seg de fleste av bestefarens preferanser, motviljer og særegenheter, noen ganger med hysterisk morsomt utfall. Han stoler på bestefarens tolkning av verden rundt dem. Men så, akkurat når Little Tree er på sitt lykkeligste, inntrer katastrofen i form av politikere og autoriteter.

Jeg skal ikke si mer om handlingen. Noe bør man holde igjen. Men min egen reaksjon på boka kan jeg si noe om: Den er en av de varmeste, morsomste og tristeste bøkene jeg noen gang har lest. Den fikk meg både til å le høyt og til å gråte. Språket, i alle fall på engelsk, er svært godt tilpasset temaet, skrevet med innslag av dialekt og med et barnlig perspektiv. Det lett naive språket og de filosofiske utlegningene går hånd i hånd på en svært vellykket måte sammen med den avslappede fortellerstilen. Boka er skrevet i førsteperson, og TELT ble da også til å begynne med utgitt og presentert som en skjønnlitterær selvbiografi.

Den virkeligheten som blir beskrevet i TELT er hentet fra 1930-tallet i Alabama. Det var nedgangstider i hele verden, og familien til Little Tree var heldige som i hovedsak kunne livnære seg av naturen. Dessuten var det forbudstid i USA, og dermed utsikt til litt inntekter for den som hadde brennevin å selge. Et levende bilde på nedgangstidene er et fenomen som blir beskrevet i boka: Sharecropping. Det var et system som gikk ut på at en familie fikk dyrke et stykke privateid land i bytte for en del av avlingen – et slags husmannssystem, men bare på årlig leiebasis. De fleste av share-cropperne flyttet videre hvert år fordi utbyttet av arbeidet var for dårlig til å livnære seg av. Stort sett var hele familien sysselsatt med dyrkingen av jorda. Det var en massiv fattigdom satt i system. Og selv om Little Tree ikke akkurat var av rikmannslekt klarte familien hans seg gjennomgående mye bedre enn disse fattige sharecropper-familiene. Hjemmeproduksjon av whisky, som bestefaren drev med, var ulovlig og måtte holdes strengt hemmelig. Det er utgangspunktet for et av de morsomste kapitlene i boka.

Enkelte hendelser beskrevet i TELT har en spesiell historisk bakgrunn. Vi får vite litt om familiens historie, blant annet at Little Trees oldefar var vitne til Tåremarsjen (min oversettelse), Trail of Tears, som er en av mange lignende skampletter på USAs historie når det gjelder behandlingen av urinnvånerne.

Utgangspunktet var et statslotteri der jorda til Cherokeene ble loddet ut til hvite nybyggere som kunne betale de 4 $ et lodd kostet. Jordområdene ble oppdelt, og en avtale ble inngått med Cherokeene om økonomisk kompensasjon for jorda, borgerrettigheter og stemmerett. Men en frigruppe uten formell status blant Cherokeene inngikk en annen avtale med myndighetene, og kort fortalt førte det til slutt til en massiv tvangsflytting av Cherokeene som begynte i 1838. Trail of Tears er egentlig navnet på den ruta, eller rutene, som Cherokeene fulgte, stort sett til fots, vestover. De begynte på forskjellige steder, men alle rutene endte opp i området som nå er kjent som Oklahoma. Av de over 15000 som begynte de lange vandringene døde ca 4000 underveis.

Advarsel: Dersom det jeg har skrevet om boka til nå har gitt deg lyst til å lese den bør du kanskje gjøre det før du leser mer av det jeg har å si om boka og forfatteren.

Forrest Carter, som også skrev Du finner meg i fjellene, en fiksjonalisert biografi om Geronimo, og to bøker om Josey Wales (filmatisert), viste seg å ikke hete Forrest Carter. Han het Asa Earl Carter. Om det er indianske forfedre i familien strides familiemedlemmene hans om den dag i dag. Før han begynte å gi ut bøker var han et ivrig medlem av Ku Klux Klan og en innbitt segregasjonist. Han skrev taler for George Wallace, guvernør i Alabama i fire perioder og overbevist rasist. Det var Carter som skrev talen som skulle udødeliggjøre Wallace for neste generasjon rasister, med slagordet ”Segregation now, segregation tomorrow, segregation forever”. Man må likevel si at Asa Earl Carters mest kreative arbeid var fiksjonen om Forrest Carter.

På et sent tidspunkt i livet startet Asa på nytt. Etter et politisk nederlag i Alabama flyttet han først til Florida, så til Texas, og ble forfatter under psevdonymet Forrest Carter. På bildet ser man hvordan han skiftet ham også når det gjaldt utseende. I 1973 ga han ut sin første bok, Gone to Texas, om den lovløse Josey Wales. Den offisielle historien var nå at han var fra Florida og var av indiansk opprinnelse. Boka ble populær, og da TELT kom ut samme år var Carter like ved å bli en litterær stjerne. Han ble imidlertid avslørt gjennom en tv-opptreden der slektninger gjenkjente ham. Selv om det ble offentlig kjent at TELT var et falsum samme år som den ble publisert nektet de fleste leserne å tro på det. Forlaget, som hadde trykket boka med tittelen The Education of Little Tree: A True Story, fjernet siste del av tittelen, men nektet å kommentere påstandene om at Forrest Carter egentlig var Asa Earl Carter. Den dag i dag er det nok slik at de fleste førstegangslesere av boka tror at dette er en sann historie. Det gjorde jeg til å begynne med.

Boka er blitt kritisert for å spinne rundt bildet av The Noble Savage: Den edle indianeren som egentlig er på de hvites side. I så måte ville Little Tree gå i fotsporene til Hjortefot og Den siste mohikaner, men akkurat det klarer jeg ikke å se i boka. Tilsynelatende står Carter hele tida på de svake i samfunnet sin side. Det som imidlertid vises er en sterk motstand mot autoriteter og en sterk stat. Boka er gjennomsyret av mistro og motstand mot myndighetene og er på alle måter et argument for å leve et fritt liv uten inngripen fra andre instanser. Denne holdningen finner man igjen i de mange militsiagruppene i USA, de fleste av dem også forsvarere av og forkjempere for Den Hvite Rase. I Norge har vi Vigrid som forfekter de samme ideene.

På overflaten er TELT en historie om toleranse og fred, men om man går litt dypere ser man at Cherokeenes livsfilosofi, The Way, egentlig bare er rendyrket Darwinisme. De svake må bort, de sterke bør få leve. Grunntanken her kan man følge tilbake Carters tidligere ideer om en sterk hvit rase som ikke bør utblandes, og til ideen om at en sterk stat hjelper de svake på bekostning av de sterke. Andre aspekter ved The Way ligner igjen på New Age-filosofi, hvor Little Tree lærer om å være ett med naturen og lytte til verdensaltet (i boka kalt Mon-o-lah). Når vi har kommet så langt behøver det kanskje ikke å sies, men Cherokeer hevder at The Way slik Carter beskriver det ikke har noe med Cherokeenes tradisjon å gjøre i det hele tatt.

Debatten om hva som er viktigst, litteraturen eller forfatteren, har vi hatt i rikt monn her i Norge. Hamsun og hans nazisympatier har vært diskutert frem og tilbake. Jeg holder en knapp på at kunsten må kunne ses uavhengig av kunstneren selv om det er viktig å kjenne bakgrunnen. Og derfor, til tross for det jeg vet om Forrest Carter, og til tross for det forkastelige jeg ser i noe av det The Education of Little Tree forfekter av livsfilosofi, så sier jeg: Les den! Det er en nydelig fortelling.

Filed under: Bokhylleplukk