November 20, 2008

Bill legger seg flat

Det er interessant språkbruk. Bill Clinton trekker seg noe tilbake fra fondet sitt for å gi rom for at partneren kan få en prominent stilling.

flat2.JPG

Var det noen som sa at Hillary Rodham Clinton (eller Hillary Rodham den gangen) la seg flat da hun sluttet som jusprofessor etter at Bill ble valgt til guvernør? Jeg gjetter at ingen i Dagbladet sa det i alle fall.

November 19, 2008

Jenta som sluttet med alt

Det er nå
13 timer siden siste koffein
2 måneder siden siste sukker
18 måneder siden siste nikotin
2 år siden siste alkohol
3år, 10 måneder, 24 dager og 2 timer siden siste sex

November 18, 2008

Kunsten å ikke være en kvinne

En ting har plaget meg i lang tid. I svært mange situasjoner hvor kjønn og kjønnsroller eller feminisme blir diskutert ser vi et merkelig fenomen. Ellers intelligente, innsiktsfulle og reflekterte kvinner føler at de må understreke at de er annerledes enn andre kvinner. Hvorfor det? Blir de ikke tatt på alvor ellers? Tar de ikke seg selv på alvor?

Hovedårsaken til at dette skjer tror jeg er at det vi oppfatter som kvinnelige egenskaper, behov og erfaringer ses som underlegne menns, hvor ugjerne vi enn vil ta det innover oss. Hvorfor er det ellers så mange som føler at de må presisere at de aldri lekte med Barbie som barn, at de var guttejenter, at de klatret i trær, at de var den eneste jenta i klassen som ikke var helt Spice Girls, at de liker å ha guttevenner bedre enn jentevenner (for jenter er så klikkete og baksnakkete), at de ikke egentlig liker andre kvinner så godt, at de går best sammen med menn? Det er et statusspørsmål. Å være som en mann, å være annerledes enn andre kvinner, gir status. Å fremstå som en helt vanlig jente eller kvinne er ikke så veldig bra.

Det som er akseptabelt, ja faktisk obligatorisk, av det kvinnelige, er et feminint utseende. Der tas det forbehold i motsatt retning: Man må understreke at man bruker leppestift, barberer seg, har langt hår, høye hæler og pene venninner. Vi har hørt regla mange ganger før. Og det er smertefullt. For alle disse tingene har ingenting med feminisme i seg selv å gjøre, men de sier mye om hvordan vi ser på det feminine. Et feminint utseende er et pluss, andre feminine egenskaper er uønskede, mindreverdige, skambelagte, underlegne.

Så skal vi gå med på det? At det er mindre verdt å være kvinne? At det maskuline skal fortsette å være et ideal? Skal vi si unnskyld for at vi er kvinner? Unnskyld for at vi er til? Unnskyld for at vi har levd livet frem til nå uten å ta tilstrekkelig avstand fra det feminine? Jeg blir sint av sånt. Man kan si at disse valgene tas på individplan, og at ingen andre har noe med hvordan man fremstiller seg selv. Men sannheten er at når man aksepterer at det maskuline er overlegent det feminine, når man markerer avstand til eget kjønn, så tråkker man samtidig på andre kvinner. Det er ikke tull, det er ikke engang en overdrivelse. Hver gang vi godtar disse premissene, så hever vi samtidig lista for å bli tatt på alvor uten å markere maskulinitet. Samtidig sender vi signaler til de som ikke er like flinke til å markere om at de står under oss i status.

Det er en farlig felle å gå i, å begynne å rettferdiggjøre eller begrunne meningene sine med stereotypier som bakgrunnsteppe. Man trenger ikke ta avstand fra andres misforståelser. Man trenger faktisk ikke late som man er mann for å bli tatt på alvor som kvinne. Det skal litt guts til å tåle at man blir feiloppfattet, eller å tro at man blir det. Men andre gangen er mye lettere enn den første. Så neste gang noen er forutinntatte, neste gang noen trekker konklusjoner om deg på spinkelt grunnlag, så bare overse det.

