Nylig søkte en prest på Sørlandet avskjed etter at det ble avslørt at han hadde hatt et seksuelt forhold til et medlem av menigheten som han hadde et sjelesørgeransvar for. Den kristne avisa Dagen, sannsynligvis ved redaktør Odd Sverre Hove, bekymrer seg for levebrødet til avsatte prester, og jeg lurer på om det kanskje er i anledning akkurat den saken:

I det moderne norske statskirkesystemet er det avskjedigelse som er den mest dramatiske disiplin-metoden, dels ved at noen selv søker avskjed, og dels ved at man avskjediges gjennom juridiske prosesser. Noen av de nyere presteavskjedssakene rimer dårlig med de bibelske reglene. Som kirkesamfunn er Den norske kirke blitt liberal. Og flere presteavskjedssaker har rammet bibeltro prester.

Men dessuten er altså selve dette avskjed-systemet uhyggelig nådeløst som uttrykk for kristen arbeidsgiveretikk. Det gjelder både når det er liberale og konservative geistlige som må gå av. For da fratar man dem samtidig levebrødet.

Det ser ut til at Hove ønsker tilbake ordningen fra 1740 med at avskjedigede prester fikk en slags pensjon livet ut.

Hove fremhever at prester mister levebrødet sitt når de mister jobben. Jeg kan ikke se at det stiller seg annerledes for prester enn det gjør for folk fra andre yrkesgrupper som får avskjed fordi de har oppført seg i strid med retningslinjer for hvordan yrket skal utøves, som leger, lærere, politifolk, psykologer, sykepleiere og advokater. I noen tilfeller er det snakk om at de mister lisens eller bevilling, i andre vil de ikke kunne tilsettes i en tilsvarende jobb igjen. Om de vil ha arbeid må de finne seg noe annet å gjøre.

Hva hindrer prester i å ta seg jobb som sjåfører, renholdere, selgere eller andre yrker hvor det ikke stilles spesielle krav til vandel eller yrkesutdanning? Hvorfor skulle det gjøres unntak for prester?

Om man ser denne lederen i sammenheng med lederen fra 27. juni, hvor redaktøren snakker om retten til et godt rykte, så tegner det seg et stygt bilde:

For eksempel står det i Store Katekisme slik: «Selv om en ser at nesten gjør en synd, så har en ingen rett til å påtale dette offentlig … For det er stor forskjell på å ha kjennskap til synden og å dømme synderen offentlig. Jeg kan kanskje se at min neste gjør en synd, men å bringe ham på folkemunne har jeg ingen rett til. Dersom jeg nå går i gang og dømmer og fordommer, så faller jeg i en synd som er mye verre enn nestens. Men har du fått vite om synder som din neste har gjort, så har du ikke annet å gjøre enn å la ørene dine være en grav, og legge syndene der …».

Det mangler dessverre mye på at det norske mediesamfunnet praktiserer regelen om å avstå fra å «bringe en synder på folkemunne» og «la ørene være en grav». Katekismen minner om at øvrighetspersoner, dommere, kirkelig broder- og læretukt, samt foreldre som oppdrar egne barn, har unntak fra denne regelen. Hvert slikt unntak er hjemlet i egne bibeltekster.

Men det fins ikke bibelske tekster som gjør unntak for massemedier og presse. Tvert imot er det både skam og skade at mediefolk er så uhyggelig glade i den skammelige rollen som sladrekjerringer (av alle kjønn) med høypotente mega-opplag.

Det han sier om medienes sladdertrang kan jeg godt være enig i. Og også den generelle advarselen om å viderebringe sladder. Men at denne lederen kommer like etter at saken på Sørlandet kom i offentlighetens lys ser ikke bra ut for Dagen. Ingen av avisas andre ledere tar tak i det virkelig uheldige i denne saken, at en prest utnytter en ung kvinne han er sjelesørger for. I stedet advares det mot å bringe løgner videre:

Katekismens åttende bud inneholder et forbud mot å opptre som «løgnvitne» mot vår neste. Med det budet har Gud satt en ringmur av vern rundt vår nestes rett til å beholde sitt gode navn og rykte.

Kan det være noen tvil om hvor Dagens sympati ligger i denne saken?

Filed under: Tro og overtro