January 27, 2006
Den Vanskelige Klienten
I dag leste jeg den triste historien om den enslige faren som ble tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus fordi han hadde pusset opp huset sitt for lenge og grundig. Saken har en forhistorie som blant annet handler om dårlig samarbeid med en offentlig instans forut for innleggelsen. Etter å ha vært innlagt i ti dager ble mannen sluppet ut fordi legene ikke kunne finne tegn til sinnslidelse. Han gikk så til erstatningssak mot kommunen, tapte fordi han selv hadde bidratt til at situasjonen tilspisset seg, og nå har kommunen tatt pant i det grundig oppussede huset for å få dekket saksomkostningene sine. Sannsynligvis går boligen på tvangssalg.
Man skal generelt være forsiktig med å synse for mye om slike saker. Mediene har sin innfallsvinkel og sin agenda, og det offentlige, her representert ved kommunelegen og barnevernet, har som regel taushetsplikt og kan ikke legge frem sin side av saken. Spesielt barnevernssaker blir ofte kjørt ut i avisene, kanskje fordi det er lett for leserne å identifisere seg med fortvilte foreldre som sier de ikke når frem med sin sak og føler seg urettferdig behandlet. Jeg tror ikke på den demoniseringen av barnevernet avisene av og til står for. Stort sett tror jeg barnevernet gjør en god jobb med begrensede ressurser. Det tror jeg om de fleste offentlige instanser. Jeg tror etikken står høyt, og at de aller, aller fleste som jobber i offentlige etater gjør en god jobb.
Men jeg vet også at det på enkelte arbeidsplasser hvor det offentlige skal yte hjelp eller service til enkeltmennesker oppstår en ukultur. I lunsjen utveksler man krigshistorier, og der forholdene ligger til rette for det fortelles det mange rare historier om mange sære klienter, til det til slutt etableres en felles forestilling om den Vanskelige Klienten. Det blir dermed lett å sette slike merkelapper på klienter, uansett hva bakgrunnen måtte være for at de fremstår som ”vanskeligere” enn andre. Det kan være mange forskjellige mennesker som får en slik merkelapp, men noen fellestrekk har de: De stiller spørsmål om vedtatte sannheter, godtar ikke nødvendigvis saksbehandlerens syn på saken, underkaster seg ikke umiddelbart den byråkratiske saksgangen og fremstår derfor som vanskelige å samarbeide med. Ofte skaper de merarbeid for allerede slitne saksbehandlere. Selvfølgelig finnes det mennesker som er født som vriompeiser, men de fleste mennesker som opptrer slik i møte med det offentlige gjør det gjerne fordi de allerede har hatt uheldige møter med andre instanser eller andre saksbehandlere, de er vare og skeptiske, verner om rettighetene sine, selvfølelsen og selvbestemmelsen og har lett for å føle seg tråkket på. I stedet for å bli møtt med forståelse og romslighet, kan de bli møtt med beinhardt regelrytteri og liten imøtekommenhet fordi de allerede er stemplet som vanskelige. Noen ganger har de en saksmappe som følger dem. Det står ikke ”Vanskelig Klient” utenpå, men det skinner som regel gjennom i innholdet. Situasjonen tilspisser seg videre fordi man på en arbeidsplass med slik kultur rett og slett ikke tar feil i møte med den Vanskelige Klienten. Man mister så mye ansikt om man gir etter. Avdelingen mister også ansikt, og kanskje hele etaten. Så hender det vi får konflikter og saker hvor det virker som all offentlig fornuft er satt til side og rettferdighet og hensyn til individet er sendt på ferie til ukjent sted. Jeg kan ikke si at det er dette som har skjedd i den omtalte saken, men det er grunn til mistanke. Vi har sett det før.
Arnold Juklerød var en slik Vanskelig Mann og etter hvert Vanskelig Pasient. Han frontet en protest mot en offentlig etat, ble tvangsinnlagt på Gaustad og diagnostisert som en paranoid kverulant. Juklerød ga seg aldri. Han ville ha oppreisning for den uretten han mente var begått mot ham. Han ville ha rett. Ikke mange av oss ville ofret resten av livet på å bekjempe urettferdigheten, slik Juklerød gjorde. Vi er ikke sta nok, vi ville gitt opp.
Det finnes en del andre Vanskelige Klienter. De møter ofte liten forståelse fra omgivelsene. Kanskje tenker vi at: ”Jaha, dette er tredje gangen han møter på en umulig saksbehandler. Lurer på hvem som er umulig, jeg.” Det kan være noe i det også. Man blir lett umulig når man ikke har blitt møtt på en god måte og ikke føler seg rettferdig behandlet.
Om vi gjør den Vanskelige Klienten til et begrep også utenom saksbehandlerrekkene, så blir det kanskje vanskeligere å bruke merkelappen som grunnlag for drastiske tiltak uten å ha annet belegg for det. Håper jeg.
Filed under: Sterke meninger
Utrolig bra skrevet. Blant mange av mine favorittinnlegg i bloggeverdenen er dette helt klart en av de bedre.
Stå på videre… :)
Veldig flott Saccis, det virker som om enkelte (og jeg mener virkelig enkelte, for mine erfaringer er at man stort sett er seg bevisst dette) offentlig ansatte ikke har forståelse for at den Vanskelig Pasienten også har sine rettigheter og krav på å bli behandlet med respekt. Generelt tror jeg forresten at den stivbeinte og maskinaktige offentlige “slik gjør vi det her-holdningen” var verre før, men helt borte er den nok ikke.
Takk til dere begge!
Og en ekstra takk til deg, Hjorthis, nå føler jeg meg endelig som en del av klubben.
