Jeg har en innholdsrik bokhylle med litt gjennomtrekk, på den måten at jeg av og til kvitter meg med bøker jeg ikke er interessert i å beholde, blant annet gjennom medlemskap i BookCrossing, gjennom jevnlige donasjoner til bokhyllene på familiehytta og gjennom bytting på den lokale brukt-pocketbok-butikken. Likevel har det samlet seg en del merkelige ting der opp gjennom årene, særlig i en av hyllene der jeg setter diversebøker som ikke passer noe annet sted. De fleste av disse bøkene er også såpass dårlige eller spesielle at jeg ikke synes jeg kan gi dem bort til andre. Men jeg kan skrive om dem.

Dette er en utlevering av min tidvis dårlige smak, eller skal vi heller kalle det dårlige dømmekraft når jeg står i en bokhandel. For at den kan være dårlig er det ingen tvil om – jeg får skikkelig kløe i lommeboka når jeg kommer inn i en bokhandel. Netthandel har bare gjort problemet større. Og jeg bruker nok mer penger på bøker gjennom et år enn jeg bruker på klær og sko og slikt, så feilpotensialet er stort.

Den er skrevet av to mannlige amerikanske psykologer, Connell Cowan og Melvyn Kinder, og kom ut i 1988. Det ser faktisk ut til at min bok er en ”førsteutgave”, uten at jeg tror at den har større verdi for det. Omslaget på boka mi er annerledes enn bildet, men innholdet er nok det samme. Og boka blir merkelig nok fremdeles utgitt.

Jeg var tidlig i tjueårene og i et forhold som ikke fungerte slik jeg gjerne ville. Jeg hadde gitt opp å forandre ham, og fant ut at jeg kanskje måtte forandre meg selv. Boka kjøpte jeg etter en skikkelig heftig krangel der han stormet ut etter å ha prøvd å slå hull på murveggen (mislykket), hvorpå jeg tømte alle sakene hans fra klesskapet og skrivebordet ut på gulvet for så å angre meg og bruke resten av dagen på å rydde før han kom hjem igjen. Jeg skjønte at det var noe galt med oss. Dum har jeg aldri vært.

Det jeg tenkte da jeg kjøpte boka var nok at jeg skulle bli slik at han kunne bli mer glad i meg. Det var ganske klarsynt av meg, for det viste seg at det var akkurat det boka handlet om. Jeg har skumlest den på nytt igjen nå for å se hva jeg lærte den gangen, og er veldig glad for å se at det ikke virker som jeg noen gang satte lærdommen ut i praksis. Den gang var jeg nok lettere å snakke rundt enn nå, for manglene ved boka er veldig tydelige for meg nå.

Boka er delt inn i to hoveddeler, basert på inndelingen i tittelen. I den første delen listes det opp den type problemer og den type kvinner som får menn til å ta beina på nakken, mens i del to gjennomgår forfatterne hva som får mannen til å ønske å bli i et forhold.

Hovedproblemet med boka er at den i sin helhet er basert på premisset at menn har noe som kvinner vil ha – og at kvinner kan få det dersom de oppfører seg på riktig måte. Metoden er å gjøre mannen så fornøyd at han tenker at han ikke kan få det bedre med noen andre. Det blir ikke sagt rett ut, men det ligger under all argumentasjon. Dessuten er ekteskap helt tydelig målet for alle kvinner dersom de ikke allerede er gift, så boka kan også ses som en guide til å få mannen til å fri.

En annen svakhet er at boka generaliserer enormt. Forfatterne snakker hele tiden om hvordan menn er og hva menn vil, og tar aldri forbehold om at det finnes menn som ikke er slik de to forfatterne ser dem. Kanskje stiller jeg min uvitenhet til skue her, men jeg har alltid tenkt at Per er først Per, og deretter mann.

Da jeg leste denne gangen ble jeg først og fremst opphengt i den første delen som beskriver kvinner menn ikke vil ha. Boka beskriver en rekke kvinnetyper, med navn som The Ice Queen, The Ball Buster, The Scorned Woman, The Competitor og The Eager Beaver. Nokså talende beskrivelser vil jeg si, og ikke så rent lite foraktelige heller.

Ved å sammenholde kapitlene og se på de forskjellige feilene kvinner gjør fant jeg en del påstander som i mine øyne kan settes opp som motsatte par, selv om de selvfølgelig ikke er stilt opp side ved side i boka.

Feil kvinner gjør:

De er for emosjonelt trengende.
De tar ikke hensyn til mannens emosjonelle behov.

De er ikke imøtekommende nok seksuelt.
De har forventninger og stiller krav seksuelt.

De ønsker at mannen forplikter seg.
De er ikke villige til å forplikte seg når mannen vil.

De forventer at mannen skal forsørge dem.
De prøver å konkurrere med mannen i arbeidslivet.

De forventer at mannen skal ta vare på dem og beskytte dem.
De prøver å kontrollere mannen gjennom å være den sterke i forholdet.

De gir for mye, for fritt og for tidlig i forholdet (særlig seksuelt).
De tilbakeholder sex, aksept og kjærlighet for å styre mannen.

Jeg kunne kanskje funnet flere også dersom jeg hadde giddet å finlese. Det som er åpenbart er at man balanserer på tynn line hvis man skal prøve å være en kvinne menn vil ha. Faktisk kan det virke umulig. Og dermed vet jeg at en slik inndeling er vrøvl, for rundt meg ser jeg mange kvinner som menn vil ha og mange menn som vil ha kvinner, til og med kvinner som har suksess i arbeidslivet eller har forventninger i senga. Så konklusjonen må bli at norske menn i dag er langt bedre enn de amerikanske som ble brukt som modell i boka. Jeg våger den påstand at det er de norske kvinnene også.

Hvordan gikk det så med forholdet mitt etter at jeg hadde fordøyd all denne visdommen? Dessverre, eller kanskje må jeg si heldigvis, fant jeg ikke noe der som virket som det var relevant for vår situasjon, så ting forble ved det gamle og vi kranglet videre i seks år til. Og ikke så mange år etter at jeg hadde lest denne boka leste jeg Backlash av Susan Faludi, som forresten omtaler denne boka og en til av de samme forfatterne. Etter Backlash var jeg berget fra slike dumme kjøp i alle fall.

Dette er sakset fra en anmeldelse av boka på amazon.com, skrevet i januar i år (!):

”There are no games, just direct wisdom for women willing to be quiet and listen and learn.”

Ikke løp og kjøp!

Filed under: Personlig, Bokhylleplukk, Kvinner og menn