January 14, 2006
I en klasse for seg
Denne uka har jeg fått to kjappe påminnere om hvorfor jeg ikke alltid føler meg vel med venstresidens retorikk. Aller først, bare for å sette ting på plass: Jeg har vært trofast SV-velger i alle år, bortsett fra et lite sidesprang med RV under et kommunevalg en gang, så jeg burde egentlig føle meg hjemme.
Men jeg gjør ikke det, og hvorfor sto plutselig veldig klart for meg i dag. Først dumpet jeg innom Marion som beskriver et Arbeiderpartimøte hun fikk delta på. Der åpnet Marit Nybakk med å tiltale forsamlingen med ”Velkommen, kamerater!”. Marion syntes det var klamt, og det er jeg helt enig i. Kanskje har vi ikke samme grunn til å synes det, men det er ikke viktig i denne sammenhengen.
Så klikket jeg videre til Morten Drægni som kaller den ”oppblåste” Bærumungdommen for ”Morgendagens klassefiende”. Ikke fiender engang, men fiende. Jeg tolker det som at de ikke kan ses som individer som en gang kan komme til å gjøre andre livsvalg eller politiske valg enn Gucci-mamma eller BMW-pappa, men en stor masse som er født til håpløs oppblåsthet.
Jeg sier ikke at det ikke finnes klasseforskjeller i Norge, for det gjør det så visst. Men samfunnet har forandret seg mye siden arbeidere hilste hverandre som kamerater og man jobbet i samme yrke og stemte på samme parti som far og bestefar. Folk tar utdanning og jobber på tvers av gamle klasseskiller, de flytter på seg, får store mengder informasjon fra et utall kilder og velger ikke lenger bare tradisjonelt. At verftsarbeidersønnen stemmer Høyre eller FrP, og embedsmannsdatteren stemmer SV eller RV er ikke unntak fra regelen, men derimot noe som skjer igjen og igjen. Og det er jo ikke akkurat som om jeg kan rope ”Eureka” her heller. Dette er gammel nytt.
Det eneste jeg tror oppnås med å tviholde på gammel retorikk er å støte fra seg potensielle velgere og mulige partimedlemmer som føler seg fremmedgjort når ”Internasjonalen” avsynges fordi de ikke har vokst opp med tradisjonen. Jeg synes det er dumt å isolere seg fra enkelte av velgergruppene sine. Selv har jeg aldri gått i 1.mai-tog, og det ville ikke falle meg inn å melde meg inn i det partiet jeg nokså trofast har stemt på, rett og slett fordi ikke føler meg vel med det. Men en stemme er en stemme. Eller?
PS. Om noen lurer på hva som ligger i navnet på bloggen min, Førti, feit og ferdig, så kan dette kanskje forklare litt. Det er slik jeg tilbringer lørdagskvelden. Skikkelig klasse!
Filed under: Sterke meninger, Språk
Jeg har jo vokst opp på et lite sted hvor papirfabrikken var alfa og omega, og 1.mai var en minst like viktig dag som 17.mai. Faktisk så var de umulige å skille fra hverandre muligens med unntak av innholdet i dagens taler. Men de hørte jeg aldri på uansett. Uansett. Kamerater og Internasjonalen og Grete Knudsen med gitaren skal nok ha veldig mye av æren for at jeg har store problemer med å stemme AP. Jadda, så enkel er jeg.
Klasseskillet har vi fortsatt i Norge, men det arter seg nok ganske annerledes enn i hine hårde dager vil jeg tro. I hvertfall innbiller jeg meg at mens klasseskillet i seg selv var en hindring for sosial mobilitet før så er det i dag andre og mer skjulte ting som bidrar til at den sosiale arven vår er vanskelig å kaste av seg. Skal vi tviholde på gamle begreper så får vi neppe gjort noe særlig med dette heller.
