Av og til, før jeg husker at jeg er ateist, er det like før jeg takker Gud for at han oppfant fundamentalismen. For hva skulle vi bloggere gjort uten religiøse fundamentalister å skrive om? Jeg ville i alle fall kommet i knipa og måtte kanskje fått meg katt.

Nok om det. Her er den egentlige historien:

Phillip Longman, anerkjent forsker og forfatter, skriver en artikkel i det like anerkjente tidsskriftet Foreign Policy. ”The Return of Patriarchy” handler om at gjeninnføring av det klassiske patriarkatet er redningen for den vestlige sivilisasjonen, ettersom kvinnene får for få barn når de kan bestemme selv. Ikke nok med det – han spår at patriarkatet som familie- og organiseringsmodell vil komme tilbake fordi liberale og sekulariserte familier aborterer bort barna sine og får veldig få, mens de kristne og konservative får mange barn. Longman skriver åpenbart ut fra den forutsetning at patriarkatet er avskaffet nå. Hvis det stemmer går jeg ut fra at scenene i det Sæleske hjem utspilte seg omtrent som følger:

Finn Jarle Sæle blir tipset om artikkelen av en menighetsvenn med svindyrt abonnement på Foreign Policy (25 $ for en ukes tilgang til arkivene – hva gir du meg?) eller av en smartere venn som har funnet denne linken, han leser og blir hoppende, jublende glad. Først stikker han hodet innom arbeidsrommet til kona og annonserer at fra i morgen er det han som skal gå med buksene, deretter løper han inn på sitt eget arbeidsrom (barna har jo flyttet, så han har også fått arbeidsrom hjemme nå) og setter seg for å skrive leder i kristenavisa si, for dette budskapet må spres. Jess, jess, tenker han, dette er saker! Nå blir Gud glad. Og bridgegjengen. Nå kan vi slippe den evinnelige sellerien med yoghurtdip og begynne å spise potetgull i stedet på bridgekveld, slik de tøffe gutta gjør. Og jommen skal jeg kjøpe meg Leatherman i morgen. Det blir barskt. Hvis Anita er så redd for at jeg skal skjære meg så får hun heller kjøpe plaster. Fra nå av bestemmer jeg! Så begynner han å skrive, og mens han skriver tenker han i sitt stille sinn at kanskje er det ikke så dumt med abort likevel dersom det vil frigjøre ham fra matriarkatet, men det kan han selvfølgelig ikke si i lederen:

Det blir de konservative krefter, som tar ansvaret for å få barn. De setter seg i førersetet og fortsetter sivilisasjonen. De innfører livsdugelige familiemønstre igjen i samfunnet. De overtar igjen det kulturelle hegemoni.
…
Hvis alt er som Longman sier, får vi noen konklusjoner. Ja til livet-saken vinner vi. Det er bare å få fire barn eller mer- så arver vi jorden, ifølge påstandene i Foreign Policy. Abortdebatten er avgjort når vi snart er i flertall igjen om et par generasjoner.

Med et tilfreds sukk lener han seg tilbake i kontorstolen når han har skrevet ferdig. Fremtiden ser lys ut. Og i morgen skal han gå med bukser.

Han tenker ikke på at hvis kvinner slutter å ta abort vil denne utviklingen snu igjen. Og han vet ingenting om den enbarnede venstrevridde floksehæren som i det stille samler seg for å korrumpere kommende generasjoner kristenbarn. For mer patriarkat vil vi ikke ha, så om det ikke fødes ateister og sosialister, så får vi lage dem.

Filed under: Kvinner og menn, Tro og overtro