Jeg har lenge jobbet med en teori om bilkjeden. Den kan sammenlignes med næringskjeden i et økosystem, men har motsatt fortegn. Fra Wikipedia:

Alle økosystem har to hovedgrupper av organismer:
De autotrofe (produsentene), som regel grønne planter, som bygger opp organiske forbindelser av uorganiske stoff i omgivelsene med sollys som energikilde.
De heterotrofe som får sin energi fra de organiske stoffene som produsentene har bygd opp. De grupperes videre i
Konsumenter, som lever av levende organismer, og
Dekomponenter (nedbrytere), som får sin energi fra dødt organisk materiale. 

De autotrofe (eller autotrofé, som jeg pleier å kalle det) i bilkjeden er eiendomsmeglere og andre høytlønte som kjøper nye dyre biler og bytter dem ut etter et år eller to.

Konsumentene er de som kjøper bilene i neste omgang når de ikke er helt nye lenger, men fremdeles i bra stand og brukbare som statussymboler.

Dekomponentene, altså nedbryterne, er de som kjøper bilene i neste ledd igjen, når det begynner å bli tvilsomt om bilene klarer seg gjennom neste periodiske kontroll uten anmerkninger. De kjører så bilene til de er vrak.

I nederste ledd av kjeden, blant nedbryterne, blir de store bilene som regel overtatt av 18-20 år gamle gutter, bespoilet, beundret og Wunderbaumifisert. Det kan ha den uheldige effekten at noen biler blir holdt kunstig i live for lenge. Jeg befinner meg også i nederste ledd, og har som biluinteressert sjåfør en særdeles viktig funksjon i denne kjeden, ettersom jeg hører til de av nedbryterne som kjøper de små billigbilene og ikke gjør noe som helst med dem før de naturlig drar sitt siste sukk. Dermed bidrar jeg til å senke gjennomsnittsalderen på den norske bilparken. Noen må ta ansvar for de større samfunnsoppgavene også.

Bilde: Eksempel på autotrofe organismer i bilkjeden.

Filed under: Tøys og tull, Bilfilosofi