Ikke forklar
Ikke si unnskyld
Ikke rettferdiggjør deg selv
Ikke bry deg

Det er ikke de som har definisjonsmakta, det er du.

Enkel illustrasjon av prinsippet:

Eksempel 1:
Noen kaller deg stygg i en internettdiskusjon. Hva gjør du?

a. Du poster straks et bilde for å bevise at du ikke er stygg.
b. Du kaller vedkommende en idiot.

Eksempel 2:
Noen sier at kvinner alltid lar følelsene styre seg i viktige avgjørelser. Hva gjør du?

a. Du forteller at du alltid er styrt av fornuft, og at du ikke er som alle andre kvinner.
b. Du kaller vedkommende en idiot.

Fasit kommer.
*********************************************************
På Dagens Onde Kvinner (hvor ellers?) finner du en strålende post som omhandler mye av det samme.

November 17, 2008

Hva er en feminist?

Nei, dette er ikke Jeopardy. Men om det hadde vært det ville svaret på dette spørsmålet for meg vært «et menneske som mener at alle har likeverd uansett kjønn og som kjemper for at alle skal ha like rettigheter.»

Jeg ble inspirert i dag av Minneapolise som skrev om feminisme i bloggerbyen. For å ta frem det grove skytset først: Jeg synes det er veldig trist med de mange som sier «Jeg er for likestilling, men ikke kall meg feminist». For meg er feminist et hedersord, å være feminist er en nødvendighet, noe man rett og slett ikke kan la være om man har noe å tenke med.

Jeg har ikke alltid sett slik på det. Da jeg begynte å blogge var jeg riktignok veldig for likestilling og alt det der, men jeg hadde ikke ferdes på så mange arenaer der det ikke var en selvfølge. Akkurat som jeg ikke kjenner et eneste menneske som sier at han/hun stemmer FrP, så kjenner jeg ingen som åpent sier at «nå har likestillingen gått for langt». Om noen hadde spurt meg om jeg var feminist ville jeg litt forundret svart «Ja?». Jeg ville sannsynligvis ikke helt forstått at det kunne være et spørsmål. Ja, jeg har levd et beskyttet liv på noen måter.

Men jeg fikk en solid realitetsorientering da jeg begynte å blogge. Ikke bare traff jeg på holdninger og meninger jeg nesten ikke kunne tro eksisterte på ordentlig, jeg fikk også gjennom det øynene opp for hvor viktig feminismen var for meg og hvilken grunnstein den er i mitt menneskesyn.

For min del syns jeg slett ikke at definisjonen på feminisme er snever. Det er mange måter å være feminist på, og minst like mange definisjoner på feminisme som det er feminister og antifeminister. Det bør det også være rom for. Min er ikke den riktige annet enn for meg. Å si at det eksisterer mange feiloppfatninger om hva feminisme er blir som å si at det bare fins en måte å spise kake på.  Jeg tror noe av problemet ligger i at man lar seg begrense av det synet som formidles på enkelte debattsider, og dermed lar andre definere hva feminisme er. Der er det en annen kultur som gjelder, og den er sjelden menneskevennlig.

Jeg ser mange mene at ordet feminisme i seg selv gir en snever definisjon, og at man heller må snakke om likestilling eller kjønnskamp. Personlig liker jeg å kalle det feminisme fordi det tar med seg det historiske perspektivet, vi har klart for oss at det var der det hele begynte, med å kreve like rettigheter for kvinner. For meg har feminisme kommet til å bety noe langt mer og videre enn kvinnekamp og kvinners rettigheter. Det handler om kjønnsroller og likeverd og menneskerettigheter, om den orden vi ønsker å ha på samfunnet vi lever i og hvordan vi ønsker å behandle hverandre.