Interessant! Også de som er vokst opp i tradisjonen kan føle seg fremmedgjorte av retorikken. Om jeg forstår deg riktig er det ikke først og fremst politikken som gjør at du ikke stemmer AP, men mer et ønske om å distansere deg fra arbeidertradisjonene. Dersom det stemmer er du mitt levende bevis på at teorien min kan stemme. Ikke gjør noe drastisk som å kjøre på glatt føre uten bilbelte eller hoppe i fallskjerm uten skjerm før jeg får sett nærmere på dette.
Jeg var plutselig i ferd med å skrive en lengre avhandling om gruppediskurs her, men det blir så kjedelig å lese (og lærergenene mine slår inn for fullt - huttetu!). Jeg nøyer meg med å si at for de innen gruppen ser det nok ut som om dette aller mest handler om å ivareta stolte røde tradisjoner og huske historien, men sett utenfra virker det annerledes. Det fungerer effektivt som en grenseoppgang mellom de som ”er” og de som ”ikke er”.
Jeg har for lengst innsett at jeg aldri blir noen ”god” raddis, akkurat som jeg aldri blir noen ”god” feminist. Kriteriene er rett og slett for strenge – de ekskluderer oss (ikke ment som du og jeg, Hjorthen) som står for det samme, men som ikke vil bruke det samme språket.
Vi har vel fortsatt et satt kulturelt klasseskille som ikke er så lett å bevege seg mellom.
Jeg husker godt følelsen av å være i demonstrasjoner, som jeg selv hadde valgt å gå i, og så få en trumpete følelse inni hodet med “det der sier jeg faen meg ikke”.
Det fikk være måte på haltende rim og tunge rytmer i rop mot Usa og Sovjet. Første gang jeg så fotballkamp med VIF var en åpenbaring, “jasså kan man rope noe og så plutselig bryte rytmen etter første linje her”. Men jeg ropte ikke likevel, jeg har aldri fått til noe rop.
Jeg føler meg ufri i mange flokker, de føles så strenge, hjernen min roper:
Er det en regel her altså? Jeg tenker vi ser litt på det.
Jeg sitter og tenker på hvorfor jeg ikke føler det sånn på jobben, der er det jo også regler, finner ikke noe godt svar i farta.
Personlig har jeg ingen problemer med å kjenne en lus når jeg ser den på gangen. Intonasjon er en grei markør, skjønt den ofte er tillært, for eksempel av pseudo-VIF’ere og de proletariserte (fins det noen igjen, forresten?). På ett område er det likevel lett å skille snørr fra kanel: Få dem til å snakke om fagbevegelsen. Hvis Deres samtalepartner uttaler det ”faaaagbevegelsen”, og går dypt, dypt ned i førstestavelsen, taler De med en rotekte proletar. Det tror jeg nesten helt sikkert.
“Om jeg forstår deg riktig er det ikke først og fremst politikken som gjør at du ikke stemmer AP, men mer et ønske om å distansere deg fra arbeidertradisjonene.”
Både ja eller nei kanskje? De fleste politikerene våre er jo enige om alle de store tingene, og krangler bare om de små. Jeg er nok uenig med AP i mange små ting;-) Når det gjelder arbeidertradisjonene så er det med dem som med tradisjoner flest. Når jeg sitter her alene og skriver så kan jeg nok være enig i at tradisjoner kan være en fin ting, men når jeg selv blir eksponert for tradisjoner så har jeg en tendens til å bli litt provosert. Ihvertfall hvis jeg føler det er tradisjoner uten særlig innhold.
