February 6, 2006
Bilfilosofi II
I første del av denne serien tok jeg for meg makronivået – bilens gang gjennom leddene i bilkjeden.
Teori:
Mikronivået som jeg ser på her, handler om den enkelte bils forhold til komponentene i systemet rundt seg. For min bils vedkommende blir det meg og min kjørestil, min økonomi og de påkjenninger bilen blir utsatt for i daglig bruk.
Som effektiv nedbryter har jeg en meget enkel reparasjonsfilosofi. Dersom noe ikke virker på bilen min venter jeg litt. Hvis det fremdeles ikke virker venter jeg litt til. Det har vist seg å være veldig kostnadsbesparende.
Som teori satt i system har jeg kalt dette Go’bilteorien, etter Nils Arne Eggens Go’fotteori:
Når man lar bilen gjøre det den er god til, nemlig å være bil, er det utrolig hva den kan få til. Jeg gjør bilen min god gjennom å ikke blande meg inn i ting jeg ikke har peiling på.
Empiri:
Jeg kunne gitt mange eksempler på at systemet virker. Senest i dag, da jeg i full fart måtte ut en tur med bilen, fikk jeg et eksempel på go’bilteoriens kraft. Det var 12-13 cm fuktig og tung snø på bilen, med et tynt islag øverst. Det er faktisk første gang jeg har hatt skare på bilen min. Jeg hadde ikke tid til å måke av taket, og da jeg kom til den lange bratte nedoverbakken gikk det som det måtte gå: Snøflaket på taket seilte fremover og la seg pent på plass over hele frontruta. Vindusviskerne, som allerede oppførte seg litt anstrengt, maktet bare å måke en bitteliten glipe på noen få cm før de stoppet. Bråbremsing for å sende flaket fremover på panseret var utelukket. Det kom en bil bak meg, og føret var nokså glatt. Jeg sneglet meg frem til en busslomme, fjernet snøen og ville fortsette. Men vindusviskerne virket ikke lenger. De sa bare: Gzz, Gzz.
Hva gjør man da? Man venter.
Fem minutter senere hadde bilen fått tilbake fokus på oppgaven, viskerne virket igjen, og jeg kunne fortsette, bare litt mer forsinket enn om jeg hadde tatt meg tid til å måke av taket med en gang.
Jeg har bevis for at metoden virker for følgende problemer: is i nøkkelhull, slakk viftereim, drivstoffkondens, halvbrukket dørhåndtak, svakt batteri, frosset radiatorvæske, defekt trådvarmer på bakrute, defekte lyspærer, oljelekkasje, skraping i girkasse og lekkasje på sidevindu.
Metoden virker ikke på punktering og tom drivstofftank. Når dekket er tomt for luft eller tanken er tom for bensin, så er det tomt. Derfor har jeg reservekanne og dekkfiksespray i bagasjerommet.
Når mer alvorlige problemer oppstår, som det uvegerlig gjør etter en viss tid, følger jeg Bilfilosofi I. Jeg vraker bilen.
Filed under: Tøys og tull, Bilfilosofi
Dette var meget lærerikt Saccis. Vi her i heimen tilhører også nedbryterne i biløkosystemet, og vi har en lignende filosofi til dette med reparasjoner også, bare med et lite tillegg.
Når vi har sett det an litt og problemet ikke ser ut til å gå over av seg selv så finner vi som regel en stakkars sulten arbeider fra Litauen som gjør de mest kompliserte reparasjoner for en hundrings eller deromkring.
Anbefales!
Det var et interessant tillegg til teorien. Men har du tenkt over at dette egentlig gjør deg til en dårligere nedbryter? Bilene dine varer vel lenger når du gjør det slik.
Hvor finner man forresten sultne litauere?
Sultne litauere er det plenty av her omkring, hvis du trenger enn til litt tilfeldig vedlikehold så kan jeg se hva jeg kan gjøre?
Dårligere nedbryter? Jo, mulig det, men samtidig så er det et lite poeng at bilen bryter sammen for godt på mest mulig gunstig tidspunkt i forhold til årsavgifter og EU-kontroller. Det er der litauerene har en funksjon å fylle, og litauerene selv er jo skikkelig dårlige nedbrytere. De lapper og fikser jo på alt!
Det er vel mulig at bilkjedene er litt lenger i Litauen.
Kanskje bør teorien justeres for forskjellige kulturer?
Det tror jeg vil være riktig ja, se bare på Cuba?