Jeg syns det er litt blåøyd å si at man ikke lenger trenger å kjempe for kvinners rettigheter på systemnivå. Det er ikke så enkelt som å få kvinner til å velge utradisjonelt, det finnes mekanismer man ikke kan bekjempe på den måten. De siste to tiårene har kvinneandelen på medisinstudiet steget betraktelig, til godt over 50 %. Samtidig har reallønnen til leger gått ned. Den samme tendensen ser man i andre yrker hvor kvinneandelen stiger, som for eksempel for prester. Ikke at jeg tror akkurat dette vil skje, men dersom jenter fremover velger det vi nå ser på som utradisjonelt, så kan man kan se for seg en replikk 100 år frem i tid:

Næringslivsleder? At du gidder? Så dårlig betalt og bare kvinner der. De er jo så intrigante.

Det er altså ikke bare slik at kvinner velger yrker som er lavtlønte, yrker blir også lavtlønte fordi det er mange kvinner der. Skal man godta det? Eller skal man fortsette å hevde at det er feil?

Som jeg har antydet over ser jeg på feminisme som noe langt mer enn kvinnesak. Jeg mener (og har skrevet om tidligere) at gutter som vokser opp i dag ville ha bruk for en bevegelse som feminismen. Det er ikke bare jenter som blir presset inn i kjønnsrollemønstre og hardt presset om de ikke passer inn. Og det finnes også mekanismer i samfunnet som først og fremst rammer menn på urettferdig vis. Det vil vi heller ikke ha noe av. Jeg mener altså at feminismen med sitt etablerte begrepsapparat vil være et nyttig verktøy også her.

Men jeg kan ikke bestemme for andre. Det skal være fritt frem å definere seg selv og sin egen tilhørighet, og jeg har absolutt ikke tenkt å pålegge noen å kalle seg feminist. Men jeg synes det ville være en viss ironi i å unngå å kalle seg feminist fordi det er et belastet ord. Da må man tenke gjennom hvorfor det er belastet, og så heller ta betegnelsen tilbake og gjøre den til det det egentlig betyr. Og så håper jeg ikke vi får et backlash i bloggerbyen, hvor det å kalle seg feminist eller å bli kalt feminist skal ses som noe negativt.

September 10, 2008

Den ene fordelen,

dersom jorda skulle gå under nå i formiddagstimene, er at det ikke blir noen igjen til å si “Hva var det jeg sa?”.

August 11, 2008

Negerdebatten v. 3495.0.7

Men det er selvfølgelig helt feil, for det har ikke skjedd noe nytt her siden versjon 1. Jeg lurer på om redaktørene i db tror at det vil komme frem noe nytt og banebrytende i den evige negerdebatten når de tillater kommentarer til artikkelen om VGs nye kryssordbommert. Jeg tipper det bare er et tidsspørsmål før de blir nødt til å stenge kommentarene.

Og jeg begynner etter hvert å lure på om logikken bak disse avgjørelsene kanskje er at dersom man bare lar landets bruneste få enkelte anledninger til å utfolde seg i offentligheten, så får de kanskje nok utløp for aggresjonen sin til å ikke bevæpne seg og dra bort til nærmeste asylmottak. Godt tenkt! La oss få litt mer nakenbilder i avisa, så får vi slutt på voldtektene også.

PS. Jeg vil ikke ha brungørret inn på bloggen. Hvis du ikke finner artikkelen selv kan du lime inn følgende url i nettleseren din og legge til 31 foran det siste punktumet før du trykker enter.

http://www.dagbladet.no/kultur/2008/08/11/5432.html

August 8, 2008

Nok en gang kvinners ansvar

En ung kvinne fra Rwanda er blitt banket opp og voldtatt på et asylmottak. Enkelte, som Sylo Taraku fra NOAS, mener at kvinner på asylmottak må skjermes bedre, ikke alle er enige i det:

Asylsøkerkvinner har samme ansvar for å unngå voldtekt som kvinner i vanlige boliger, sier avdelingsdirektør Siri Rustad i Utlendingsdirektoratet (UDI).

Dette er i beste fall en vanvittig klossete formulering, i verste fall gir det uttrykk for en holdning som ikke hører hjemme hos folk som gjennom jobben sin har noe som helst ansvar for andre menneskers velferd og sikkerhet.