Jeg tror nok også det var verre før. Likevel mener jeg det er verdt å se på de mekanismene som i enkelte tilfeller gjør folk til Vanskelige Klienter, enten de opprinnelig er det eller ikke.
Jeg leste samme artikkel og ble litt bekymra over at det krevde 10 dagers full innleggelse på psykiatrisk sykehus før legene fant ut at personen ikke var gal.
Kjempeflott tema, og ikke helt ukjent for undertegnede. Opplever ikke så rent sjelden at enkelte brukere får en slik merkelapp, men er glad for å kunne meddele at ledelsen hos oss er seg bevisst fenomenet- og prøver å jobbe med folks holdninger når dette oppstår.
Min erfaring er at folk flest er greie å samarbeide med, såfremt de blir møtt med respekt. Selvfølgelig er det noen som stiller urealistiske krav til hjelpeapparatet også, og noen som ikke skjønner at ikke alt kan ordnes…men da bør den enkelte fagutøver gå i seg selv og kjenne på sine egne følelser, og gå ut igjen og oppføre seg profesjonelt og skikkelig overfor den “vanskelig”.
Ellers enig i at dette nok var verre før. Har blitt mer fokus på brukermedvirkning; og det er et stort fremskritt!
Jeg er også enig i at dette var et bra innlegg og tema. Og vel verdt å huske for alle som har med mennesker på sitt mest sårbare å gjøre.
Jeg husker forresten Arnold Juklerød imponerte meg noe vanvittig da jeg så dokumentarfilmen “Til ditt eget beste” på nittitallet.
Og selv om jeg nok tror at livet hans hadde vært lettere å leve for han, hvis han ikke hadde vært så sta og stri, så tror jeg også at det hadde vært et stort tap for resten av oss.
Han gjorde uten tvil en fantastisk jobb i å være med på å synliggjøre og dokumentere hva psykiatrien holdt på med i perioden hvor ingen behandlere i psykiatrien ble sjekket opp, kontrollert eller etterprøvd.
Det er lenge siden jeg så filmen nå, men jeg husker intervjuene med psykiaterne som mest provoserende i hele filmen, på grunn av det jeg husker som arroganse, selvhøytidlighet og uttrykk for uvilje over at noen i hele tatt kunne finne på å stille spørsmålstegn ved noe de hadde gjort. Mens Juklerød lå utenfor i sovepose. Utrolig bra.
Først takk til flopsy og mette for innsiktsfulle kommentarer!
anonymous: Blir du ikke beroliget av at de gjør grundig arbeid? Det blir jeg. Det lar seg ikke gjøre i en håndvending å fastslå noe slikt.
Flopsy: Selvfølgelig finnes det mennesker som stiller urealistiske krav. Det finner man i alle lignende profesjoner vil jeg tro. Noe av bakgrunnen for at jeg skrev dette er erfaringen jeg har som lærer (og samtaler med venner som jobber i andre offentlige etater). I skolen handler det ofte om den Vanskelige Forelderen. Noen av dem har forventninger som overskrider det man kan få til som lærer. Det har jeg opplevd. Men det virkelige problemet i denne sammenhengen kommer fra samtaler (jeg har overhørt) mellom kolleger om foreldre som var engstelige eller frustrerte, og som ble framstilt som vanskelige fordi de gjorde at læreren måtte gjøre en ekstra innsats. Med mange nok slike samtaler får man en kultur hvor alle som ikke passer inn i malen som passe engasjert forelder blir stemplet som vanskelig. Jeg er glad for å høre at ledelsen der du jobber er oppmerksom på slike fenomener.
Mette: Nettopp! Det er mye der det ligger. Mennesker på sitt mest sårbare beskytter seg selv så godt de kan. Av og til virker de vanskelige bare av den grunn. Det er verdt å huske.
Jeg tenkte det samme om Juklerød. Hvorfor gir han ikke opp? Hvorfor bruker han ikke det som er igjen av livet til noe som kan gi ham glede? Jeg tenkte at om han ikke var en paranoid kverulant, så var det kanskje noe annet i veien med ham, inntil det gikk opp for meg at jeg bedømte ham ut fra mine kriterier om hva som var verdt å gjøre. Sta og stri? Ja, så absolutt. Men for en innsats!
Begrepet “den vanskelige forelderen” er ikke så ukjent i helsevesenet heller. Jeg jobber litt (men ikke mye) med barn, og har diskutert akkurat dette med en kollega av meg; som er spesialist i barnefysioterapi.
Det vi kom fram til, og som du også er inne på; er at dette begrepet ofte blir brukt om foreldre som stiller spørsmål og involverer seg mer enn snittet. Med andre ord folk som kanskje heller burde blitt omtalt som ressurssterke…
Det krever selvfølgelig noe ekstra av en behandler/lærer i møtet med disse, men samtidig- hvis man klarer å unngå å gå i skyttergraven- så kan et samarbeid med de “vanskelige foreldrene” være utrolig nyttig mtp å finne gode og kreative løsninger i vanskelig saker.
Dette er ihvertfall min erfaring. Men som sagt, av og til treffer man jo på folk som bare er vanskelige også ;-P. Men hovedtyngden er ikke det, og man skal være varsom med å bruke sånne merkelapper- de kan lett bli en unnskyldning for ikke å yte den hjelpen en burde- eller å gå skikkelig inn i vanskelige problemstillinger:
“Nei, du vet hvordan det er. Han er jo så vanskelig. Spør og graver hele tiden. En får bare overhøre det, og gjør som vanlig”
Den er ikke så helt god..
Nei, den er ikke helt god.
Jeg blir ganske oppmuntret av å høre at jeg ikke er alene om å reagere på sånt.