Det hender av og til at man ikke har noen annen mulighet enn å møte opp i kirken til forskjellige anledninger, og jeg føler meg nesten fysisk dårlig hver gang. En kombinasjon av autoritetsangst og en følelse av hykling gjør at det aldri er en hyggelig opplevelse. Det er mye av det samme jeg opplever når Grete Knudsen drar frem gitaren, hvis dere forstår meg…
Det du skriver om kan jo egentlig oppsummeres som tradisjoner. Synging av Internasjonalen på slutten av seminarer, å strekke venstre neve i været på siste refreng, starte innlegg fra talerstolen med “Kamerater” osv. Husker at jeg synes det var litt rart og flaut da alle stemte i Internasjonalen for første gang, og der stod jeg da uten å kunne et eneste ord av sangen. Men man blir jo vant til det etterhvert og ting blir riktig så koselig. Litt som juleribba på juleaften og “Grevinnen og Hovmesteren” på lille juleaften med andre ord :). Men så mener jeg jo også at disse tradisjonene er viktig for vår bevegelse, i form av at det binder oss sammen i en lang historisk tradisjon og kamp. Og litt pompøse skal man jo få lov til å være etter 4-dager lange landsmøter med visjonær kverulering.
Men når det er sagt, så er det jo heller ikke sånn at disse tradisjonene er veldig rigide. Jeg blir for eksempel aldri kalt for “Kamerat Morten” eller “Kamerat Drægni”. Internasjonalen synges på større seminarer, altså rundt 1 gang hver andre måned eller noe. Ikke alle starter alle innlegg fra talerstolen med “Kamerater”, og jeg gjør det ikke alltid selv heller. Man gjør som man føler for egentlig og ingen ser ned på deg for det. Ihvertfall ikke i SV.
Du har jo også et par gode poenger i det du skriver og da kanskje med tanke på mitt eget innlegg om Bærums-sossene. Og det er nemlig det at gårsdagens retorikk ikke nødvendigvis fungerer i morgendagens samfunn. “Proletariatets diktatur” og “Klassefiende” var fraser som sikkert oppildnet folk i 1917, men har nok ikke samme scwhung over seg i 2k6. Det andre gode poenget ditt er at vi som venstrebevegelse har et problem hvis vår retorikk (se f.eks Ottar) og våre “ritualer” fremmedgjør folk som egentlig er enige med oss (sånn som deg) fra å delta aktivt (altså melde seg inn i Partiet) i kampen for et bedre samfunn.
Godt innlegg er vel konklusjonen, selv om jeg ikke er enig i absolutt alt :)
Når har norske arbeidere hilst hverandre som kamerater, slik du skriver? Kanskje aldri??
Vil ellers si meg enig, unntatt når det gjelder de viktige detaljene. Jeg syns alltid det var veldig pinlig og klamt å måtte gå i 17. mai-tog. Når noen sier Hei, kamerater, derimot… blir jeg veldig happy.
Tja, hva er vel egentlig så galt med å bli kalt “kamerat”? Da synes jeg kanskje Yngve Hågensens “kammerat” (med dobbel “m”)er mere klamt. Jeg kommer fra en nokså konservativ familie, men etter at jeg ble såkalt “voksen” er jeg blitt mere rød, og etter at jeg passerte 40-årskrisen ser jeg at “alt henger sammen med alt” og at klasseskillene er i ferd med å bli større, globalt, men også her hjemme (om enn ikke så synlig som i “gamle dager”). Jeg er med andre ord i ferd med å bli knallrød. Jeg synes faktisk at ordet “kamerat” er et varmt ord, og en hedersbetegnelse, og et ord som signaliserer solidaritet. Jeg synes at “Internasjonalen” er en flott sang, som synges alt for lite, i likhet med mange andre norske og utenlandske arbeidersanger. Dette er ord og begrep som gir identitet til vår “klasse” og som er fulle av tradisjon. For oss som virkelig tror på at “en annen verden er mulig” er tradisjoner viktig. Hvis vi skal vite hvor vi vil er det viktig å vite hvorfor vi er der vi er i dag. Og skal vi vite det må vi kjenne historien. Og da er tradisjoner viktige. Saccarina har tidligere skrevet noe om “de fine herrers klubb i Trondheim” og deres stammespråk. Det blir kanskje noe av vår klasses språk dette da.