For det første kan ikke situasjonen på et asylmottak sammenlignes med å bo i en vanlig bolig. Ikke på noen måte. Børgeking skriver godt om rettssikkerheten til kvinnelige asylsøkere og om UDIs mandat og plikter i denne sammenhengen.

For det andre, og dette trenger vi visst å si høyt i kor:

Det er ikke kvinners ansvar å unngå voldtekt.

Vi har hatt denne diskusjonen gang på gang, og det ser aldri ut til at det går helt inn:

Så å si alle kvinner ”passer seg”. De begrenser seg og sin atferd på mange vis. Alle kvinner vet at de kan voldtas, og ingen ønsker at det skal skje. Men disse begrensningene kan ikke pålegges dem utenfra. Det går rett og slett ikke an å si at kvinner har ansvar for å unngå voldtekt. Om vi gjør det legger vi en kollektiv byrde på kvinner og flytter problemet fra der det hører hjemme: Hos dem som voldtar. Samt hos dem som er satt til å beskytte andre, som lovgivende instanser, politi og påtalemyndighet.

Når kvinner prøver å unngå situasjoner hvor de tror at risikoen for å bli voldtatt kan være større enn vanlig, så er det noe de gjør som individer, fordi situasjonen tilsier det, fordi de ikke har noe valg, fordi de ikke blir beskyttet, fordi de har dårligere levevilkår. Og vi skal erkjenne at det er slik, at kvinner lever med risiko, men vi skal ikke si høyt at kvinner skal passe seg, at kvinner skal gå med mer eller lengre eller tykkere klær, at kvinner skal låse døra om kvelden, ikke gå ute i mørket, ikke drikke alkohol, ikke bli med noen hjem eller slippe noen inn eller ta dyre taxier hjem fra byen. For da sier vi samtidig at risikoen kvinner lever med er legitim. Og det er den ikke. I stedet skal vi si høyt og tydelig fra at den er uakseptabel.

Hørte du det igjen, Hilde Haugsgjerd? Jan E. Hansen?

Hva med deg, Siri Rustad? Jeg håper for din skyld at du er grundig feilsitert og at du i dette øyeblikk river deg i håret mens du venter på at Per Danielsen skal svare på telefonen.

August 6, 2008

Jeg forstår dem

Tre raske veier til fornedrelse, depresjon og fattigdom:

1. Heroin

2. Alkohol

3. Lærerhøgskolen

March 9, 2008

Hvorfor de homofile har skylda for alt

Jeg har en teori om at homofili er årsaken til svært mange problemer mellom menn og kvinner, og at hvis vi ser bort fra religion, som beviselig har skylda for det meste, vil vi finne de homofile øverst på trøbbellista. Ikke fordi vi kvinner konkurrerer med dem om den samme gruppen attraktive og siviliserte menn, men fordi de er en trussel.

Problemet med de homofile er at deres eksistens utløser en frykt hos heterofile menn. Enkelte straighte menn er redde for å bli homofile, men de aller fleste av dem er aller mest redd for at noen skal tro at de er det. Det krever tiltak.

For å kunne skille hetero fra homo blant menn er det utformet en Manndomskode. Den må følges til enhver tid. I følge Manndomskoden skal en mann være sterk, myndig, morsom, tøff, aggressiv, atletisk og selvsikker. Det som er viktigst her er atferden. Homofile oppfører seg ikke slik koden beskriver; de er svake, uatletiske og følsomme mammadalter som gråter og oppfører seg som jenter. Merk deg det: De oppfører seg som jenter. Derfor gjør koden det lett å skille ekte mannfolk fra de som bare er født med utstyret.

Alle som noen gang har sett en amerikansk sitcom vet hva dette innebærer i praksis:
• Ingen fysisk kontakt mellom menn som involverer større eller mer genitalnært areal enn håndflatene. Også blikkontakt med uønskede kroppsområder er tabu.
• Alle aktiviteter som en kvinne kan være god i er uverdige en mann.
• En mann viser ikke svakhet, usikkerhet eller myke sider til andre menn.
• Vennskap mellom menn trumfer alle andre forbindelser og forpliktelser.
• Kvinner er ikke offisielt mye verdt som venner, selv om de kan være ok på tomannshånd.

Det kan se ut som dette har lite med norsk virkelighet å gjøre, eller norske kvinners hverdag. Det stemmer ikke helt. Over har jeg snakket om voksne menn, men det faktum at guttene blir sosialisert inn i en virkelighet hvor denne manndomskoden råder er det virkelige problemet for kvinner. Gutters valg, atferd og grenser er diktert av deres definisjon av maskulinitet. Og de samme guttene er med på å sette rammer for den virkelighet døtrene våre opplever – de er med på å bestemme hvordan jentene ser seg selv og sin rolle i forhold til gutter. Det er mens de er i tenårene at begge kjønns syn på seg selv til en viss grad blir sementert.

Viktige verdier som gutter opererer etter i sine sosiale fellesskap er lojalitet og taushet. Det kan høres litt ut som mafiaen. De er opprinnelsen til (umorsomme) vitser som denne:

Ti kvinner ble spurt ut av venninnens mann om hvor venninnen hadde vært kvelden før. Alle ti svarte at de ikke visste.

Ti menn ble spurt ut av kameratens kone om hvor kameraten hadde vært kvelden før. Alle ti ga kameraten sin alibi, åtte av dem falskt.

Presset innad i grupper av gutter er sterkt. Det kan gi seg utslag i erting, mobbing eller mishandling, og det kan i verste fall føre til dødelige voldshandlinger.

Når noen setter spørsmålstegn ved maskuliniteten må en gutt bevise at han er mann. Han trenger altså å markere avstand til jenter. I den prosessen lærer han  å bruke seksuelt nedsettende uttrykk om jenter: hore, sklie, bitch og felleshøl.

Og når det settes likhetstegn mellom homofile egenskaper og kvinnelige egenskaper blir det å oppføre seg som en jente det ultimate onde, det blir basis for alle de andre uønskede karakteristikkene. Det oppstår en forakt for det kvinnelige. Gutter lærer å se jenter som mindre verdifulle enn seg selv, og de lærer å se jenters atferd som ynkelig.

Samfunnet tolererer mer seksualisert atferd fra gutter enn fra jenter, og i kodeksen ligger ofte en forventning om seksuelt pågående atferd, på samme måte som jenter forventes å være seksuelt tilbakeholdende. Jeg antar at en del seksualisert vold har basis i krysningspunktet mellom de to fenomenene, at gutter lærer forakt for jenter, og at de samtidig forventes å være seksuelt pågående. Jeg tror ikke jeg trenger trekke linjene videre. Vi vet mye om hva som skjer mellom jenter og gutter, og vi vet en del om gutters holdninger. Homofobi er en del av grunnen til at slike holdninger oppstår.

Postpost:
Jeg har ikke engang berørt hva omkostningene er for gutter som lever og vokser opp med slike krav. De er høye. Mannspanelets innstilling er en god begynnelse. (Ikke rart enkelte menn ble opprørte over det og reagerer med panikk. Det de hører er at de skal oppføre seg som homser og kvinner, stikk i strid med alt de har lært). Gutter trenger en sosiopolitisk bevegelse tilsvarende feminismen. Selv om feminismen, i alle fall den feminismen jeg forfekter, har begrepsapparat og verdier som gjør den til et godt verktøy også for gutter, så har den et ufortjent dårlig rykte og belastet navn. Dessverre.

Disclaimer:
Ikke noe av det jeg har beskrevet over er på noen måte forenklet, generalisert, overdrevet, satt på spissen eller tatt ut av sin sammenheng. Jeg tror ikke på at det finnes menn som ikke kjenner seg igjen i dette, eller ikke bekjenner seg til Manndomskoden.

Også publisert på 0803

March 8, 2008

Vi markerer!

I dag er det 8. mars. Dersom du vil gjøre noe hyggelig kan du lese de mange gode postene som er lagt ut på 0803-bloggen.

Next Page »