Jeg kan godt være enig i at det kan virke ekskluderende for den som kommer utenfra, men da er det vel viktig for oss som allerede er der inne da, å ta vare på “nykommerne”.
Hva Saccarina mener med “god” raddis vet jeg ikke, men det finnes i hvert fall et mye bredere spekter av såkalte radikale bevegelser i dag enn tidligere. Derfor burde det være mye enklere å ta del i kampen ut i fra ens egne premisser.
Men så ser jeg da også på begrepet “sosialist” som en hedersbetegnelse, og ikke som et skjellsord.
Fr.martinsen: Ja, vi har klasseskiller, men jeg mener de ser annerledes ut nå enn før. Alle har f eks tilgang til utdanning, selv om ikke alle blir oppmuntret til det i samme grad. Da jeg reagerte på ordet klassefiende var det delvis fordi jeg mener det er en avleggs måte å uttrykke seg på som ikke akkurat gagner fred og forståelse, men også fordi det blir veldig lettvint å sette disse bortskjemte ungene i en gammel bås.
Ellers har du nok et lite problem med konformitet. Enda godt det ikke gjør vondt!
Jarle Petterson: Jeg har vel ikke møtt på så mange ekte proletarer, men nå har jeg i det minste noe å gå etter for å gjenkjenne dem. Trøndersk intonasjonsmønster kan kanskje gripe forstyrrende inn, men muligens fins det råd for det også?
Hjorthen: Ok, da kan du gå tilbake til fallskjermhopping og desslike.
Jeg kjenner meg igjen i reaksjonene dine mot tomme tradisjoner, men jeg tror ikke at arbeiderbevegelsens tradisjoner føles tomme for de som tar del i dem, akkurat som det å gå i kirken har mening for de som føler seg hjemme der. Det er for de som står utenfor at det føles slik – og så føles det heller ikke fristende å ta del i det.
Morten Drægni: Jo, jeg har fått med meg at det handler om tradisjoner. Det er ikke noe galt med det i og for seg – jeg forstår at det skaper samhold. Som jeg antydet ville jeg kanskje sett annerledes på det dersom dette var noe jeg var oppvokst med. Ikke at jeg har en privilegert bakgrunn. Jeg tok sølvskjetesten som en av avisene (sikkert Dagbladet) testet utvalgte politikere med og fant ikke det minste glimt av edelt metall i munnen min, selv om jeg vokste opp i et hjem med bøker. Det er vel det at tradisjonene ikke har noe innhold for meg som gjør at jeg reagerer slik jeg gjør.
Jeg er glad for at du skjønner hva jeg mener med retorikken. Når det gjelder partimedlemskap, så kan man godt kjempe for et bedre samfunn uten å være medlem av et politisk parti. Litt mindre effektivt kanskje, men ikke alle politikere er kjent for effektivitet heller.
Fjordfitte: Hm. Kanskje var det Sovjetunionen jeg tenkte på?
Jo, det var å sette saken litt på spissen, men det kan man jo gjøre av og til for å få frem et poeng.
Jeg har heller aldri likt å gå i 17.maitog. Eller tog i det hele tatt. Jeg har gått i tog på 8.mars, men da med et svært uedelt motiv: For å irritere min daværende svigerfar.
Anonymous: Om du liker å bli kalt kamerat så er vel det helt greit. Jeg ville synes det var kunstig om noen sa det til meg. Det er ikke noe galt med Internasjonalen heller. Datteren min sovnet til den da hun var liten fordi vi hadde en spilledåse som spilte den (også innkjøpt for å irritere min daværende svigerfar – er det rart jeg ikke har ham til svigerfar lenger?). Det er en fin melodi.
Jeg ønsker ikke å ta tradisjonene fra noen, jeg vil bare gjøre oppmerksom på at de kan virke ekskluderende for andre. Dessverre er det slik at for meg ville det ikke virke inkluderende om noen lærte meg ordene til Internasjonalen. At jeg slapp å synge den i kor ville være hakket bedre, men jeg tror likevel at det ville føles fremmed for meg å stå i koret. Det handler om konformitet og uniformering, og det er det jeg mener med ”god” raddis. Sosialist er jeg likevel.
Veldig bra innlegg, Saccarina.
Internasjonalen er frastøtende av flere årsaker. Den snakker om kamp. Mange av oss som ellers muligens ville passet inn i et moderne sosialdemokratisk parti tenker på politikk som systematisk konfliktløsning, ressursfordeling, administrasjon, lobbyisme, diplomati og forbedring av rammeverkene for internasjonalt samarbeid, for å nevne noe.
Ikke kamp. Aldeles ikke kamp. Slik ordbruk er foreldet og fører til fremmedgjøring av en haug med kapable samfunnsvitere.
Internasjonalen er dessuten religionsfiendtlig, noe som ikke er spesielt tolerant. Klam, klammere. Og: I mot oss statens lover bøyes, av skatter blir vi tynget ned? Snodige greier.
Det ække koselig med slik allsang. Det er å mot bedre vitende vaie med svunne tiders faner. Men kanskje AP først og fremst vil ha dem som identifiserer seg med Internasjonalen og dem som er kyniske nok til å enten late som eller ta en telefon imens.
Kanskje det er en grei måte å drive et parti på. Et samband av kjernefanatikere og forøvrig ekstrempragmatikere. Og kanskje det er helt greit for dem at de mister oss som gjerne skulle vært partipolitisk aktive, men som ikke takler det klamme ved det hele. En trenger ikke så mange partifolk, når en får så mange stemmer.
(Det er godt å høre at du ikke blir kalt Kamerat Drægni, Morten. Men SÅ ille trodde jeg da heller ikke at det var.)
Jøss da. Hvis du skulle skrive en sang, ville du bruke ordet “kamp”, eller “systematisk konfliktløsning, ressursfordeling, administrasjon, lobbyisme, diplomati og forbedring av rammeverkene for internasjonalt samarbeid”?
Og hvorfor skulle noen ha lyst å drive med det ovennevnte, om det ikke er for å kjempe for noe? Det er vel ikke slik at dere kapable samfunsvitere først og fremst er opptatt av å skaffe dere topp-jobber i sosialdemokratiet?
Jeg syns også det er helt skrudd å klage over at Internasjonalen religionsfiendtlig (noe den forøvrig ikke er). Hva er galt med å være religionsfiendtlig?? Det er virkelig klamt at man nå for tiden skal være så tolerant og liberal og wishy-washy i alle mulige retninger. Hvorfor kan ingen stå for noe lenger?
Jeg kan selvsagt forstå at ikke alle føler seg hjemme i den tradisjonelle arbeider-retorikken. (særlig hvis man ikke ser skillet mellom Sovjetunionen (dvs sovjetiske filmer på filmklubben?) og den norske virkeligheten… kniis) Men hvis man har noen som helst tilhørighet til venstre finner jeg det merkelig at man ikke kjenner historien og sine egne politiske røtter. Og den som kjenner historien bør vite å verdsette Internasjonalen som vår fremste ateistiske hymne. Synd at den ikke synges mer.
Marion: Jeg kan ikke si meg enig med deg i at Internasjonalen er frastøtende. Den er et uttrykk for den tiden den ble skrevet, akkurat som ”Ja, vi elsker” er det. Og akkurat som nasjonalsangen har den en funksjon som feiring av historien, og passer på rett tid og sted. Ingen ville vel gå inn og rette på ordene i 7. vers (også kjent som 2. vers) i nasjonalsangen, selv om Norge nå er et sekularisert samfunn hvor de færreste ville legge æren eller skylden på Gud for at Norge er en selvstendig nasjon.
Men å stadig feire historien, låse seg i gamle fiendebilder og, som du sier ”vaie med svunne tiders faner” er lite fremtidsrettet. Det er der klamhetsfølelsen min kommer inn, sammen med følelsen av at det må marsjeres i takt, ellers bør man tre ut av rekkene. Så vi er litt enige og litt uenige.
Fjordfitte: Jeg vet ikke hvor mye av det du skrev som var rettet mot meg, og hvor mye som var rettet mot Marion, men jeg svarer deg likevel. Kommentaren om Sovjet regner jeg med var til meg, men jeg har vondt for å tro at du ikke forsto det var en spøk da jeg tidligere sa at jeg kanskje hadde forvekslet Norge med Sovjetunionen.
Ordlyden i Internasjonalen får dere diskutere dere imellom, jeg har sagt hva jeg mener over og vil bare tilføye at jeg heller ikke har noe problem med at den er religionsfiendtlig. Det er nok av ”religionsvennlige” sanger å velge blant for de som ser det som et poeng. Som ateistisk hymne ville jeg likevel foretrekke ”Vår tanke er fri” om jeg absolutt måtte velge meg en. Heldigvis må jeg ikke det.
Å kjenne historien betyr ikke nødvendigvis at man må være opphengt i den. Jeg er glad for at du spør om hvorfor ingen kan stå for noe lenger, for det setter søkelyset akkurat på noe av hovedpoenget mitt: Det går an å stå for noe og kjempe for noe selv om man ikke gjør det på samme måte og med samme språk som andre. Når jeg velger bort den tradisjonelle retorikken på venstresiden får jeg følelsen av at det gjør meg til en dårligere sosialist i andres øyne, og det er jo trist. Det er ikke tilfeldig at jeg alltid har stemt sosialistisk. Jeg har gjort det fordi det er der de politiske meningene mine finner størst gjenklang.
Jeg synes debatten om feminisme og hvem som kan kalle seg feminist er en god parallell til dette. Om man ikke er feminist dersom man barberer leggene sine eller går i høyhælte sko, så mener jeg ordet feminist har fått et så snevert innhold at få kan identifisere seg med det. Det jeg egentlig spør om her, er vel hvem som skal definere innholdet i ordet sosialist, og hva innholdet skal være. Og om retorikken skal være avgjørende så vil jeg si at venstresiden har sporet kraftig av.
Det er ikke avleggs å snakke om klassekamp, men som Marion sier finnes det mange andre måter å si det på. Jeg reagerte på måten Morten Drægni uttrykte seg på i innlegget ” Morgendagens klassefiende ”. På kommentar fra meg om at uttrykket ”klassefiende” burde vært arkivert, svarte han:
”Vi har jo ord og uttrykk som “den store klassefesten”, så hvorfor ikke kunne si den store klassekampen? All historie er historien om klassekamp - klasse mot klasse er det som bringer verden framover.”
Det var nok et litt flåsete svar, men likevel synes jeg det er merkelig at han fremstiller klassekamp som et mål og ikke et middel. Jeg regner med at det ikke er den offisielle partipolitikken til SV, for all den tid klasseskillene i Norge i hovedsak går langs den økonomiske aksen ville de fått problemer med å forsvare at de synes ”kampen mot fattigdom” er en viktig politisk sak. Og når han sier ”klasse mot klasse” hører jeg et ekko av gamle dagers klasseskiller. Det er ikke så enkelt som det lenger. Om jeg kunne bestemt ville jeg parkert de gamle båsene og merkelappene og all den gamle retorikken for godt, og i stedet prøvd å finne et språk som flere kan identifisere seg med. Så kunne man synge ”Internasjonalen” på 1. mai, og feire at man har kommet så langt som man tross alt har gjort for å skape et mer likeverdig samfunn. Resten av året kan man jobbe med de mange problemene som gjenstår og stadig oppstår.
“Det er virkelig klamt at man nå for tiden skal være så tolerant og liberal og wishy-washy i alle mulige retninger. Hvorfor kan ingen stå for noe lenger?”
Kan man ikke stå for toleranse og liberale holdninger?
Vel.
Kan man aller nådigst få lov til å lure på om man identifiserer seg (mest) med AP (av de tilgjengelige alternativene) uten å måtte identifisere seg med partihistorien? Eller får man ikke være sosialdemokrat da?
For alle på venstresida er for eksempel ikke ateister. Det finnes en hel del ståsteder mellom ateismen og Ludvig Nessa, kan du si.
Det er også fullt mulig å kjempe for store saker uten å tenke på det som klargjøring til siste store kamp. Jeg tror til og med at det går fint å drive politikk uten å synge sanger om fordums usiviliserte voldsforherligelse. (Undertegnede er en stor tilhenger av å vie tiden sin til å kjempe for gode saker. Hadde jeg vært en wannabe som først og fremst var ute etter en toppjobb i sosialdemokratiet, hadde jeg oppført meg deretter. Jeg hadde hatt vett til å ti stille om alt som er klamt, ignorert språkbruken og gjort noe annet under allsangen.)
Og så er det fullt mulig å stå for noe og samtidig være tolerant. Å være engasjert uten å være helt unyansert er uproblematisk for en hel del mennesker. Det er ikke det samme som å være wishy-washy. Religionsfrihet, for eksempel, handler om tankefrihet. Det er dessuten en menneskerett. Er man mot religionsfrihet setter man seg i rimelig dårlig selskap.
Saccarina: Å parkere alle de gamle merkelappene, båsene og den gamle retorikken gir vel ikke nødvendigvis et språk så mange flere kan identifisere seg med. Jeg tipper at det er mange som ikke syns det svinger av uttrykk som “systematisk konfliktløsning, ressursfordeling, administrasjon, lobbyisme, diplomati og forbedring av rammeverkene for internasjonalt samarbeid” (tilfeldig valgt eksempel). Språket må alltid utvikle seg, men må vi kaste alt det gamle på skraphaugen for det? Skjønte ellers spøken, syns den var ganske vittig.
Hjorten: Jo, det kan man vel. Men akkurat jeg står religionsfiendtlighet. Toleranse-begrepet er for meg særdeles ullent, og muligens klamt. Og jeg føler at mange (hele høiresiden og litt av sosialdemokratiet) blir sure for det. Og det syns jeg er veldig wishy-washy.
Marion: Alle bør være sosialdemokrat på sin måte. Jeg identifiserer meg heller ikke med noen partihistorie, særlig ikke med tanke på hvilket parti jeg stemmer på. Men for meg er det overraskende at folk som tilhører venstresiden ikke har, hva skal vi si, et slags forhold til venstresidens historie, uten at det betyr at man skal klamre seg fast til utdatert språk eller akseptere alle slags overgrep som har blitt begått bakover i tid.
Hva angår Internasjonalen ser jeg på den som en vakker og kraftfull sang som tilhører hele venstresiden (også de religiøse). Og jeg ble jo tydeligvis veldig sjokkert over at noen kunne mene at denne sangen er frastøtende!
Jeg er selvfølgelig helt for religionsfrihet. Samtidig er jeg altså selv religionsfiendtlig, og forventer å bli respektert for det. Dette syns jeg blir vanskeligere i et samfunn som jeg opplever som stadig mer wishy-washy og grenseløst. Der alt man kan begrunne med religion, for eksempel niqab og daglig bordbønn i den offentlige skolen skal aksepteres. Jeg kan ikke akseptere slikt. Og jeg føler meg ikke i spesielt dårlig selskap av den grunn.
Min konklusjon: vi er alle mot klam retorikk. Og fordi klamhet er så individuelt har vi ikke noe felles språk.